Nasjonal strategi for innvandrerhelse - hvordan vil ny regjering jobbe med å tilby likeverdige helsetjenester?

Først av alt vil jeg takke for at jeg er invitert hit i dag. Det er viktig for regjeringen å synliggjøre at vi tar utfordringer med økende migrasjon og de utfordringer det fører med seg for helse- og omsorgstjenesten, på alvor.

I Norge bor det i dag innvandrere fra over 200 land. Det bor innvandrere i alle norske kommuner. Ca. 14 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. I likhet med Norge opplever nå alle land i Europa endringer i befolkningens sammensetning.

Samhandlingsreformen (St. meld nr 47 (2008-2009) stadfester at en av de største endringer som har skjedd for helse- og omsorgstjenestene de siste tiårene, er innslaget av innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Helseutfordringene innenfor denne gruppen, som inkluderer arbeidsinnvandrere, flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente, er mange og sammensatte.

Når det er sagt – innvandring er bra for Norge. Innvandring gir vårt land nye impulser og et kulturelt mangfold. Dette er berikende for nasjonen. Men innvandring gir også noen utfordringer. Det er en utfordring å tilby likeverdige helse- og omsorgstjenester til alle. Utfordringen går både på språk og kulturforståelse, men også på kunnskap om enkelte innvandrergruppers sykdomspanorama og innvandreres bruk av helsetjenester. Dette vil jeg komme tilbake til.

Det er viktig å ikke snakke om innvandrerbefolkningen som én homogen gruppe. Ulik etnisk tilhørighet gir ulik helsestatus. Innvandreres helse varierer etter kjente sosioøkonomiske faktorer, etter landbakgrunn og etter årsak til innvandring.

Regjeringen stiller seg helt og fullt bak den nasjonale strategien om innvandreres helse 2013–2017 som den forrige regjeringen la frem. Helsedirektoratet er gitt i oppdrag å følge opp strategien og det arbeider de med.

Pasientens helsetjeneste

I regjerings­plattformen legger vi tydelig vekt på at pasientene og deres behov må settes i sentrum for utvikling og endring i helsetjenesten.

Vi mener at brukernes og pårørendes erfaringskunnskap i langt større grad må være drivere for utviklingen og innrettingen av tjenestetilbudet.

Pasienter og pårørende har førstehåndskunnskap om eget liv og egen helse. Sammen med oppsummert brukererfaring må denne kunnskapen tillegges vekt og integreres i det samlede kunnskapsgrunnlaget i alle behandlingsopplegg.

Brukerne skal ikke være passive mottakere av tjenester. Det handler om mestring og opplevelse av å ha styring over eget liv.

Regjeringen er opptatt av å skape pasienten eller brukerens helsetjeneste. Med det mener vi at tjenestene skal tilrettelegges slik brukeren ønsker dem. Tenk dere om brukeren, i dette tilfellet en innvandrerkvinne fra Somalia, hadde fått bestemme hvordan tjenesten skulle ha vært organisert og hva tilbudet skulle inkludere for henne og hennes familie. Tror dere at tjenesten hadde sett slik ut som i dag? Neppe.

Hva innebærer så likeverdige helsetjenester?

Den norske helsetjenesten er organisert og finansiert på en måte som legger godt til rette for at tjenestene skal bli gode, også for utsatte grupper.

Våre tjenester er i utgangspunktet tilgjengelige for alle, alle er "helseforsikret", egenandeler er på et relativt lavt nivå, skjermingsordninger for svake grupper er gode og våre sosiale sikkerhetsnett gjennom trygder og stønader et godt utbygget.

Allikevel ser vi stadig tydeligere at vi ikke når frem like godt til alle, at et likt tilbud ikke alltid sikrer likeverdige helsetjenester. Til tross for vårt helsetilbud er det store levekårs- og helseforskjeller i Norge også blant majoritetsbefolkningen. Eksempler på dette ser vi i Oslo hvor det er ti års forskjell i gjennomsnittlig levetid i indre Oslo øst og i Oslo vest.

