«Med verdighet, åpenhet og respekt skal våre veteraner møtes» - NVIOs landsmøte

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt innlegget «Med verdighet, åpenhet og respekt skal våre veteraner møtes» på NVIOs landsmøte, 25. april i Oslo.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide innledet ved NVIOs landsmøte, 25. april 2014
Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide innledet ved NVIOs landsmøte, 25. april 2014 (foto: Anders Bergsmo, FD).

*sjekkes mot framføring*

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen. Jeg har sett fram til å komme hit i dag. Det er fordi Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner har betydd og fortsatt betyr svært mye for våre veteraner. Derfor er det veldig hyggelig å møte så mange av dere som er ildsjelene i NVIO.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å takke for godt og hyggelig samarbeid i mange år, både da jeg satt som leder av Utenriks- og forsvarskomiteen og nå som statsråd.

For meg er dere en organisasjon kjennetegnet av et raust og vidsynt blikk på våre veteraner. Dere ser alle våre ressurssterke veteraner. De som kommer hjem fra internasjonale operasjoner, som har sekken og hodet fullt av unik erfaring og kunnskap. De som blir ressurspersoner i samfunnet, enten det er i Forsvaret eller i det sivile arbeidsliv. 

Dere ser også de av våre veteraner som er tilbake på jobb, enten det er på Rena, i Bergen eller andre steder. Menn og kvinner som er gjenforent med kolleger, venner og familie samtidig om tankene titt og ofte er et annet sted, dit de opplevde kamphandlinger, stress og frykt.   

Og dere ser ikke minst våre veteraner som har med seg skader de kanskje aldri vil bli kvitt. Fysiske skader eller skader som ikke er synlige. Felles for dem begge er at de gir redusert livskvalitet. For noen vil livet aldri bli det samme igjen. Og en vil trenge hjelp til å ta seg videre.

Dere tilbyr støtte til alle. Dere får våre veteraner til å føle seg sett, verdsatt og inkludert. «Kameratstøtte» betyr mye for mange. Et tilbud som er lett tilgjengelig og som retter seg mot alle med behov for råd, veiledning eller kort og godt en prat.

Og kanskje aller viktigst - det er veteraner selv som stiller opp som rådgivere, som støtte og som kamerat. Robert Mood sa at «det viktigste veteranarbeidet er det en veteran gjør for en annen veteran». Det er dette kameratstøtten dreier seg som. 

Jeg har lyst å takke dere for at dere ser våre veteraner. Og for at dere ser, ikke bare den enkelte soldat, men også alle som står rundt og på en eller annen måte er berørt av oppdraget. NVIO tar pårørende og familiene til soldater i utenlandsoperasjoner på alvor. Jeg pleier å si at familiene ikke bare er berørt av oppdraget. De er en del av oppdraget.

For mange er noe av det tøffeste med å reise ut nettopp det å vite at noen blir igjen hjemme. Vi vet at det for hver soldat som reiser til internasjonale operasjoner involveres det i snitt tre barn. De forstår mer enn voksne kan forestille seg. Og voksne, ja de må følge nyhetssendinger uten å kunne vite eller forklare fullt ut det som skjer.      

Og for pårørende det ikke alltid nok å tenke slik en soldat ofte gjør: «hvis dere ikke hører noe, er alt ok». 

I 2010 ble boken «Og oppdraget går til» utgitt. Den hadde nettopp dette som utgangspunkt. Personalsjefen i Forsvaret sa da noe veldig riktig. Han sa at «det er ingen som har søkt på jobben som pårørende når noen deltar i en utenlandsoperasjon».

Måten NVIO inkluderer de pårørende i sitt arbeid er svært viktig. Som rettesnor i dette arbeidet finner vi det gjensidige avhengighetsforholdet mellom veteraner og pårørende. De pårørende er viktige for veteranene, og veteranene er viktige for de pårørende.

Som største veteranorganisasjon er NVIO en helt vesentlig medspiller for regjeringen og for Forsvaret. Det arbeidet som er gjort på veteranfeltet, og som har hatt bred støtte i Stortinget, kunne aldri vært gjort uten det tette og konstruktive samarbeidet med alle veteranorganisasjonene. Det samarbeidet vil være like viktig framover.

