Havbruk i samfunnet

Innlegg på programkonferansen Havbruk 2014 – Havbruk i samfunnet

*sjekk mot fremføring* 

Kjære forsamling,  

Regjeringsplattformen slår fast at kunnskap er avgjørende for å styrke norsk konkurransekraft og å bygge landet for fremtiden. En styrking av forskningsinnsatsen, både gjennom offentlig og privat sektor, er grunnleggende for å skaffe ny viten og teknologi som bringer verden fremover.

Jeg er glad for å være i en så kunnskapsorienter forsamling. Med næringsaktører, forvaltere og forskere som er opptatt av kunnskapsutvikling.

Jeg er glad for å være her som representant for en regjering der kunnskapssatsing og utvikling gjennomsyrer vårt politiske prosjekt. Som statsråd for et felt hvor forskningsbasert kunnskap er helt sentralt i å forvalte og videreutvikle ressursene fra havet.  

Min bakgrunn som lærer, og min erfaring fra å ha sittet i forsknings- og undervisningskomiteen på Stortinget har gitt meg en klar forståelse for at kunnskaps- og kompetanseutvikling er helt nødvendig for fremtidig verdiskaping og konkurransekraft.

Det er kombinasjonen av de to verdiskapingsfaktorene naturressurser og kompetanse som har skapt Norges rikdom, og som bestemmer vårt fremtidige velferdsnivå.  

I Reve og Sasson sin bok ”Et Kunnskapsbasert Norge” (2012) beskriver de hvordan det historisk har vært tilgangen på natturresurser som ble sett på som den viktigste faktoren – eller naturkapitalen – i et land. Så blir investeringer i realkapital som båter, fangstteknologi, oppdrettsanlegg viktigere. Og etter hvert den immaterielle kapitalen. Det er der vi er i dag.

Denne kapitalen sitter i hodene våre. I næringen, hos forvaltningen, hos forskerne. Havbruksnæringen er nettopp et eksempel på hvordan kombinasjonen av naturgitte fortrinn, praksiskunnskap og forskning har skapt enorme verdier.

Kompetansekapitalen utgjør i følge Statistisk Sentralbyrå 80 prosent av Norges nasjonalformue. Resten er natturressurser som vannkraft og sjømat, gass, samt litt finanskapital.  I boka ”Et kunnskapsbasert Norge” (2012) påpeker forfatterne paradokset i at det likevel er forvaltningen av finanskapitalen som får mest oppmerksomhet, ikke utviklingen av kunnskapskapitalen.

Dette har dagens regjering begynt arbeidet med å snu. Kunnskapssatsing gjennomsyrer hele det politiske prosjektet til regjeringen, og må sees som grunnlaget for å kunne ivareta konkurransekraften i fremtiden.

Kjære forsamling,

Jeg er bedt om å si noe om havbruksnæringens rolle i det norske samfunnet. Jeg er også oppfordret til, i lys av dette, å si noe om hvilke utfordringer og muligheter havbruksnæringen har til å vokse seg større.  

Hvordan en næring som havbruk oppfattes bestemmes både av kunnskapen en har om næringen, men også av hvilke verdier og interesser en har. Oppfattelsen av havbruk bestemmes av kunnskapen vi har om hvilke konsekvenser det innebærer å bruke havet, men også av generelle verdier og interesser knyttet til hvordan naturen bør brukes, hvordan havet bør brukes, synet på hvordan mat bør produseres og så videre. Kunnskap oppstår ikke og kommuniseres ikke i et vakuum.

Havbruksnæringen har mange sider og blir utfordret fra ulike hold.

På den ene siden er havbruksnæringen en av Norges viktigste eksportnæringer. I 2013 stod havbruksnæringen for 69 % av sjømateksporten, tilsvarende 42,3 milliarder kroner. Veksttakten i verdiskapingen i havbruksnæringen har den siste tiårsperioden vært svært sterk. Både relativt til den nasjonale økonomien og til industrien for øvrig.

Det er ingen tvil om at havbruksnæringen er viktig for den nasjonale norske økonomien. I tilegg bidrar den til viktig aktivitet og sysselsetting i kommuner langs kysten.

