Innlegg på NHOs Europakonferanse

Sjekkes mot fremføring 

Kjære europavenner,

Takk for invitasjonen til Europakonferansen her i Trøndelag. Det er en glede å være her. Dere har et viktig tema på dagsorden: Horisont 2020 – Europas store innovasjons- og kunnskapsløft. Et løft som skal ruste Europa for fremtiden. Et løft som skal bidra til å snu økonomisk nedgang til vekst.  Et løft som skal bidra til at Europa kan møte utfordringer som klimaendringer, energisikkerhet og en stadig aldrende befolkning. Gjennom Horisont 2020 kan vi i Norge ta del i - og bidra til – dette løftet.

I dag er det den nye Europakommisjonens første arbeidsdag. Det knytter seg store forventninger til dette vaktskiftet i Brussel. Juncker, Kommisjonens nye leder, har vekst, sysselsetting og et velfungerende indre marked høyt på sin prioriteringsliste. Det er avgjørende for Europas fremtid at han lykkes. Det er avgjørende for vår fremtid.

For fremvoksende økonomier til tross: Europa er vårt desidert viktigste marked. Om lag 3/4 av vår utenrikshandel er med EU. Ca. 2/3 av norske investeringer går til EU, mens 2/3 av utenlandske investeringer i Norge stammer fra EU.

Og i Europa er ikke bare våre viktigste handelspartnere. I Europa er også våre nærmeste venner og allierte. Det ser vi ikke minst nå med situasjonen i Russland og Ukraina – som også norsk næringsliv har fått kjenne på kroppen.

Jeg pleier å si at samarbeidet i Europa grunnleggende handler om to ting: Verdiene vi tror på og verdiskapingen vi lever av. Dette henger sammen. Uten verdiene vi tror på – uten demokrati, menneskerettigheter og rettsstat - er det vanskelig å skape verdier og å samhandle på tvers av landegrensene. Vanskelig å skape arbeid og velferd – nå og i fremtiden.

I vår besøkte jeg et verft i Solund kommune hvor jeg traff polske Marcin. Han kommer fra en helt annen verftsby. Det var ved verftet i Gdynia hvor den første arbeideroppstanden mot kommunistregimet i Polen fant sted. Den ga støtet til opprettelsen av Solidaritets-bevegelsen, som startet begivenhetene som ledet til Berlinmurens fall for nesten nøyaktig 25 år siden – 9. november 1989.

Det er verd å merke seg at i 1989 hadde Polen og Ukraina jevnstore BNP per capita. I dag er Polens tre ganger så stort som Ukraina. Det har sammenheng med noe annet som skjedde dette året. 1989 var nemlig også året da Jacques Delors lanserte idéen om å etablere et europeisk økonomisk område med fire friheter – fri bevegelse av kapital, tjenester, varer og personer. 25 år senere består dette markedet av 31 land og 500 millioner mennesker – inkludert våre egne fem millioner.

EØS-avtalen er Norges inngangsport til det indre marked og de fire friheter. 20 år i år. En jubilant som kanskje ikke har fått like stor oppmerksomhet som andre jubilanter dette året, men likevel vel verdt å feire. I 20 år har avtalen vært vår livline til Europa, til det europeiske markedet – til de muligheter Europa har å by på.

I den offentlige debatten kan man av og til få inntrykk av at EØS-avtalen innskrenker norske borgeres og bedrifters muligheter. Det er grunnleggende feil.

Ja, jeg kan forstå at Erna blir irritert over regler for kanel i bergenske skillingsboller - og ja, det stemmer at EU-direktivet om import av karameller inneholder 26.911 ord. Men vi vet også at når det først er behov for regler i et felles marked, så er det bedre med én felles regel enn med 31 ulike nasjonale regler.

EØS-avtalen er vår viktigste garantist for likebehandling i Europa. Vår garantist for at norske bedrifter, investorer og arbeidstakere kan støtte seg på felles regler som skaper forutsigbarhet. Slik at en vestlandsbedrift som eksporterer til Tyskland, ikke møter andre produktkrav enn sine konkurrenter fra EU-landene. Slik at trønderen som ønsker å studere i Berlin, kan ta eksamen på like vilkår som sine medstudenter. Slik at tromsøværingen som ønsker å jobbe i Nederland, er trygg på å få likeverdige arbeidsvilkår som sine nederlandske kolleger.

Og slik at polske Marcin, kan jobbe og bo i Sollund på like vilkår som sine norske kolleger og sambygdinger. For det er et annet område hvor EØS-avtalen tjener oss vel, nemlig arbeidsinnvandring. Siden den store øst-utvidelsen i 2004, er Norge blant de land i Europa som har mottatt flest EØS arbeidsinnvandrere i forhold til folketall (Bare lille Luxembourg har flere). 50.000 i bygg og anlegg. 30.000 i industrien. 7.000 i landbruket. Mange, mange i reiselivsnæringen og i helsesektoren.