I dag har jeg lyst til å si noe om hva som vil kjennetegne regjeringens veteranpolitikk. Jeg tror neppe det vil overraske noen har at dette er et område vi ønsker å prioritere høyt.

La meg for ordens skyld gi dere tre stikkord som jeg vil at vi skal bli målt på: Verdighet, åpenhet og respekt. Dette er ord som rommer mye. For meg handler det dypest sett om samfunnets plikt til å sikre at de som er ute i tjeneste for Norge får den oppfølgingen de trenger og har krav på.

Fordi den måten vi tar i mot og støtter veteranene våre på, sier mye om oss som nasjon og samfunn. Det har å gjøre med vår nasjonale selvrespekt. Her har vi som politikere et særlig ansvar. Det er i dag vi avgjør om vi noen år fram i tid må be om unnskyldning til noen som ikke fikk det de hadde krav på.   

La meg i dag si noen ord om dette ansvaret. Ansvaret for at våre veteraner møtes med verdighet, åpenhet og respekt. Jeg vil også dele noen refleksjoner rundt regjeringens arbeid med den nye oppfølgingsplanen til «I tjeneste for Norge», som vi nå jobber med.

Aller først: Det kan av og til være greit å huske på hvor vi kommer fra.  I år og særlig i disse dager går tankene til Eidsvold og 1814. Her var det i sannhet noen som sto fram og tok et ekstra ansvar.  

NVIOs landsmøte 2014
 
Våre veteraner i et jubileumsår

Vi gjør lurt i å stanse litt opp og reflektere over ting vi i dag kanskje tar for gitt. Grunnlovsjubileet gis oss en anledning til å minne oss selv om noen av det grunnleggende en nasjonalstat er tuftet på. Det gjelder blant annet behovet en ung stat hadde når det gjaldt å ha et eget forsvar. 

I Bergen like før påske gjorde vi på sett og vis dette. Vi markerte da at Sjøforsvaret i år fyller 200 år.  Ja, for det skjedde som kjent mye i dette «mirakelets år» 1814. Og det berørte i høyeste grad også Forsvaret.   

I dagene rundt at Sjøforsvaret gjennom et kongelig dekret, var blitt erklært norsk, var større ting på gang på Eidsvold. Av de 112 grunnlovsfedrene som innfant seg her disse aprildagene, var også mange offiserer, deriblant fire fra Sjøforsvaret. 

De visste at Norge var blitt skjenket et sjøforsvar som var beskjedent i størrelse. I alt utgjorde denne styrken rundt regnet 200 soldater og offiserer. Hæren derimot, hadde sammenkalt flere tusen soldater som sto klar til å gå i strid hvis nødvendig.

Eidsvoldfedrene kjente nok bedre enn de fleste til den storpolitiske situasjonen i Europa. Det at Norge var en brikke i et større spill som handlet om å etablere et stabilt Europa. Og at oppgaven deres besto i å ta noen modige valg som gjorde det mulig for en ung nasjon å posisjonere seg i fremtidens Europa.

Et slikt valg handlet blant annet om å etablere et eget forsvar. Grunnleggende sett dreide det seg om å få på plass en kontrakt mellom staten og dens borgere. Denne kontrakten som vi kaller verneplikten, skulle gjøre at Norge på egen hånd, med egne borgere, var i stand til å mønstre sitt eget forsvar.

Det var utgangspunktet for samfunnskontrakten som har vært så grunnleggende for Norge og fortsetter å være det i dag. 200 års jubileet for Grunnloven er for meg derfor også en tid å minne om dette og at her lå kimen til at det moderne Norge fikk sitt eget forsvar. Det var begynnelsen på et Norge som kunne settes i stand til å forsvare seg selv og sine suverene rettigheter.

I historiens lange løp har våre veteraners innsats vært, er, og vil forbli, en helt vesentlig del av denne fortellingen. Det er en av de viktigste ressursene vi har for å beskytte vår suverenitet. Og det er utgangspunktet for at Norge kan ta et internasjonalt medansvar.