Havbruksnæringen har som matprodusent en viktig rolle i global målestokk.

Helsemyndighetene verden over, inklusive Verdens helseorganisasjon (WHO), anbefaler økt inntak av sjømat for å bedre folkehelsen.

I slutterklæringen fra miljøtoppmøtet i Rio sommeren 2012 omtales forvaltning av havene og produksjon av sjømat som viktige midler i arbeidet for å sikre nok og ernæringsmessig riktig mat til verdens befolkning. Verdens jordbruksarealer er under stort press. Økt matproduksjon må derfor skje gjennom effektivisering av jordbruket og økt produksjon av sjømat. FNs organisasjon for ernæring og landbruk – FAO peker på at veksten i matproduksjonen fra havet ikke kan dekkes gjennom økt fiske, men må komme fra akvakultur.

Når FAO uttaler at verden trenger mer akvakultur for å mette verdens voksende befolkning, er det ikke norsk lakseoppdrett de først og fremst har i tankene. Til den fattige delen av verden er det nok heller kunnskap om havbruksvirksomhet og forvaltning som er Norges viktigste bidrag.

Næringen må også besvare utfordrende spørsmål og forholde seg til krav fra forbrukere eller miljøorganisasjoner knyttet til etikk, miljø eller kvalitet på produktene. Et kritisk søkelys er positivt og bidrar til utvikling og forbedring.

Med ujevne mellomrom utsettes næringen for kritiske utsagn som river mer ned enn det bygger. Ett eksempel er fra i fjor da kjøkkensjefen på Maaemo – Norges eneste restaurant med to Michelin stjerner - tirret på seg en hel næring og store deler av kystbefolkningen.

Han mente at oppdrettslaksens merder var et unaturlig habitat og at forbrukerne svindles når de kjøper salma-produkter.  Haram, informasjonssjefen i FHL skrev et tilsvar med overskriften ”Serverer de oppdrettskjøtt, Maaemo?” Han ønsket å vite om de hadde villku på menyen.

Innlegget hans retter oppmerksomheten mot oppdrett i havet som en forlengelse av vår tusenårige tradisjon for oppdrett av gris, sau, kylling og ku.

Som ”nyeste gutt i klassen” stilles det strenge krav til at det havbruksnæringen foretar seg, ikke har uakseptable konsekvenser. En må gjerne argumentere for at annen matproduksjon ikke blir gått like strengt etter i sømmene, eller at kravene er urimelige. Slike argumenter når ikke ut i den bredere offentlighet. 

Hvordan skal vi så forholde oss til kravene?

Blant annet handler det om omdømme. Havbruksnæringen må være opptatt av miljøavtrykket, men også mattryggheten og produktenes kvalitet.

Omdømme handler både om å gjøre det rette og om å kommunisere dette. Gapet må tettes mellom virkeligheten og oppfatningen av denne enten ved å forbedre virkeligheten eller å forbedre kommunikasjonen om den. Stort sett handler det om begge deler.

Når det er uenighet om konsekvensene ved økt oppdrettsproduksjon i et område handler det noen ganger om at en part har bedre kunnskap eller bredere kunnskap, andre ganger handler det om at ulike verdier og interesser står mot hverandre.

Det er derimot en forskjell på forskningsbasert kunnskap og synsing. En av forvaltningens viktigste oppgaver er å sørge for troverdig kommunikasjon. Til dette trengs solid kunnskap. Her spiller forskningen som blant annet genereres gjennom Havbruksprogrammet en viktig rolle.

Det er en utopi å tro man kan produsere mer enn 1,3 millioner tonn mat uten å sette et fotavtrykk i naturen. Det gjør havbruksnæringen, på samme måte som all annen matproduksjon. Basert på kunnskap og forskning må vi finne ut hva som er et akseptabelt miljøavtrykk.

Jeg er opptatt av å øke den forskningsbaserte kunnskapen i havbruksproduksjon. Det er uhyre viktig for å ivareta bærekraft og stimulere til videre vekst. Det er også viktig for å kunne imøtegå urettmessige påstander om oppdrettsproduktene eller oppdrettsnæringen.

