Landbruks- og matministerens innlegg til Stortingets behandling av Dokument 8:29 S - om priskontroll i konsesjonsloven for landbrukseiendommer

• Se hele behandlingen av Dokument 8:29 S - om tollvern på Stortinget.no

 

President,

jeg vil starte med å si at jeg er enig med forslagsstillerne i at lover skal følges. Innenfor de saksfeltene jeg har et ansvar for er det en av mine oppgaver å legge til rette for at det skal skje. Dagens debatt handler om den praksis kommunene skal gjennomføre i konsesjonssaker som behandles etter at det er sendt ut høringsbrev med forslag om at priskontrollen oppheves, og før Stortinget har tatt stilling til spørsmålet om opphevelse. Departementet sendte 4. desember i fjor ut et brev om dette, og det er innholdet i dette brevet forslagsstillerne er opptatt av. 

Jeg har merket meg at forslagsstillerne gir uttrykk for at brevet foregriper Stortingets behandling og at det har skapt usikkerhet i kommunene. Jeg er uenig i det. 

I departementets brev til kommunene fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning om praktiseringen av priskontroll henstilles kommunene om at prisen partene har avtalt ikke ”blir tillagt avgjørende vekt i vurderingen av om det skal gis konsesjon.”  Jeg vil peke på at henstillingen verken er en instruks til kommunene eller en oppfordring til å handle i strid med gjeldende konsesjonslov.   

Stortinget har ved vedtakelsen av konsesjonsloven valgt en løsning hvor konsesjonsloven § 9 gir anvisning på en bred vurdering av saken, hvor prisen er et av mange momenter som skal vurderes. Forarbeidene til gjeldende konsesjonslov legger bl.a. uttrykkelig opp til at praksis etter loven skal ta høyde for skiftende vurderinger. I proposisjonen står det om dette: ”Ordlyden er så romslig at den gir rom for utvikling og endring av faktisk art på tekniske, økonomiske, samfunnsmessige og andre områder, bl.a. med hensyn til behov og ressurser. Den gir blant annet spillerom for skiftende oppfatninger og nye vurderinger.” Under ulike regjeringer har det vært vanlig å gi signaler om praktiseringen av konsesjonsloven gjennom brev og rundskriv. Et eksempel er en rekke rundskriv som ble utarbeidet under daværende landbruksminister Gunhild Øyangen i tilknytning til lovendringene som fulgte St.prp.nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling. Et annet eksempel er rundskriv M-5/2003 og M-2/2004 som ble utarbeidet i tilknytning til vedtakelse av ny konsesjonslov i 2003 under daværende landbruksminister Lars Sponheim. Gjeldende runskriv M-2/2009 om Konsesjon og boplikt ble utarbeidet under daværende landbruksminister Lars Peder Brekk. Eksemplene viser at det er bred praksis for å gi kommunene signaler om praktiseringen, og de viser også at signalene kan bygge på ulike politiske vurderinger.

President, 

Jeg vil videre understreke at det ikke er første gang departementet sender ut signaler om praksis i forbindelse med mulige framtidige lovendringer. Som nevnt i mitt brev til kontroll og konstitusjonskomiteen sendte departementet i forbindelse med forslaget om å oppheve forkjøpsretten i konsesjonsoven ut to lignende brev. Dette første brevet ble sendt ut i februar 2000 og forut for Stortingets behandling av St.meld.nr.  19 (1999-2000) - landbruksmeldingen. Dette skjedde under daværende landbruksminister Kåre Gjønnes. Brevet inneholdt en oppfordring om at lokal landbruksmyndighet la inn en ekstra sikkerhetsmargin i retning av at forkjøp utvilsomt burde gi et bedre resultat enn det som kan oppnås ved den frivillige avtalen. Oppfordringen ga anvisning på en retning for praktiseringen, men den lå innenfor lovens ramme, og bandt ikke opp landbruksmyndighetenes skjønn. Det andre brevet ble sendt ut i mai 2000, altså etter at Stortinget hadde gjennomført behandlingen av landbruksmeldingen og gått inn for endring, men før Stortinget hadde vedtatt en lovendring. I brevet heter det: ”Det understrekes at det skjønn som skal utøves etter gjeldende lov, må reflektere den situasjon en nå står overfor.”

President, 

I mitt brev av 6. januar som er vedlagt Næringskomiteens innstilling har jeg gitt en bred redegjørelse for de juridiske sidene ved brevet som ble sendt ut, og jeg viser til omtalen der.  I eget brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 27. januar i år har jeg vist til at mye tyder på at kommunene praktiserer priskontrollen forskjellig og at følgen av ulik praksis samt usikkerheten rundt spørsmålet om priskontrollen blir borte raskt ville kunne forplante seg i markedet for omsetning av landbrukseiendom. Dette ville kunne føre til redusert omsetning. Stortinget har ved en rekke anledninger, bl.a. i forbindelse med sin behandling av Meld. St. 9 (2011-2012) vært opptatt av å øke omsetningen av landbrukseiendommer. Jeg mener bl.a. på denne bakgrunn at det var god grunn til å sende en henstilling til kommunene i tråd med departementets brev. 

Jeg stiller meg ut over dette undrende til at brevet skal ha skapt usikkerhet i kommunene – i hvert fall om usikkerheten er større med brevet enn uten det. I brevet er det vist til at regelen om priskontroll gjelder, og at det må foretas en konkret vurdering. I tillegg inneholder brevet en henstilling som innebærer at den konkrete skjønnsutøvelsen bør ta høyde for at priskontrollen er foreslått opphevet. Dette er en faktisk situasjon som kommunene ville måtte håndtere med eller uten et brev fra departementet. Jeg har allerede påpekt at praksis i kommunene kan være svært forskjellig ved vurdering av pris. Jeg oppfatter også at mange kommuner opplever at priskontrollen er vanskelig å håndtere. Dette handler imidlertid ikke om departementets brev, men om reglene slik de er i dag, og dette er regler som jeg vil be Stortinget om å oppheve.