Og vi trenger disse menneskene. De bidrar til å fylle jobber hvor norske arbeidssøkere mangler, og de bidrar til å blåse liv i norske regioner og lokalsamfunn. Her i Trøndelag utgjør EØS-borgerne 6,6 prosent av alle sysselsatte (over snittet), det vil si over 15 000 personer.

[Regjeringens europapolitikk]

Så det er ingen tvil om at EØS-avtalen tjener oss vel, og det er ingen tvil om at det å stå opp for EØS-avtalen – samt våre 73 andre avtaler med EU - er en tung nasjonal interesse. Det tar regjeringen på alvor. Min egen jobb er et uttrykk for det.  I vår presenterte Regjeringen en egen europastrategi. Vårt budskap er klart:

For det første, vi må satse på de politikkområdene hvor europeisk samarbeid gir en merverdi – både for Norge og for EU.

For det andre, vi må engasjere oss i den europeiske debatten så tidlig som mulig. Vi må bidra med tydelige innspill i saker som er viktige for oss. Vi må være med å påvirke utviklingen av det indre marked. For det tredje; og det tredje punktet er viktig -  dette kan vi ikke gjøre alene. Vi er helt avhengig av innspill og synspunkter fra berørte parter i samfunnet. Vi trenger å høre næringslivets erfaringer og tilbakemeldinger, vi trenger å høre hva dere mener.

Skal vi lykkes - må vi ta diskusjonen i Norge samtidig som diskusjonen går i Brussel og i Europas hovedsteder – som i Berlin, i Madrid, i Warszawa. Vi skal gjøre vårt for å legge til rette for åpenhet og debatt på nasjonalt plan.

Jeg ser frem til godt samarbeid med arbeidslivets parter, NHO og NHOs medlemsbedrifter – ja, alle her i salen – i tiden fremover.

Regjeringen har fem hovedprioriteringer i Europastrategien. De to første er særlig aktuelle for dagens tema. Regjeringen satser på «økt konkurransekraft og verdiskaping». Og regjeringen satser på «bedre kvalitet i forskning og utdanning». Det er en sammenheng mellom disse to målene. Når norsk arbeidsliv- og næringsliv skal konkurrere på det europeiske markedet, holder det ikke med felles regler. Vi må også være konkurransedyktige. Vi må utvikle ny kunnskap og nye ideer – i samarbeid med resten av Europa. Norges deltakelse i Horisont 2020 åpner for at vi kan ta del i - og bidra til - den europeiske kunnskapsutviklingen og næringslivssamarbeidet.

Den åpner for at norske aktører kan samarbeide med de beste i verden; til å bygge nettverk som kommer både institusjoner, forskere, studenter og næringsliv til gode. Dette er en mulighet vi bør utnytte til det fulle.

[Norsk deltakelse i Horisont 2020]

Vi har allerede samlet erfaring fra EUs tidligere rammeprogrammer. Fra i år overtar som kjent Horisont 2020. Her er næringslivets rolle enda tydeligere – og ikke minst er koblingen mellom forskning, næringsliv og offentlig sektor en rød tråd. Horisont 2020 har et budsjett for de neste syv årene på over 600 milliarder kroner. Mye penger, for å si det forsiktig, og Regjeringen har selvsagt høye ambisjoner om at vi skal hente hjem en naturlig andel av potten.

Vi er opptatt av at norske forskere og bedrifter over hele landet er godt kjent med mulighetene for å få EU-finansiering til sine prosjekter, og at de får god hjelp til å nå opp i konkurransen om midlene. Regjeringen lanserte derfor i juni en nasjonal strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU.

Vi som myndigheter skal gjøre vårt beste for å gi informasjon og veiledning om mulighetene innenfor programsamarbeidet. Norges forskningsråd og Innovasjon Norge er sentrale aktører i dette støtte – og mobiliseringsarbeidet. I strategien rettes det også klare forventinger til at universiteter og høyskoler spiller en veilednings- og mobiliseringsrolle i sine regioner i samarbeid med det regionale virkemiddelapparatet.

Samtidig er det viktig at også arbeidslivets parter, herunder næringslivet, bidrar til å mobilisere norske bedrifter til å delta i Horisont 2020. Særlig i lys av at innovasjonsbiten i Horisont 2020 er så omfattende og treffer bedriftssamarbeid bedre enn tidligere rammeprogrammer. Og la meg legge til – NHO- konferansen i dag er et glimrende eksempel på et slikt mobiliseringstiltak.

Vi har et overordnet mål om 2 prosent retur på konkurranseutsatte midler. Dette er et ambisiøst mål, og vil kreve et tett samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og forskningsinstitusjoner. Ikke minst fordi Horisont 2020 er et program som søker løsninger på komplekse samfunnsmessige utfordringer som miljø, klima, aldrende befolkning og energimangel.

