Høringsmøte om pakkeforløp for kreft

Velkommen til høringsmøte om pakkeforløp for kreft

Vår visjon er å skape pasientens helsetjeneste

Nå går vi fra ord til handling: Vi bygger pasientens helsetjeneste i praksis

Pakkeforløp for kreft er et lokomotiv i det arbeidet.

Vår regjering vil styrke kreftbehandlingen. Det betyr å supplere den nasjonale kreftstrategien som kom i 2013, med en plan for arbeidet. Det skal gi:

- Kortere ventetid og

- raskere diagnose

Kreftløftet har tre hovedelementer som følger en gjennomtenkt rekkefølge:

- tverrfaglige diagnosesentre

- standardiserte pakkeforløp,

- bedre samarbeid mellom fastlegene og spesialisthelsetjenesten.

Allerede i januar presenterte jeg strategien for kreftløftet i sykehustalen min

- Først etablering av tverrfaglige diagnosesentre for kreftpasienter med uklare symptomer,

- deretter innføring av pakkeforløp

- og samarbeid mellom fastlegene og sykehusene

I dag er det høringsmøte for pakkeforløpene. Jeg er veldig takknemlig for arbeidet som er gjort med de 27 pakkeforløpene og alle fagfolk og organisasjoner som har vært involvert i dette. Det har vært mye entusiasme og engasjement som betyr mye for implementeringen som vi nå skal i gang med.

Og hvorfor gjør vi dette? Alle kan forestille oss hvordan det sliter å få mistanke om at noe er alvorlig galt med helsa. Man blir satt ut, blir redd og usikker – føler uro og frykt for fremtiden. Livet er på vent.

Mange som kommer i en slik situasjon, får god hjelp og oppfølging. Og vi vet at de fleste pasientene er godt fornøyd, ikke minst når behandlingen er i gang. Det er veldig bra.

Likevel er det altfor mange som opplever at de blir kasteballer i et system – noen blir til og med litt vekk i systemet underveis. Det som svikter er kommunikasjon og oppfølging.

Spesielt blir pasienter med uklare symptomer sendt fra utredning etter utredning før de får en diagnose.

De får lite informasjon underveis – de faller mellom stoler. Det har utallige historier gitt oss eksempler på:

- Henvisninger, prøvesvar og røntgensvar sendes fram og tilbake og undersøkelser blir ikke fulgt opp.

- Beskjeder forsvinner, kommunikasjon er til dels muntlig, og datasystemene svikter eller snakker ikke sammen.

- En pasient måtte mase seg til time flere måneder etter at han skulle vært til kreftkontroll.

- Eller det tok to år fra legene oppdaget hevelse på halsen til pasienten ble undersøkt og hadde ondartet kreft i skjoldkjertelen.

Dette er noen historier – som det fins mange av i et stort system. Og dette er heller ikke tilfeldige presseoppslag.

Helsetilsynets rapport om risikobildet av norsk kreftbehandlingen fra 2010 dokumenterer at det er for høyt risikonivå i kreftbehandlingen: Sen utredning, dårlig informasjon og manglende kontinuitet.

Slik skal det ikke være.

- Vi vil bort fra uvisshet, uforutsigbarhet og mangel på informasjon.

- Vi vil ha forutsigbarhet, god medvirkning for pasientene og god kommunikasjon.

Derfor er jeg glad for å meddele at vi er i rute med kreftsatsingens tre elementer i regjeringens kreftsatsing.

Det første elementet: Diagnosesentre i alle regioner innen årets slutt.

Tromsø åpnet diagnosesenter allerede i desember 2013. Ahus kom igang i mars, og i Helse Midt og Helse Vest er senteret på plass innen kort tid.

Jeg har snakket med Tromsø som har lengst erfaringer. Der meldes det om at pasientene føler seg svært godt ivaretatt, om fornøyde fastleger som opplever god kontakt med sykehuset, og sykehuspersonell som mener de har et godt system som gjør at de kan være raske med oppfølgingen når henvisning er mottatt.

Nå er tilbudet blitt regionalt, og de regner med 6-8 nyhenviste pasienter hver uke.

Det andre elementet er jo dagens store tema: pakkeforløp for kreftpasienter

21 tverrfaglige grupper har nå utarbeidet 27 pakkeforløp. Arbeidet er lagt opp etter danskenes erfaringer. I Danmark får nå 8 av 10 pasienter behandling til fastsatt tid.

Pakken skal gi svar på hvor lenge den enkelte pasient kan vente i de ulike stadiene i et sykdomforløp: Fra det er mistanke om kreft og til utredning, fra utredning til diagnose stilles, og fra diagnose til behandling.

For den enkelte pasient betyr det et skreddersydd opplegg for han eller henne, satt opp etter en fast mal, slik at.

- Fastlegen vet hvor henvisningen sendes og hvem som får den

- Pasienten får god informasjon hele veien

- Pasienten møter en forløpskoordinator som sørger for at forløpstidene overholdes. Alle sykehus skal ha en koordinator på plass før 1. januar.

