Hvordan barn og unges rettigheter i helseinstitusjon kan ivaretas

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Innlegg ved Barnesykepleierforbundet NSF sitt vårseminar 2014.

Takk for invitasjonen. Jeg er glad for å ha blitt invitert til Barnesykepleierforbundets vårseminar som setter viktige og alvorlige temaer på dagsorden. 

Mange av dere som er her i dag er barnesykepleiere. Dere er helter for barna. De kaller til og med sine kosedyr opp etter dere. Dere får mye kontakt med barn. Barn som er ekstra sårbare. Da er det av stor betydning at barnas behov blir håndtert på en god måte. Vi har et internasjonalt rammeverk som forteller oss hvilke rettigheter og behov barna har – og det er barnekonvensjonen. Ikke bare gir den oss veiledning og råd, men den er faktisk en del av norsk lov. 

I år er barnekonvensjonen 25 år og det skal markeres. Konvensjonens bestemmelser gir gode retningslinjer for hvordan barns rettigheter kan ivaretas og videreutvikles i samfunnet vårt. Konvensjonen ligger til grunn for det arbeidet jeg som barneminister gjør når det gjelder barn og unge. 

Barn har rett til å si sin mening i alt som angår det, og barnets mening skal tillegges vekt. Dette slås fast i konvensjonens artikkel 12. Ikke minst har det stor betydning at denne retten blir ivaretatt for barn i helseinstitusjon som er syke og sårbare. 

Et godt eksempel på at barn og unge blir hørt er sykehus med egne ungdomsråd. Det har de ved Akershus Universitetssykehus, de får råd av ungdommer som har førstehåndskunnskap om hvordan det er å være unge på sykehus. Ungdomsråd finnes i dag ved noen sykehus, og flere etableres. Det å si sin mening og bli hørt må ikke bare begrenses til ungdomsråd ved sykehus. Barn og unge har vesentlige ressurser, som må komme fram i den daglige kontakten med voksne. Når barn er syke eller sliter med andre vanskeligheter, er det lett å fokusere ensidig på problemene. Å aktivt etterspørre barns synspunkter fører til at vi får øye på alle de ressursene hver enkelt er i besittelse av. Det å snakke med barn må læres. 

I samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet ønsker vi å styrke kommuneansattes kompetanse i å samtale med barn. Dette gjøres gjennom å tilby et tverrfaglig opplæringsprogram for ulike faggrupper i kommunene. Dette arbeidet, som vi er i gang med, er av stor betydning. Barn og unge bør gis større plass og være en naturlig stemme i videre arbeid og utvikling av tjenestetilbudet. 

Barnekonvensjonen omtaler også helse. Artikkel 24 anerkjenner barnets rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard, og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Barnekonvensjonen gir alle, og særlig oss politikere en felles ledetråd – å sørge for barns velferd og sikre barns rett til god helse og livskvalitet. Jeg er ikke bare barneminister, men også familieminister. 

Rettigheter i helseinstitusjon dreier seg i stor grad om barn, unge og foreldres møte med og opplevelser av sykehus. Når et barn blir sykt, får det betydning for hele livssituasjonen til familien. Hvordan barnet og foreldrene blir møtt og hvilken støtte de får har stor betydning for hvordan familien klarer å håndtere dette.  Familier med annen språklig bakgrunn enn norsk kan ha en ekstra utfordring i møte med helsevesenet. Dette kan gjelde språk. I den forbindelse ønsker jeg å understreke at helsetjenesten skal være like tilgjengelig for alle, og at det må tas høyde for at noen trenger tolk. Barn skal ikke brukes som tolk. 

Barneombudet overleverte rapporten sin Helse på barns premisser til helseministeren og meg i begynnelsen av mars i år. Rapporten viser at det spesielt er rettighetene til de yngste barna på nyfødtintensivavdelinger og de eldste barna fra 13 til 18 år sine rettigheter vi må jobbe for å ivareta på sykehus. 