Det begynte i Tyskland etter krigen. Min morfar var blant dem som tjenestegjorde i en av de første kontingentene i Tysklandbrigaden. Siden hadde vi flere soldater i FN-ledede fredsoperasjoner under den kalde krigen. Så kom Balkan, også under ledelse av NATO. Og deretter Afghanistan. Dette er bare noen eksempler. Jeg kunne nevnt så mange flere. 

Vi har i dag soldater ute i operasjoner i nær sagt alle verdenshjørner. Hver torsdag morgen får jeg en brief som forteller om statusen for våre utenlandsoperasjoner. Jeg tror utenforstående ville ha blitt overrasket om de visste hvor mange stedet i verden vi har soldater, i små og store operasjoner, men alle like viktige.

Poenget er at våre veteraner er en viktig brikke i Norges sikkerhetspolitikk. De skal ha sin del av æren for den fred og frihet vi nyter godt av. De fortjener vår respekt. Det skal vi også i et år som dette huske på.  Som Gunnar Sønsteby sa: «Den som tror at fred og frihet kommer gratis, må tenke om igjen».

Og når vi først ser oss tilbake, er det umulig ikke å snakke om ansvar eller kanskje enda mer, fraværet av ansvar. For vår veteranhistorie er som kjent en brokete fortelling.

Det er ikke lenge siden veteranene var så å si usynlige i den norske offentligheten. Jeg tror en del soldater fra tidligere operasjoner – som for eksempel i Libanon – opplevde det at folk ikke visste hva de hadde vært med på som en ekstra belastning.

Urett er blitt begått og kan ikke rettes opp igjen. Mange kjenner fortsatt på dette. Når vi ser framover, skal vi derfor huske på dem som aldri fikk den oppfølging eller anerkjennelse de hadde fortjent.

Arbeidet den forrige regjeringen, med et enstemmig storting i ryggen, har gjort de siste årene, har vært veldig bra. Storting og regjering bidro sammen til et taktskifte som var helt nødvendig. Vi er forbi den tiden da fortielse og fornektelse preget vårt samfunns respons.  

Jeg har snakket mye om åpenhet siden jeg tiltrådte som forsvarsminister. Det er viktig for å sikre Forsvarets forankring i samfunnet. Større åpenhet er også viktig for samfunnets anerkjennelse av veteranene.

De siste årene har Forsvaret hatt mye større åpenhet rundt oppdragene i Afghanistan, i Libya og i Adenbukta. Jeg tror det er ekstra viktig når man lever i et land som Norge, hvor det meste er stille og fredelig, å forstå den risikoen og den belastningen noen tar for at vi skal fortsette å ha det stille og fredelig i vår del av verden.

Det tror jeg ikke man helt forstår uten å vise fram hva soldatene gjør på gode og dårlige dager. En ting er å være med på operasjoner og oppdrag hvor det meste går greit, men man må også vise fram at det noen ganger går det ikke greit.

I det siste er det kommet bøker og TV-serier som for noen år siden ville vært utenkelige. Selvfølgelig kan man ikke vise fram alt. At vi likevel er åpne der vi kan er viktig ikke bare for soldatene, men også for det samfunnet de tilhører. En sunn åpenhetskultur er jeg trygg på gjør både den enkelte og vårt samfunn mer robust.

Åpenhet har også en annen viktig side. Det gir politikere og andre en økt bevissthet rundt oppdragene. Det synliggjør samfunnskontrakten og det ansvar vi har som politikere og som samfunn. Skal vi diskutere norske soldaters oppgaver og oppdrag, trenger vi å kjenne til hva de har vært med på. Det er også en viktig del av anerkjennelsen.

Noen av de modigste er de som våger å stå fram med sine fortellinger. Som blottlegger sin sårbarhet, som bryter grenser ved å utlevere seg selv og som viser hvor høy krigens pris noen ganger kan være. De er de virkelige heltene – i dobbelt forstand. Det er disse som har vært med å utfordre både Forsvaret, politikere og storsamfunnet. De har manet til større innsats.   