Ett eksempel på de utfordringer vi står overfor er pakistanske kvinner og menn med diabetes. Denne utviklingen må vi ta på alvor. Omfagnet av diabetes type-2 er såpass stor i deler av innvandrerbefolkningen at det berettiger omfattende tiltak. Helsetjenesten må gjøre aktive tiltak og tilrettelegge for å sikre innvandrerbefolkningen et likeverdig tilbud. Det vil være en investering for fremtiden.

Ett annet eksempel er fastlegeordningen. Dette er en tjeneste som fungerer godt generelt sett, og som har stor oppslutning i befolkningen. Enhver som er folkeregistrert i Norge har rett til å stå på liste hos en fastlege gjennom fastlegeordningen. Tjenesten er inngangsporten til mange andre tjenestetilbud, inklusiv en svært spesialisert helsetjeneste i sykehus.

Vi ser imidlertid at mange innvandrere bruker legevakten mer enn majoritetsbefolkningen. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men det er mulig at noe av årsaken er at mange innvandrere ikke kjenner godt nok til hvordan fastlegeordningen er utformet og ment å skulle fungere. Jeg tror derfor vi må satse mye mer på informasjon om helsetilbudene.

I tillegg må sykehus, legevakt, helsestasjon, legekontor m.m tilrettelegges for innvandrerbefolkningen, og dette bør skje på bakgrunn av kunnskap om hvor tjenestene er mangelfulle.

Sykdomspanorama

Vi vet at enkelte innvandrergrupper har økt sykdomsrisiko. Jeg har nevnt diabetes type 2, i tillegg er overvekt og hjerte- og karsykdommer overrepresentert i enkelte innvandrergrupper. Vi har liten kunnskap om forekomst av kreft i de ulike innvandrergruppene. Hovedårsaken til dette er at landbakgrunn som variabel ikke registreres i Kreftregisteret i dag.

Det er store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper og innad i gruppene. Deler av innvandrerbefolkningen kommer ofte senere til utredning enn den øvrige befolkningen, noe som gir særskilte utfordringer for kreftomsorgen. Disse er primært knyttet til forsinket diagnose og språkproblemer.

Nasjonal kreftstrategi (2013-2017) vektlegger at det må tilstrebes bedre informasjon om forebygging og tidlig diagnostikk, og bedre kommunikasjon med kreftpasienter der språk kan være en barriere.

Særlig utsatte deler av befolkningen må få god og forståelig informasjon om forebygging, risikofaktorer og risikosymptomer på kreft og enkel tilgang til forebyggende tiltak.

Kreftstrategien har flere delmål knyttet til informasjon og kommunikasjon, og som også omfatter innvandrere, blant annet:

• Videreutvikle informasjon om kreft til befolkningen, pasienter og pårørende på helsenorge.no.
• Bidra til god kommunikasjon mellom kreftpasienter og helsepersonell, for eksempel gjennom kurs eller andre opplæringstilbud.
• Utarbeide god og tilpasset informasjon til pasienter og pårørende om kreftsykdom, kreftbehandling og kreftforløp.

Screening og tidlig diagnostikk

Målet med de nasjonale screeningprogrammene mot kreft er å oppdage forstadier til kreft eller kreft i et tidlig stadium for å redusere sykelighet og dødelighet.

I Norge er det to nasjonale screeningprogrammer mot kreft – mammografiprogrammet og masseundersøkelsen av livmorhalskreft. Det er viktig at innvandrerkvinner forstår nytteverdien av disse undersøkelsene.

I Nasjonal strategi om innvandreres helse går det fram at innvandrerkvinner med brystkreft langt oftere enn etnisk norske har fremskredet brystkreft når de får diagnosen.

Dette funnet bygger på en studie ved Universitetssykehuset i Akershus (Ahus), der det er samlet data fra journaler for samtlige innvandrerkvinner fra Pakistan, Sri Lanka og Somalia som ble innlagt for brystkreft ved norske sykehus i perioden 2002-2009.

På bakgrunn av funnene i denne studien har Helsedirektoratet fått i oppdrag å utrede årsakene til sen utredning og forsinket diagnose av brystkreft hos innvandrerkvinner. Helsedirektoratet skal i samarbeid med Kreftforeningen, berørte grupper og fagmiljø se på ulike informasjonstiltak for å nå disse kvinnene tidligere enn i dag. Helsedirektoratet skal på bakgrunn av sitt utredningsarbeid utarbeide ytterligere tiltak i 2015.