For de yngste barna er det behovet og mulighetene for å ha foreldrene sine i nærheten under sykehusoppholdet som har stor betydning. De eldste barna blir en slags mellomgruppe som faller mellom to stoler på sykehus. Det fortelles i barneombudets rapport at overgangen mellom ungdom og voksen oppleves som vanskelig. Dette er også vansker som unge med funksjonsnedsettelser opplever – en opplevelse av å ha et helsevesen som ikke er tilpasset ungdom. Dette bekymrer meg. Dette må vi ta med oss i det videre arbeidet. 

Det er viktig å jobbe for å ivareta hele barnet. Dette dreier seg ikke bare om selve diagnosen eller sykdommen, det handler om at både barn og unge skal føle trygghet, at de får opprettholdt et sosialt liv, at de får riktig behandling til rett tid på en måte som er tilpasset den enkelte. Det må jobbes for å ivareta og holde ved like øvrige arenaer barn og unge deltar og hører til, som skole, aktiviteter, foreldre og søsken og ikke minst det sosiale. 

Jeg ser at hjemmesykehus for barn brukes for å gi behandling til alvorlig syke barn og unge (opp til 18 år). I en reportasje på NRK tidligere i år (09.01 2014) forteller Frida som er en liten jente som har kreft at hun synes det er bra at sykehuset kommer hjem til henne. Hun liker bedre å være hjemme enn på sykehus, for da får hun bedre tid til det hun liker best – å tegne, leke og være sammen med vennene sine. 

Hjemmesykehus har også betydning for søsken, og dermed får alle en mer stabil familiesituasjon. Foreldre kan ivareta både barn med alvorlig sykdom og søsken. Å ha en hverdag som er så nær den ordinære som mulig, hjelper barn og unge som opplever sykdom. Jeg ønsker å styrke familien og legge til rette for å lette situasjonen for familiene. 

Som barneminister er det et annet område som bekymrer meg og det er den svært høye andelen barn og unge som har psykiske vansker. Særlig gjelder dette jenter. 

Ungdata er en nasjonal spørreundersøkelse der ungdomsskoleelever selv spørres om hvordan de har det. Det rapporteres her om en overraskende høy andel med psykiske plager. Jenter er mer plaget og oppsøker oftere hjelp enn gutter. Dette gjelder også på verdensbasis. Dette viser en FN rapport fra 2013. 

En god barnehelse innebærer gode forebyggende tjenester. Regjeringen vil bedre lavterskeltilbudet og det forebyggende tilbudet til barn og unge, blant annet gjennom skolehelsetjeneste og helsestasjoner. I tillegg skal det bygges ut et lavterskel psykisk helsetilbud. Rask og riktig hjelp kan forhindre at enkelte fysiske og psykiske plager får vokse seg unødvendig store. 

Avslutningsvis vil jeg peke på et svært viktig poeng. Vi vet at fysisk og psykisk helse påvirkes av omsorgssvikt. Vold og overgrep kan være en av årsakene. Det er utfordrende å snakke om vold og overgrep.  Om dere som er her i dag er bekymret for et barn, må dere huske på at helsepersonell har en opplysningsplikt til barnevernet. Terskelen for å melde er ofte høy. Men vi må tørre å snakke om det. Vi må forstå at det forekommer: Du ser det ikke før du tror det. 

Vi må samarbeide om å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Sammen med Bent Høie, Anders Anundsen og Torbjørn Røe Isaksen har vi tatt et særskilt ansvar gjennom en egen barnestrategi med 42 konkrete tiltak. Vi må alle huske på at Barndommen kommer ikke i reprise. Der barn og unge er utsatt for vold og overgrep må vi bli bedre til å se og forstå signalene, og ha mot til å handle. 

Gjennom god kompetanse hos dere som er i direkte kontakt med barn og unge og familier og gjennom å tørre og ta tak i det som er vanskelig kan tabuer brytes og barns liv få en bedre utgang. 

Barnekonvensjonen er et viktig verktøy i arbeidet med å ivareta barn og unge. I 25 år har den hatt innflytelse på norsk lovgivning og politikk. Som barneminister vil jeg bruke min innflytelse for å gjøre en forskjell. 

Takk for meg!