Et annet uttrykk for åpenhet er medaljeseremonier, ikke minst en nasjonal markering av 8. mai som snart står for døren. Da jeg var leder av Stortingets Utenriks- og forsvarskomite deltok jeg på de ulike medalje- og minneseremoniene, med svært få unntak. Det var alltid høytidsstunder. Det har det i høyeste grad fortsatt å være etter at jeg ble statsråd.

Medaljer, parader, hjemkomstseremonier – dette er viktig. De skaper en identitet, et samhold og et fellesskap som er viktig for den enkelte og for Forsvaret som organisasjon. Vi skal vise frem våre veteraner. Være stolte av dem og den jobben de har gjort – og gjør.

Fra symboler til praktisk oppfølging

Symboler og seremonier er likevel ikke alt. Det vet dere. En hånd å holde i. Noen å snakke med, noen som viser interesse utover den ene dagen eller uken etter hjemkomsten. Hjelp til alt det praktiske.

Dessverre oppleves veien til å få sine økonomiske og juridiske rettigheter innfridd sjelden snorrett. Den kan tvert i mot oppleves både kronglete og lite samarbeidsvillig.  

En spissrotgang mellom ulike offentlige instanser er uverdig for disse kvinner og menn. 

Den som har gjort sin plikt skal kunne kreve sin rett uten å oppleve det som en ny kamp – en kamp som mange sier at de opplever som tøffere enn den de utkjempet på slagmarken.

Derfor har vi tatt til orde for forenklinger og bedre samarbeid mellom alle instanser som er involvert. Vi har også sagt at vi vil skape større forutsigbarhet for den enkelte soldat og hans eller hennes familie.

Begge deler handler kort og godt om respekt og verdighet. Jeg vil gå så langt som å si at hvordan vi behandler våre veteraner sier mye om oss som samfunn.

Rent praktisk har dette å gjøre med hvordan vi innretter vår forvaltning, om hvordan systemet møter den enkelte. Dernest har det å gjøre med at kompensasjon kommer i rett tid.

For når noen har ofret egen helse, ja så er det vår oppgave å sørge for at han eller hun settes i stand til å leve et mest mulig fullgodt liv gjennom økonomisk kompensasjon.

Etableringen av den særskilte kompensasjonsordningen var i så måte et svært kraftfullt tiltak. Som dere er kjent med ble utbetalingene av kompensasjon fra Statens pensjonskasse imidlertid stanset tidlig i fjor høst, for andre gang, fordi det ikke var nok midler til rådighet. Dette handler om økonomisk trygghet for den enkelte, om ytelser som veteranene har krav på.

Denne saken var, bokstavelig talt, en av de første jeg tok tak i som forsvarsminister. Jeg er glad for at vi fikk til en rask løsning her, slik at alle som har krav på det i dag får utbetalt pengene sine uten opphold.  

Det har som kjent vært nedsatt en arbeidsgruppe som har gått gjennom årsakene til at utgiftene til ordningen har blitt større enn forventet. Den har også sett på om innføringen av en klagenemnd har fungert etter sin hensikt. Anbefalingene fra arbeidsgruppen ble nylig presentert for meg vi arbeider med dem nå. Gjennomgangstonen er behovet for å skape større forutsigbarhet, noe jeg støtter.

Jeg stiller meg også fullt og helt bak den jobben Forsvaret har gjort for våre veteraner.  Vi har sett en markant styrking av veteranarbeidet som har vært veldig viktig internt i Forsvaret. Her har etableringen av Forsvarets veteranavdeling vært vesentlig. Det samme har en synlig og markert veteraninspektør.

Prinsippet om «en dør inn» hos Forsvaret er også viktig. En helt konkret dør som alltid står åpen, finner vi på Bæreia. Under kyndig ledelse er dette blitt viktig møtested for veteranene og deres nærmeste. Jeg gleder meg til å delta på nyåpningen i august.  

La meg også legge til Forsvarets ettårsprogram som har fått svært god mottakelse. Dette har gjort det mulig å forebygge og kartlegge skader, og å gi dem som trenger det støtte til å komme tilbake til arbeidslivet. Her spiller mellomlandingen en helt sentral rolle. Gjennom den får personellet avstand til tjenesten de har vært i, oppfølging av medisinsk personell, og informasjon om videre støtte. At personellet får «landet» før de kommer hjem til sin familie er også viktig forebygging.