Psykisk helse

Migrasjon innebærer oppbrudd fra kjente forhold og nettverk, noe som innebærer en økt risiko for psykiske plager. Flyktninger og asylsøkere er særlig utsatte grupper. Disse må vies særlig oppmerksomhet i mottaksfasen. Ofte er det forhold etter flytting som påvirker den psykiske helsen.

Helse- og omsorgstjenesten bør komme tidlig inn med psykisk helsehjelp. Det er viktig å ha særlig fokus på barna. I 2012 fikk i underkant av 10 000 asylsøkere og flyktninger opphold i Norge på humanitært grunnlag. Mange i denne gruppen sliter med senvirkninger av krig, forfølgelse og flukt. I tillegg kommer belastninger knyttet til lange opphold i mottak.

Rus og psykisk helse er viet spesiell oppmerksomhet i regjeringens politikk, noe som også statsministeren la vekt på i sin nyttårstale. Det er bred enighet om at disse pasientene er blitt nedprioritert og at det er behov for å styrke tilbudet både innen forebygging, lavterskeltilbud, langtidsbehandling og sosiale tiltak som bolig og arbeid.

Det betyr bedre samarbeid på tvers av departementer og fagmiljøer. Vi har også sagt at veksten i aktiviteten skal være høyere for disse gruppene enn for somatikken, noe som blant annet vil kreve andre måter å organisere arbeidet på og nye måter å jobbe på.

God psykisk helse er blant våre viktigste ressurser. God psykisk helse gir trivsel og muligheter for å utnytte sitt potensial, mestre utfordringer i livet og være i stand til å bidra i samfunnet rundt seg.

Denne regjeringen vil løfte frem de som sitter nederst ved det helsepolitiske bordet; rusavhengige og personer med psykiske lidelser og deres barn og pårørende.

Vi vil legge til rette for at mennesker med psykiske lidelser kan mestre eget liv og ta ansvar for egen helse.

Det skal bygges ut gode og tilgjengelige lavterskeltilbud i kommunene, inkludert en økt satsing på å rekruttere psykologer i kommunen og forebyggende tilbud til unge, som helsestasjons- og skolehelsetjeneste.

Spesialisthelsetjenesten skal styrkes. Distriktspsykiatriske sentre (DPS) skal ta ansvar for akuttjenester gjennom døgnet, døgnbehandling, ambulante tjenester og poliklinikk og sykehusene skal sørge for gode lukkede akuttjenester, sikkerhetspsykiatri og enkelte andre funksjoner.

Regjeringen har nylig lagt frem viktige dokumenter på feltet.

• Helsedirektoratet har publisert veileder for lokalt rusarbeid og psykisk helsearbeid for voksne i kommunen, Sammen om mestring. (denne veilederen skal være et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten i sitt arbeid med å utvikle gode tjenester).
• I tillegg la statsråden nylig frem Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading som er utarbeidet av Helsedirektoratet. Det finnes per i dag ingen oversikt over selvmordsadferd som skiller mellom etnisk opprinnelse. Dette vanskeliggjør et målrettet forebyggende arbeid blant innvandrere. Derfor har Folkehelseinstituttet startet en kartlegging av selvmord blant innvandrere.

Språk-tolking

Språk og god kommunikasjon er en forutsetning for å kunne sikre likeverdige helsetjenestene. Språklig tilrettelegging både skriftlig og på annet vis er nødvendig. Det er en lovfestet pasientrettighet å få forståelig informasjon om sin helsetilstand og helsehjelpen som ytes og det er et offentlig ansvar at så skjer. Vi har en utfordring i å utdanne og markedsføre kvalifiserte tolker samt informere om det offentliges ansvar for finansieringen av tolking. Skal sykehusene og kommunene kunne tilby likeverdige helsetjenester må det være kompetente tolker tilgengelig. Selv om vi har innsett at tolking er nødvendig i mange sammenhenger har vi i sykehussektoren og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten ikke satt dette i et system og budsjettert tilstrekkelig med kostnaden til tolk.

Ikke alle kan lese så bra, og ikke alle forstår det skrevne ord. Og vi vet at svært mange har problemer med å skjønne informasjon som de får av legen eller annet helsepersonell.

