Leveringsplikt, hva nå?

Innlegg av fiskeriminister Elisabeth Aspaker - publisert i Nordlys 21. mai 2014

Innlegg av fiskeriminister Elisabeth Aspaker - publisert i Nordlys 21. mai 2014

Bølgene har lagt seg etter vinterstormen rundt leveringsplikten. Det er det ingen grunn til.

Norsk fiskeindustri møter sterk konkurranse fra lavkostland, og har lenge slitt med dårlig lønnsomhet. Det har skapt usikkerhet både for de ansatte i industrien og for berørte kommuner.
 
Selv om det er leveringsplikt bare til 13 prosent av den totale norske torskekvoten, har den fått en sentral rolle i debatten. Dette må forstås ut fra leveringspliktens begrunnelse og historie. Da ferskfisktrålerflåten ble etablert på 60-tallet var hensikten at trålerflåten skulle sørge for jevn og sikker råstofftilgang til industrien, noe kystflåten med sine sesongvariasjoner ikke kunne. Leveringsvilkårene skulle bidra til at anlegg får stabil råstofftilførsel fra trålflåten, som igjen skal bidra til lønnsom drift og stabil sysselsetting i kystsamfunnene.

Spørsmålet om leveringsvilkårene faktisk oppfylles har vært reist fra flere hold. Derfor ba jeg i mars i år Fiskeridirektoratet redegjøre for hvordan kontrollen med vilkårene har vært gjennomført de siste årene, men også en oversikt over faktiske leveringer. Leveringsplikten er en tilbudsplikt. Det betyr at fartøyeier må tilby deler av fangsten, ferskt eller fryst, til bedriftene det er knyttet vilkår til.

Nå er rapportene klare. Denne etterkontrollen omfatter leveringer tilbake til 2004 og fremtil i dag. Fiskeridirektoratets gjennomgang viser at leveringsvilkårene i all hovedsak overholdes. Å få oversikt over hvorvidt ordningen fungerer etter intensjonen er en annen sak. Vi har dokumentasjon på hvor fangstene lander og hvem som kjøper, men vi mangler vesentlig informasjon for å vurdere om ordningene virker etter hensikten. Hva skjer etter at fisken er levert? Blir den bearbeidet lokalt, eller videresolgt? Eierskifter og strukturering gjør det ytterligere komplisert å følge leveringsplikten. Ut fra det omfattende tallmaterialet jeg nå sitter med, er det ikke mulig å få et sikkert bilde av hvordan leveringsplikten faktisk virker.

Det er viktig at ordninger utformes slik at det er mulig å sjekke om de oppfyller sitt formål. Dette er noe jeg vil gripe fatt i.

Den rød-grønne regjeringen sendte i november 2012 en rekke forslag til å stramme ytterligere til reglene. I høringssvarene kom det den gang mange klare advarsler om at en næring som er så gjennomregulert, og som sliter med lønnsomheten, ikke trenger mer regulering. Forslagene til innstramminger ble ikke gjennomført.

Derimot skal den forrige regjeringen har ros for at den nedsatte Sjømatindustriutvalget som ser på mulige tiltak for å få til økt lønnsomhet og bidra til at fiskeressursene anvendes på en måte som bidrar til høyest mulig verdiskaping gjennom hele verdikjeden. De skal avgi innstilling innen utgangen av 2014.  I forbindelse med oppfølgingen av Sjømatindustriutvalget kan det være hensiktsmessig å se nærmere på ordningen med leveringsplikt.  I regjeringens plattform har vi understreket at vi skal opprettholde leveringsplikt. Fiskeressursene tilhører fellesskapet og skal nyttes til fellesskapets beste. Men vi trenger å tenke nytt om hvordan vi kan utforme ordningen.

Men det er viktig å ikke redusere problemene fiskeindustrien står overfor til utelukkende å handle om leveringsplikt. Vi står overfor en meget utfordrende situasjon som vil kreve store omstillinger og hvor hver stein må snus.

Situasjonen er alvorlig, men ikke håpløs. Industrien selv har mange spennende tanker om hvordan man skal få til en råstoffleveranse industrien kan nyttiggjøre seg. Jeg opplever at både regjeringen og samtlige partier på Stortinget har samme mål som både Kystaksjonen og andre som argumenterer for arbeidsplasser og økt bearbeidingsgrad på kysten. Da kommer vi ikke utenom at arbeidsplassene må være lønnsomme. Det er dette vi må arbeide for, ikke mer av den medisinen som ikke har virket.