Til syvende og sist er det næringen selv som har ansvaret for oppdrettsnæringens omdømme. Næringen har også et ansvar for å investere overskuddet av dagens virksomhet på en måte som gjør dem rustet til å møte utfordringer i fremtiden. En slik investering er forskning, en annen er utvikling. Omgjøringen av forskningsresultater til innovasjon, utvikling og ny praksis.

Hvordan sjømat produseres må ikke bare dokumenteres, men også kommuniseres. Måten sjømat produseres på, den profesjonalitet som ligger til grunn og den unike suksessen Norge har oppnådd er vanskelig å kommunisere.

Næringen har til sin disposisjon en betydelig internasjonalt ledende forskningskapasitet i Norge, og norske forskere produserer vitenskaplige resultater som vurderes som nye internasjonalt. NIFU finner at norsk forskning har hatt stor innflytelse på kunnskapsutviklingen internasjonalt. I fagfeltet fiskeri- og havbruksforskning utmerker Norge seg ved å ha høyest siteringsindeks av samtlige land, som inngår i en analyse over siteringsindeks mellom 2007-2009. Det er det grunn til å være stolt over. Det er også et godt grunnlag for å bli ennå bedre.

Vi må ha som ambisjon at vi i fremtiden fortsatt er i forskningsfronten slik at vi kan finne svar og løsninger som kan bane vei for økt vekst og verdiskaping innen havbruk. 

Gitt det bildet jeg har skissert. Hva sier det om potensialet for vekst?

Den norske havbruksnæringen har vokst kontinuerlig over en periode på flere tiår. Det er i all hovedsak produksjon av laks som har stått for veksten. Vi har ikke klart å kommersialisere andre arter i samme grad.

I 2002 var produksjonen av atlantisk laks under 500 tonn, i 2011 passerte den norske produksjonen for første gang 1 million tonn. I 2012 endte produksjonen på over 1,2 millioner tonn.

Visjonene for havbruksnæringen er store. Et utvalg ledet av SINTEF fiskeri og havbruk har presentert ambisjoner om en seksdobling av marin sektor innen 2050. En stor del av veksten er ventet innen havbruk. Blant forutsetningene for anslaget er at dagens miljø- og sykdomsutfordringer er løst, at en lykkes med viktige innovasjoner innen fôr, fiskehelse, avl og teknologi, og at en har et forutsigbart reguleringsregime.

Analysen som anslår at norsk sjømatnæring kan seksdoble sin omsetningsverdi - og alle andre rapporter og analyser som peker på potensialet i marin sektor- bygger på samme ufravikelige forutsetning: Det må investeres mer enn vi gjør i dag i kompetansebygging, forskning og utvikling.

Også EU satser tungt på forskning. I en utfordrende økonomisk situasjon har EU vedtatt en nedskjæring i sitt nye langtidsbudsjett sammenlignet med det forrige. Samtidig settes det av mer penger til å stimulere konkurransekraften gjennom forskning og utvikling. Aldri før har europeiske politikere hatt større tro på forskningsbasert verdiskaping som et sentralt virkemiddel for å utvikle flere arbeidsplasser og å få til bærekraftig økonomisk vekst.

For å få til dette er det ikke nok at næringslivet passer på de kortsiktige interessene, og at den langsiktige strategiske forskningen og utviklingen overlates til det offentlige. Offentlig finansiert forskning er nødvendig, men skal den sette avtrykk i form av verdiskaping må private bedrifter både investere i forskning og kunne bruke kunnskapen til å skape nye løsninger. 

Vi vet at norsk næringsliv forsker mindre enn næringslivet i våre naboland. Vi vet at 54 % av samlet forskning og utvikling i Norge i 2011 var privat finansiert. Vi vet at for marin forskning og utvikling er tallet 36 %.  Tallet for havbruk er riktignok 53 %. Det er uansett ikke nok hvis vi skal kunne utløse potensialet som ligger i marin sektor generelt, og havbruk spesielt.

Myndighetene tar sin del av ansvaret. Marin forskning ble i statsbudsjettet for 2014 styrket med 55 millioner. Store deler av dette løftet var rettet mot havbruk og sjømatproduksjon. Regjeringen har styrket viktige næringsrettete virkemidler som Skattefunnordningen.