Likevel, så vet dere og jeg, at veteranarbeidet må nå langt utover Forsvarets egne rekker og organisasjon. Derfor er det blant mine viktigste oppgaver framover, å sikre at den enkelte soldats møte med «systemet» - på sivil side – oppleves konstruktivt og støttende.

Oppfølgingsplanen – litt om det videre arbeidet

Jeg vil at regjeringens veteranpolitikk skal være like ambisiøs som det vi er på Norges vegne i internasjonale spørsmål. Hvis vi ønsker å være med å ta et internasjonalt medansvar og bidra til løsning av konflikter, ja da må veteranpolitikken følge etter. Ellers gir det ikke mening å sende norske soldater ut i internasjonale oppdrag på Norges vegne.

De vi sender ut i dag holder et svært høyt nivå enkeltvis og som avdeling eller grupper. Dette er godt forberedte soldater fra solide og samtrente avdelinger som savner sidestykke i norsk historie.

Samtidig er det også lenge siden vi har hatt så mange unge kvinner og menn med såpass krevende stridserfaring bak seg. Vi lever også i en tid der opplevelsene der ute sammenlignet med dem her hjemme, kan føles overveldende.  Snart har vi 10000 Afghanistan-veteraner. De aller fleste vil klare seg godt. Men det vil også være noen som trenger hjelp.

Vi lager nå en oppfølgingsplan der vi skal ta støtten og anerkjennelsen videre. Målet er ikke bare å tette hullene fra den forrige planen. Vi vil sikte enda høyere. Regjeringen mener det er behov for å trappe opp innsatsen.

La meg i stikkordsform gi dere noen mål vi har satt oss:

  • Vi gjennomgår nå den særskilte kompensasjonsordningen for å gjøre den mer robust.
  • Vi vil utrede en krigspensjonslignende ordning.
  • Vi skal få til enklere saksbehandling.
  • Vi skal sørge for mer kompetanse i det sivile hjelpeapparatet.
  • Vi skal sørge for at den enkelte veteran for bedre informasjon om de eksisterende ordningene.
  • Vi skal forsterke samarbeidet mellom etater og på tvers av samfunnssektorer.
  • Og vi skal styrke kommunenes rolle og ansvar.

Vi er nødt til å få det kommunale hjelpeapparatet til å ta utfordringene på alvor. Det er først og fremst her det skorter. Det er her utfordringene er størst. Flere store kommuner har laget, og lager i disse dager, handlingsplaner for veteraner. Dette er en svært positiv utvikling.

Som dere skjønner så mener vi at tiden er kommet for å vri oppmerksomheten over mot sivil sektor og forvaltning. Her er det fortsatt betydelige mangler i kompetanse, interesse og ressurser.

Derfor har denne regjeringen skrevet i vår regjeringsplattform at vi særlig vil bygge kompetanse og kapasitet i sivil forvaltning med tanke på å forbedre oppfølgingen av veteranene ytterligere. Oppfølgingsplanen skal preges av dette. Det står hele regjeringen samlet bak.

Møtet jeg hadde i midten av mars med seks statsråder og statssekretærer bekreftet dette. Det er bred enighet om behovet for mer samarbeid på tvers. All den tid dette handler om forebygging, helse, arbeid, økonomi og familie, kreves mye mer samarbeid enn det som i dag er tilfelle. Jeg er glad vi deler denne oppfatningen.

En del veteraner har sammensatte problemer og trenger bistand fra forskjellige etater som NAV, helsevesenet, Statens pensjonskasse, familievernkontoret og andre. For at vi skal klare å lage bedre systemer må etatene samarbeide, og vi må øke kompetansen i den enkelte etat.

Så må vi få til bedre kompetanseoverføring fra det nasjonale nivået, ned til kommunene og den enkelte medarbeider i førstelinjetjenesten. Vi vil se på muligheten for å skape sterkere og mer effektive nasjonale kompetansemiljøer gjennom sentralisering der hvor dette er hensiktsmessig.

