Helt ærlig

Kronikk av helse- og omsorgsminister Bent Høie i Vårt Land

- Men hva mener du egentlig, helt ærlig. Bare oss imellom? Det er ikke få journalister som har hvisket meg dette spørsmålet mens reservasjonsdebatten raste som verst. Nå skal jeg svare.

Jeg tror mange av de lavmælte journalistene hadde et ørlite håp om at jeg skulle sukke tungt og innrømme at jeg egentlig var imot forslaget jeg hadde sendt på høring. Den innrømmelsen kom aldri. Og den kommer ikke nå heller.

Både jeg og flere helseministre før meg har sett at enkelte leger har praktisert reservasjon på ulike måter for ulike arbeidsoppgaver. Noen har inngått avtaler med andre leger i det stille for å slippe oppgaver som strider mot deres samvittighet. Andre har hengt opp plakat ved døra si om hvilke oppdrag de ikke står til tjeneste med.

Dette har ikke bare skjedd i strid med regelverket. Det har også skjedd uten noen sikkerhet for at kvinner har fått oppfylt rettighetene sine og uten noen formell informasjon til pasientene. Reservasjonsmuligheten jeg sendte på høring ryddet opp i dette. Det har jeg ikke endret syn på.

Men jeg har derimot endret syn på om det er klokt å innføre en ordning som gir leger mulighet til å reservere seg mot enkelte oppgaver.

Det overrasket meg ikke at det ble debatt.

Det overrasket meg heller ikke at de rødgrønne hevdet at forslaget mitt – som i realiteten var en innstramming av dagens praksis – var en innstramming av abortloven.

Det som overrasket meg var det brede folkelige engasjementet mot at leger skal kunne reservere seg mot oppgaver de plikter å tilby pasientene sine.

Jeg så oppslutningen og fanene på kvinnedagen. Jeg så høringsuttalelsene fra privatpersoner strømme inn fra hele landet. Etter hvert kom jeg fram til at det ikke vil være klokt å innføre en ordning som vekker så stor folkelig motstand.

Jeg hadde hørt flere stille følgende spørsmål: Hvorfor skal vi egentlig ha en ordning med at legene skriver under på begjæringen om abort og henviser kvinnen til sykehus? Det er jo uansett kvinnen selv som tar avgjørelsen?

Jeg ba fagfolkene mine i departementet se på om det kunne være en løsning å fjerne ordningen med at legene henviser til abort. Jeg snakket med mine egne partifeller og med KrF. Legeforeningen ble også konsultert.

Det har vært lange og mange diskusjoner. Men alle parter har ønsket å finne en god løsning. Etter hvert forsto jeg at vi var i ferd med å greie akkurat det. Resultatet presenterte jeg sammen med lederen i Kristelig Folkeparti i går.

Vi foreslår å fjerne ordningen med at legen skriver under på skjemaet for begjæring om abort og henviser kvinnen til sykehus. Det betyr at fastlegen ikke lenger vil ha noen rolle når det gjelder henvisning til abort. Dermed er det heller ikke noe å reservere seg imot. Det er en løsning som både ivaretar abortsøkende kvinners rettigheter og leger som av samvittighetsgrunner finner det vanskelig å henvise til abort.

Alle fastleger skal ta imot og hjelpe kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd. Kvinnene skal få undersøkelsene og informasjonen de trenger. Det har heller ikke vært noe ønske fra noen leger å reservere seg mot dette. Norges Kristelige Legeforening sier at det viktige har vært å kunne reservere seg mot henvisningen – ikke mot pasienten. Diskusjonen om forslaget som var på høring har også vist at dagens ordning ikke fungerer. Derfor la jeg i går også fram flere tiltak som rydder opp i dette.

Høringen om reservasjonsmuligheten viste ikke bare motstand mot at leger skal kunne reservere seg bestemte oppgaver. Den viste også at samvittighetsspørsmål engasjerer ut over denne konkrete saken. Mange av dem som engasjerte seg mot reservasjon ga også uttrykk for forståelse for at arbeidstakere kan finne det vanskelig å utføre enkelte oppgaver av samvittighetshensyn.

Det er jo ikke slik at du henger fra deg samvittigheten din i garderoben når du tar på arbeidsklærne og går på jobb. Stålsettutvalget har uttalt at det kan være behov for en bredere vurdering av hvorvidt man bør styrke arbeidstakeres rettigheter mot å bli pålagt handlinger som strider mot deres overbevisning. På denne bakgrunn har regjeringen og KrF blitt enige om at regjeringen skal sette ned et offentlig utvalg som skal utrede hvordan vi best kan ivareta retten til tanke, religions- og samvittighetsfrihet under utøvelsen av arbeidsoppgaver i det norske arbeidsliv generelt.

Noen vil hevde at reservasjonssaken har vært bortkastet arbeid. Og noen vil hevde det er et nederlag for meg og regjeringen. Jeg er uenig i begge deler.

Debatt er aldri bortkastet, spesielt ikke debatt om etisk vanskelige spørsmål. Jeg synes vi har opplevd en større åpenhet om abort som en følge av debatten disse månedene. Vi har hørt flere kvinner fortelle hvordan de har opplevd møtet med legen og helsetjenesten i det vanskelige valget det er å ta abort. Det er erfaringer å lære av – både for helsepersonell og medmennesker.

Så har vi valgt å høre på befolkningen. Det kan aldri karakteriseres som noe nederlag.

Vi har kommet fram til en løsning som er god både for abortsøkende kvinner og leger som finner det vanskelig å henvise til abort.

Jeg mener faktisk – bare oss imellom – at det er en bedre løsning enn forslaget jeg sendte på høring i vinter. Helt ærlig.