Jakten på en syndebukk

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Publisert i Folkebladet 24. juni og Nye Troms 26. juni 2014.

Av statssekretær Øystein Bø (H), Forsvarsdepartementet

Det har vært sagt og skrevet mye om Troms Militære Sykehus (TMS) og Indre Troms medisinske Samhandlingssenter (ITMS) den siste tiden. Mange synes å være på leting etter en syndebukk, og enkelte peker på Forsvarets manglende engasjement som årsaken til at det nå ser ut til at ITMS ikke blir en realitet.

Det er også blitt rettet kritikk mot stortingsrepresentant Regina Alexandrova, noe jeg oppfatter som dypt urettferdig. Alexandrova er i særklasse den stortingsrepresentanten som har engasjert seg sterkest i denne saken det siste året. Vi tilhører samme parti, men dette har ikke stoppet henne fra å gå oss i politisk ledelse i Forsvarsdepartementet på klingen for å sikre våre bidrag til en god overgangsordning mellom TMS og ITMS. Fra andre på Løvebakken har det vært taust frem til styringsgruppas beslutning om å avslutte ITMS-prosjektet. At blyantene nå spisses for å angripe den som har faktisk engasjert seg i saken finner jeg merkelig.

Forsvaret har hele tiden arbeidet for at ITMS skulle kunne realiseres innenfor fastlagte rammer. Forsvaret har søkt å være en konstruktiv og løsningsorientert samarbeidspartner inn mot et fremtidig ITMS, for å få til gode løsninger for alle parter. Forsvarsdepartementet har også bidratt med 6 millioner kroner i prosjektgjennomføringsmidler.

Forsvaret har samtidig vært tydelig på at vårt bidrag inn i et ITMS måtte rettes mot det som er Forsvarets behov, slik det ble forventet at også de andre samarbeidsaktørene skulle rette sin innsats mot sine ansvarsområder. Deretter skulle prosjektet presentere løsninger som skulle gi gevinster for alle aktørene. Spørsmålet er nå, når prosjektet har stoppet opp, om ikke flere av de involverte, inkludert prosjektledelse og lokale hovedinteressenter, bør gjøre en grundig og objektiv gjennomgang av om de burde vært mer framoverlent og nytenkende med tanke på å skape slike løsninger.

Spørsmålet er også om noen av de som nå roper høyest, inkludert stortingsrepresentant Tove Karoline Knutsen, som er medlem av Stortingets helse- og omsorgskomité, heller kunne ha jobbet opp mot helsesektoren for å få på plass det lokale helsetilbudet hun etterlyser. Hvem vet, om ikke litt målrettet innsats påeget fagfelt kunne ha gitt andre resultater? Det kan iallfall ikke utelukkes at det ville vært mer effektivt enn passivt å la seg sjokkere av Forsvarets begrensede rolle innen helsesektoren. Jeg vil bli overrasket om det på alvor er holdningen at store arbeidsgivere i ulike kommuner i Norge skal bidra til å finansiere og drifte helsevesenets lovpålagte oppgaver.

I denne sammenhengen er Forsvarets oppgave å levere allmennhelsetjenester til sine soldater gjennom Forsvarets Sanitet. Helsetjenester til befolkningen er i hele Norge, også i Indre Troms, kommunenes og helseforetakenes oppgave og ansvar. Å forvente at Forsvaret skal overta oppgaver fra andre samfunnsaktører, og også finansiere disse, er ikke bare urimelig, det blir også galt. Dette er naturlig nok heller ikke praksis i andre forsvarskommuner. I Stortingets innstilling 388 S fra 2012 pekes det på samhandlingsreformen i tilknytning til nedleggelsen av TMS. Aktørene i samhandlingsreformen er nettopp helseforetakene og kommunene – ikke Forsvaret. Vi skal fokusere på det som er vår samfunnsoppgave – å skape mest mulig forsvarsevne for de midlene vi har til rådighet.

Samtidig har vi tydelig sagt at i en overgangsperiode vil Forsvaret være med på å tilrettelegge for, og bidra til, videreføring av det interkommunale legevakttilbudet som i dag er lokalisert i TMS-bygget. Dette er Forsvaret nå i dialog med Bardu kommune om, og det ventes på en tilbakemelding fra kommunens side. Forsvarets tilbud om lokaler og bidrag til drift av disse står fast. Forsvaret tilbød også bidrag inn i overgangsordningen som ikke passet med helseforetakenes prioriteringer.

Befolkningen i Indre Troms og Forsvaret skal leve og virke sammen i mange år framover. Forsvaret ønsker å være en positiv lokal medspiller, og vil fortsatt legge vekt på samspillet med det sivile samfunnet, også med kommune- og spesialisthelsetjenesten. Vi skaper store verdier for de lokalsamfunnene som er våre verter. For Indre Troms er den samlede verdiskapningen anslått til mer enn 2,1 milliarder kroner i året.

I hele Norge, også i Troms, er ansvars- og rollefordelingen innen helsetilbud til alle deler av befolkningen, inkludert Forsvarets ansatte, klar og tydelig. Det er helseforetakene og kommunene som definerer befolkningens behov for helsetjenester, og skal sørge for at disse oppfylles på en god og rasjonell måte. Så må man – innenfor disse rammene – søke samarbeid og koordinering der dette er mulig og gir merverdi. Jeg gjentar gjerne at vi særlig innenfor allmennlegedekningen ønsker å se på konkrete samarbeidsformer med kommunene.

Forsvarssektoren står fortsatt klar til å bidra om det er ønsket, og jeg legger til grunn at det samme også gjelder andre involverte aktører.

Det er på tide å gå videre. Kreftene bør nå settes inn på å se fremover, og ikke brukes på å hegne om fortiden og jakte på syndebukker.