Det innebærer at prosjektene er mer problemorienterte enn fagfokuserte. Innsatsen må rettes mot relevante utfordringer, og det forventes tverrfaglighet. Et annet element er at EU ønsker å knytte programvirksomheten til regional innovasjon og utvikling. Regionene i EU skal utvikle sine såkalte ‘smarte spesialiseringsstrategier’. Dette kan vi la oss inspirere av. Jeg vet at Nordland Fylkeskommune har utviklet en strategi basert på dette prinsippet. Andre, som her i Trøndelag, ser på muligheten for dette.

Flere regioner i Norge knytter allerede solide bånd til Europa. Det finnes mye godt samarbeid mellom bedrifter, universiteter og høyskoler. Variasjonene i regionenes tilnærming til programsamarbeidet er positivt. Hver region har sin styrke.

Jeg har i denne sammenheng lyst til å nevnte at Stavanger har sammen med Manchester og Eindhoven nettopp har vunnet frem i konkurransen om å bli Smart Cities fyrtårnsby. Gjennom prosjektet Triangulum er byene tildelt omkring 200 millioner kroner over den neste femårsperioden for å pilotere smarte løsninger innen mobilitet, energi og IKT. Prosjektet er finansiert av Horisont 2020. Stavanger kommune skal lede det lokale arbeidet i partnerskap med Greater Stavanger, Lyse Energi, Rogaland fylkeskommune og Universitetet i Stavanger. Sammen skal de utvikle løsninger på viktige samfunnsutfordringer, samtidig som man stimulerer vekst og næringsliv. En stor seier – og til inspirasjon for oss alle!

Jeg vet at NTNU og SINTEF her i Trondheim nasjonalt sett er tunge brukere av EUs forskningsprogrammer. Det ville være ekstra spennende om dette miljøet klarer å trekke med seg flere små- og mellomstore bedrifter her i Trøndelag. I den sammenheng kan Innovasjon Norge og de Regionale Forskningsfondene være viktige samarbeidspartnere og støttespillere. Jeg vet at det ligger et godt grunnlag for dette i FoU-strategien for Trøndelag (2012-2015). Fylkeskommunene i Trøndelag legger vekt på å utvikle et tettere samarbeid mellom næringsliv og FoU-miljøene, og at det legges opp til i større grad å forske sammen med regionens nærings- og samfunnsliv enn på.

Gevinstene ved deltakelse i EUs programmer er – i tillegg til de finansielle ressursene – ofte knyttet til utvikling av nettverk. Nettverk som kan generere nye oppdrag, nye prosjekter, nye midler. Men som vi alle vet, nettverksbygging og etablering av nye samarbeidspartnere fordrer initiativ og pågangsmot. Ingenting skjer hvis man sitter stille. Ingenting skjer om man ikke våger å satse.   

Jeg har lyst til å gi honnør til Cerpotech som er en liten trøndersk gründerbedrift som har blitt en en ettertraktet partner i EUs forsknings- og innovasjonsprosjekter.

De har utviklet en produksjonsprosess for å skreddersy oksidpulver som kan brukes til blant annet brenselceller, keramiske membraner og katalysatorer. Nå har deltakelse i EU-prosjekter blitt en finansiell pilar i bedriften. De er en håndfull ansatte, men har allerede vært med i 5 ulike prosjekter med en samlet innvilget støtte på 1,4 millioner euro. Bedriften har fått drahjelp fra NTNUs og SINTEFs internasjonale nettverk. Senere har store europeiske forskningsinstitusjoner villet ha dem med på laget.

Cerpotech er ikke de eneste. Q-Free er et annet trøndelagsbasert selskap som har gjort det godt i Europa. Deres deltakelse i EUs forsknings- og innovasjonsprosjekter har gjort dem til foregangsbedrift. Nå er de med i et omfattende EU-prosjekt som involverer 60 partnere fra 12 land. Mitt inntrykk er at de norske miljøene som har våget å satse har fått uttelling - og trolig mersmak. 

Kjære venner, det går bra for Norge i dag. Vi må sørge for at det går bra også i fremtiden. Våre naturgitte fortrinn som olje, gass og vannkraft skyldes tilfeldigheter. Vår evne til å utnytte ressursene og omsette dem i verdier skyldes dyktighet og evne til å tenke nytt. Regjeringen er opptatt av at fremtidens konkurransekraft sikres gjennom forskning og idérikdom. Vi kommer aldri til å bli billigst. Derfor må vi være smartest. Derfor må vi satse på innovasjon og forskning. Sterk norsk deltakelse i det europeiske forsknings- og innovasjonssamarbeidet er en del av denne satsningen. Jeg sa innledningsvis at Europa gir muligheter. Det er så viktig at jeg vil gjenta det.

Europa er et mulighetsrom, ikke minst for norsk næringsliv – for dere her i salen. Det er mitt håp og min oppfordring at dere at dere benytter dere av mulighetene. Det bidrar til å ruste Norge for fremtiden. Det bidrar til å skape verdier dere kan leve av, og verdier hele landet kan leve av.

Takk.