Uansett er det avgjørende viktig, og utfordrende, å få til et tverrsektorielt samarbeid som fungerer godt. Uten et slikt samarbeid fragmenteres det hele, og helheten i hjelpetiltakene faller fra hverandre.

Pilotprosjekt Østerdalen er et eksempel hvor det kommunale nivået er trukket sterkere inn. Her har en prøvd ut modeller for samhandling mellom forsvarskommunen Åmot og Elverum og Forsvaret. Lærdommene er mange og viktige. Det meste handler om betydningene av samarbeid og en tverrsektoriell tilnærming. 

En typisk lærdom er at det er behov for samarbeid mellom de ulike aktørene for å definere utviklings- og kompetansetiltak. På kommunalt nivå er det er behov for å arbeide integrert, med fokus på helse, oppfølging og familieivaretakelse parallelt. Koordinering og systematisk samhandling mellom de sivile aktørene som har ansvar for oppfølging og Forsvaret har vist seg vesentlig.  
Erfaringen viser dessuten at fornuftig koordinering av tiltak som rettes mot veteranene og familiene gir god og forebyggende effekt.

Det er et tyngdepunkt av veteraner i forsvarstunge kommuner, men veteraner er også bosatt i mange andre av landets kommuner. Det kan være grunnlag for å anta, at veteraner som har utfordringer flytter til byene. 

Tilbakemeldinger fra veteraner og veteranorganisasjoner viser at veteraner savner nettverk, og en møteplass der de bor. Kommunene kan her spille en viktig rolle i samarbeidet med veteraner. Sosial tilhørighet kan ha forebyggende effekt.

Veteraner er mennesker som ønsker å bidra og gjøre en innsats. Samtidig har vi sett at veteranene har svært ulike behov. Det er blant noe vi skal ta høyde for i den nye oppfølgingsplanen.


Selv om vi nå vet at veldig mange veteraner klarer seg godt, er det en del som får psykiske problemer og til dels store utfordringer med å takle dagliglivet etter tjenesten. Disse skal vi se, og lage enda bedre systemer for å ta vare på.

I det ligger det en anerkjennelse av den enkelte – og en anerkjennelse av at krigen alltid har en pris – synlig eller usynlig. Det er viktig å fortsette arbeidet med økt åpenhet, forståelse og støtte i samfunnet om de psykiske ettervirkningene tjenesten har for noen.

Ja, psykisk helse angår mange, ikke bare veteraner. Her ga som kjent statsministeren et viktig budskap til alle arbeidsgivere i sin første nyttårstale.

Vi må komme helt hjem

Kjære alle sammen,

For meg er en veteran en som stiller opp når verdenssamfunnet ber om det. En veteran er en som er villig til å sette eget liv og helse på spill for at vi andre skal føle oss trygge. En veteran er en som fortjener all den heder og anerkjennelse vi kan gi. En veteran er en kvinne eller mann som fortjener å bli møtt med verdighet, åpenhet og respekt. Dette er huskelappen vi skal ta med oss i det videre arbeidet.

I dette arbeidet er vi helt avhengige av organisasjoner som NVIO. Det er fordi dere representerer bredden av veteranene. Deres innspill og samarbeid har vært retningsgivende før og det vil det også være for morgendagens veteranpolitikk, ikke minst gjennom de innspillene dere gir til den nye oppfølgingsplanen.  

Noe av det som gjør mest inntrykk på meg som forsvarsminister, er å møte våre soldater i ulike internasjonale operasjoner. Spesielt sterkt er det det å se samholdet og kameratskapet mellom soldatene under en fremmed himmel langt unna Norge. 

Dette vennskapet og nettverket er det viktig å ta vare på også etter hjemkomst. Nettopp dette er årsaken til at NVIO ble dannet i 1961. Takk for møteplassene dere skaper, nettverket dere bygger og for alt det viktige arbeidet dere gjør for våre veteraner og deres familier.

Vi har kommet et godt stykke på vei i å forbedre anerkjennelsen og ivaretakelsen av våre veteraner. Utfordringer gjenstår likevel – og i denne saken, som for veteranene for øvrig, så holder det ikke å komme et godt stykke på vei. Vi må faktisk komme helt hjem.

Jeg ønsker dere et riktig godt landsmøte!