Ordningen stimulerer til økt satsing på FoU og innovasjon i norsk næringsliv.  Det samlede budsjetterte skattefradraget var på 182,6 mill. kroner i 2012. Rammene for det årlige skattefradraget for egenutført FoU økes fra 5,5 mill. kroner til 8 mill. kroner. Flere vil derfor komme inn under ordningen, og selskaper med økende forskningsaktivitet kan utnytte ordningen lenger. Havbruksnæringen er allerede en stor bruker av Skattefunn. Med regjeringens styrking av ordningen er det rom for at ennå flere havbruksbedrifter kan benytte seg av den.  

Regjeringen er klare på at forskningsinnsatsen må økes. Den offentlige satsingen på forskning må opp på et høyere nivå og holde tritt med utviklingen i andre land. Det må også stimuleres til mer forskning i næringslivet.

Skal næringen kunne ta ut sitt potensial må det skapes attraktive arbeidsplasser. Kampen om de kloke hodene hardner til. Jeg tror rekruttering til havbruksnæringen vil henge sammen med næringens omdømme og samfunnets aksept for næringens betydning, verdiskaping og fremtid.  

Kjære forsamling,

Et nøkkelord for videre vekst er miljømessig bærekraft. Miljømessig bærekraft handler om et akseptabelt miljøavtrykk.  

Det langsiktige vekstpotensialet i næringen avhenger i stor grad av næringens, forskningens og myndighetenes evne til å løse miljøutfordringene på kort sikt knyttet til rømt oppdrettsfisk og lakselus, men på lengre sikt også utfordringene knyttet til areal- og knapphet på fôr.

Regjeringen vil bidra til at også fremtidige generasjoner kan leve av å høste av de betydelige sjømatressursene vi har langs kysten vår.  Vi ønsker en vekst i oppdrettsnæringen, men den skal være innenfor bærekraftige rammer. Jeg forventer at havbruksnæringen tar sine bærekraftsutfordringer på alvor og jeg kan forsikre om at regjeringen ikke tar lett på dette.

Jeg ser også alvorlig på rømmingssituasjonen. Dette er et område som har blitt og fortsatt vil bli prioritert. Ny kunnskap vil hjelpe oss til å sette inn rett tiltak på rett sted. Det er uansvarlig og uakseptabelt å ikke erkjenne rømming. Til tross for DNA-funn opplever vi at selskaper rømmer unna ansvaret.

Det er derfor viktig å kunne spore rømt oppdrettsfisk tilbake til ansvarlig selskap ved en rømmingshendelse. I dag gjøres dette ved hjelp av genetiske metoder. Nye metoder for merking og sporing er under utvikling.

Det pågår betydelig teknologiutvikling i havbruksnæringen og nye og spennende driftskonsepter er nå under utvikling på flere områder. Jeg mener at teknologiutvikling kan bidra til både økt økonomisk lønnsomhet og en miljømessig bærekraftig utvikling av oppdrettsnæringen.

Fredag ble det kjent hvilke oppdrettsselskap som har fått tilslag på sine bud på grønne laksekonsesjoner. De nye tillatelsene vil bidra til mer verdiskaping og viktige arbeidsplasser langs kysten. Den store interessen for søknadene vitner om en næring som har tro på seg selv og fremtiden, og det er en optimisme jeg deler.

Dagens lusenivå viser at næringen har en jobb å gjøre. Mattilsynet har orientert meg om at det den senere tiden har vært økende problemer knyttet til resistens i flere områder. De har derfor forsterket innsatsen på området og i mange distrikter er det tatt i bruk sterkere virkemidler, blant annet vedtak om utslakting.  Forrige uke ble den aller første overvåkningsrapporten om resistens mot lakselusmidler lagt frem. Rapporten bekrefter at næringen står overfor en stor utfordring når det gjelder lakselusbekjempelse. Den viser at redusert følsomhet for lusemidler er utbredt langs hele norske kysten med unntak av Finnmark. Dette er bekymringsfullt.