- Beslutninger skal tas i tverrfaglige møter, og særlig viktig: beslutningene er forpliktende i neste ledd.

Forløpet skal selvfølgelig bygge på kliniske retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppføling som vi allerede har, og som det er bred enighet om.

Det nye er tryggheten i forløpet ved at pasienten loses gjennom systemet og har et menneske å forholde seg til, og at forpliktende beslutninger tas i tverrfaglige møter.

Forutsigbarhet er et nøkkelord. Forløpene skal være forutsigbare – og vi skal måle at forventning og faktisk forløp henger sammen.

Det tredje elementet er å få bedre samarbeid mellom fastlege og sykehus. Fastlegene er helt avgjørende for å lykkes med pakkeforløp for kreft. Derfor må de være godt informert om sin rolle og ansvar i pakkeforløpene, og det lages henvisningsrutiner og diagnoseveiledere som fastlegene skal følge.

Om ikke lenge skal vi i gang med det vanskeligste: Å innføre pakkeforløpene. Pakkeforløpene skal føre til endringer i pasientenes opplevelse i møte med helsetjenesten – det jeg kaller "sannhetens øyeblikk" – for å ha verdi.

Mange uttrykker skepsis til pakkeforløpene fordi det ikke tilføres midler, men samtidig ser de at man må komme i gang og se hvor ressursene bør settes inn etter hvert.

Jeg er veldig enig i den tilnærmingen. Jeg har ingen tro på at vi må utrede ressursbehovet først. Det tar for lang tid og dessuten gir det ikke fornuftige svar.

Vi må begynne lokalt på den enkelte avdeling og se hva som er de faktiske utfordringene. Kanskje trengs en ny patolog, eller kanskje er det en koordinator som mangler. Eller nytt utstyr. Et annet sted kan det være andre behov.

Nå må vi komme i gang, det handler om å organisere ting på en annen måte, lokalisere flaskehalser og gjøre noe lokalt for å fjerne dem.

Og så har vi lagt opp til høyere vekst i sykehusøkonomien og økt fleksibilitet for sykehusene som gjør det enklere å inngå leieavtaler for bygg og utstyr.

Jeg vil bruke diagnoseenheten for brystkreft på OUS som et eksempel på at endringer lar seg gjennomføre uten tilførsel av store ressurser.

Der lagde de prosjektet Hvis pasienten fikk bestemme for å få ned de lange ventetidene ved utredning av brystkreft.

Fagfolk og pasienter samarbeidet om løsninger som passet pasienten. De spurte dem hva flaskehalsene bestod i og organiserte deretter tjenesten etter det.

Ventetiden har gått ned med 90 prosent takket være at man brukte pasientenes erfaringer i forbedringsarbeidet og gjorde konkrete endringer.

Dette skjedde ikke gjennom store investeringer eller bygg og nytt utstyr, men ved å stille det enkle spørsmålet: Hvordan hadde vi organisert arbeidet hvis pasienten hadde fått bestemme? Så gjorde de noen viktige grep.

Jeg har vært på besøk på diagnoseenheten to ganger. Første gang som fersk statsråd og andre gang for kort tid siden med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner som ønsket å se et godt eksempel på tjenesteinnovasjon og hvordan vi får bukt med tidstyveri i helsetjenesten.

Det fikk han sett på OUS.

Hva er lærdommen? Jo, de satte i gang og endret systemet, selv om det ikke var sikkert at det gikk. Det var ildsjeler som satte i gang, og det var viktig, men helt avgjørende var det at ledelsen støtte initiativet fra første stund.

Det er pasienten som vet hvor skoen trykker og som vet hva som trengs.

Pakkeforløpene vi skal høre mer om i dag, har vokst fram på bakgrunn av pasientenes historier og erfaringer, etter møter og samtaler med pasienter, pårørende og deres organisasjoner.

Noen sier at de er lei av å høre om styringssignaler. Til det vil jeg si: Pakkeforløpene er ikke et styringssignal ovenfra. Det er pasientenes styringssignal nedenfra. Pasientens ønske til oss. Det er slik det skal være.

Fremtidens gode behandlingsløp vil preges av rask diagnose – først et tverrfaglig team som legger planen for meg som pasient – og deretter av en sammenhengende og forutsigbar rekke av hendelser.

De fire kreftforløpene (tykk- og endetarmskreft, prostatakreft, brystkreft og lungekreft) som skal etableres fra januar, er eksempler. De skal være piloter som vi skal lære av. Så skal de andre forløpene innføres etter hvert.

Systematikken og pasientforløpet, som en integrert arbeidsprosess, skal selvfølgelig brukes også på andre diagnoser og prosesser.

Noen er bekymret for at kreft vil få alle ressursene på bekostning av andre diagnoser. I Danmark var kreft et lokomotiv for andre diagnoser.

Her i Norge skal vi også bruke erfaringene på andre områder der pasientene kan ha kompliserte forløp, som for eksempel rus og psykisk helse.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med høringskonferansen – og for at dere bidrar til å bygge pasientens helsetjeneste i praksis.