Jeg er ikke beroliget når vi nå får tall på legemiddelbruk som viser at utviklingen går i feil retning. Jeg tenker at nå haster det virkelig å finne nye midler og metoder i kampen mot lusa. I en tid der næringen tjener masse penger, forventer jeg at den også tar et større ansvar for å finne alternative løsninger. Det blir ikke vekst i næringen hvis ikke dette kommer under kontroll. Jeg ser det som positivt at den krevende situasjonen har ført til at flere, og i større grad enn tidligere, har igangsatt utprøving av alternative ikke-medikamentelle behandlingsmetoder.

Havforskningsinstituttets overvåkning på villfisk i 2013 tyder på at laksesmolten hadde lave infeksjoner på Vestlandet og Midt- Norge under smoltutvandringen. Dette er positivt. I Nord-Trøndelag var infeksjonstrykket derimot høyere enn i de siste årene, og den samme tendensen ses i Finnmark. Utover sommeren var det også grunn til bekymring for sjøørreten. Dette viser viktigheten av å få på plass en områdebasert forvaltning der hensynet til villfisken ivaretas i tilstrekkelig grad og dette er noe det jobbes aktivt med i departementet.

Fremtidig vekst i havbruksnæringen avhenger selvfølgelig også av lønnsomhet som igjen handler om økonomiske rammebetingelser, produksjonskostnader, herunder fiskehelse, reguleringer, markedspris, markedsadgang, forbrukeraksept og så videre. I tilegg til bærekraft har forskningen som kommer ut av Havbruksprogrammet en viktig rolle for å generere kunnskap som gir lønnsomhet.  

Jeg har fått informasjon om evalueringen av Havbruksprogrammet. At hovedkonklusjonen er at HAVBRUK bidrar til å nå de nasjonale målene for norsk forskning. At forskningen som finansieres av programmet holder høy kvalitet og er internasjonalt orientert.

Jeg ser også at selv om programmet er næringsrettet, så har det store behovet for grunnforskning på havbruksfeltet dreid programmet i denne retningen. Synet på at det fortsatt er et stort behov for grunnleggende forskning har støtte i næringen. Jeg ønsker å være veldig tydelig på at også næringen må styrke sin investering i forskning som ivaretar de langsiktige og krevende utfordringene og mulighetene vi står overfor. 

Samtidig har havbruksnæringen en stor utfordring i å omgjøre forskningsmidler til innovasjon og utvikling. Vår fremtidige marine næring vil defineres av de bedriftene som investerer i kunnskap og evner å kommersialisere forskningsresultater.

Virkemiddelapparatet bruker i dag oppunder en milliard kroner på havrelatert teknologi. Jeg tror det er rom for å bruke disse midlene enda mer effektivt på tvers av marin, maritim og offshoreindustrien. Innenfor det marine er det i dag færre virkemidler til å støtte opp om teknologiutvikling enn det er innenfor maritim og offshore olje og gass.

I tillegg til å se på bruken av virkemidlene, må vi samarbeide med fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) og med bedrifter for å øke teknologisatsingen i marin sektor. De 0,3 prosentene som trekkes fra eksportverdien og går inn i forskningsfondet er et viktig bidrag fra næringen. En midlertidig utgift til fremtidig inntekt ervervelse. Dette er likevel ikke nok hvis vi skal lykkes i konkurranse med andre kunnskapsnasjoner.

Det er heller ikke nok hvis vi skal lykkes med å være en attraktiv næring for kvalifisert arbeidskraft. En kunnskapstung næring, som produserer kunnskapstunge produkter vil klare å tiltrekke seg talenter og velutdannet ungdom. Dette er vi helt avhengig av hvis sjømatnæringen fortsatt skal være et ”globalt kunnskapsnav”. 

Avslutning

Jeg skal nå avslutte. I innlegget har jeg snakket om viktigheten av å investere i kunnskap for å sikre videre vekst i oppdrettsnæringen. Jeg har også snakket om havbrukets rolle i samfunnet.

Jeg har et mål om at marin næring skal angå og være relevant for flere i Norge. Flere forskere, flere kunnskapsmiljøer, flere blant Norges befolkning. Derfor må vi sette inn ressurser på å bygge forståelse i samfunnet.

Havbrukskonferansen er en viktig arena for dette. Jeg ønsker dere lykke til med de kommende dagene og med formidlingen av forskningsresultater fra HAVBRUK i alle dagene etter at konferansen er over.