Og uten forståelse har man en tendens til å droppe undersøkelser, overse symptomer og ende opp på akutten oftere enn andre. Og uten forståelse er det vanskelig å mestre livet med kroniske lidelser.

Dette ansvaret må vi å ta langt mer alvorlig enn vi gjør i dag. Betydelig satsing på pasient- og brukeropplæring må til, og vi må utvikle verktøy som alle kan klare å bruke.

Det betyr mye for pasientsikkerheten, for likeverdige helsetjenester og ikke minst for å utjevne sosiale ulikheter i helse.

Det er nedsatt et offentlig utvalg som ser på organisering av tolking i offentlig sektor. Utvalget skal etter planen levere sin rapport etter sommeren. Jeg har store forventninger til dette arbeidet.

Eldre innvandrere

Denne regjeringen vil bygge ut de kommunale helse- og omsorgstjenestene for å gi alle som trenger det et tilbud med kvalitet og aktivitet. Både i brukerens eget hjem og i sykehjem.

Vi vil at staten skal ta et større økonomisk ansvar for å sikre at kommunene bygger ut tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i omsorgstjenestene.

Omsorgstjenestene er for alle brukere uavhengig av alder, etnisitet, diagnose, bosted og økonomisk eller sosial situasjon.

Omsorgstjenesten må derfor tilrettelegges på en måte som sikrer at alle brukere får gode og tilstrekkelige tjenester.

Vi vil styrke satsingen på tilbudet til personer med demens. Vi vet at over 70 000 personer i Norge har demens og at antallet vil bli mer enn fordoblet fram mot 2030: Tjenestene er i dag ikke tilpasset og tilrettelagt for denne brukergruppen.

Vi vil styrke pårørendes situasjon gjennom bedre tilbud om avlastning og veiledning.

Den uformelle omsorgen utgjør i dag mer enn 100 000 årsverk. Det er pårørende som står for de fleste av disse. Mange pårørende står i krevende omsorgssituasjoner, ofte gjennom mange år. Derfor vil vi ivareta, veilede og støtte pårørende.

Det er for mange ansatte i omsorgssektoren uten tilstrekkelig fagutdanning. Vi må sammen bidra på dette området. Dette startet vi så vidt med da vi overtok regjeringsansvaret: Vi satte av 50 mill i budsjettet for i år til å øke kompetansen hos de uten utdanning. Dette er engasjerte og dedikerte personer som vi skal ta vare på. Mange av disse er innvandrekvinner som ønsker seg fagutdanning.

Det er siden 2013 gitt tilskudd til kvalifisering av fremmedspråklige til helsearbeiderfaget hvor innvandrere utgjør en stor rekrutteringskilde. Dessverre avvises mange på grunn av at de ikke tilfredsstiller språkkrav. Ordningen er særlig rettet mot storbyene eller andre geografiske områder der andelen ansatte med fremmedspråklig bakgrunn er høy. Vi vil fortsatt ha fokus på å integrere innvandrere til denne sektoren.

Regjeringen vil gjennomføre et kompetanseløft for å styrke kvaliteten i tjenestene. For å sikre god kompetanseoverføring mellom tjenestenivåene, robuste fagmiljøer og tilstrekkelig kapasitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Vi trenger helsefagarbeidere og støttepersonell som er godt kvalifisert og motivert for jobben de skal gjøre.

Men særlig må antall med høyere utdanning opp. Det er et kjernepunkt. Leger, sykepleiere og fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer er viktig personell.

I nær framtid vil det bli flere eldre med innvandrerbakgrunn i Norge, særlig i områdene rundt de store byene vil det bli vekst i årene framover.

Den endrede sammensetningen av brukeres kulturelle bakgrunn vil få en betydning for utforming av tjenestene og stille større krav både til mangfold i tilbudet og individuell tilrettelegging.

Vi vil ta i bruk alle gode krefter for å sikre brukerne helse- og omsorgstjenester med høy kvalitet, mer valgfrihet og større mangfold i tilbudet.

Helsepersonell:

Helse- og omsorgssektoren er blant de sektorer i samfunnet vårt som utmerker seg med svært mange ansatte med innvandrerbakgrunn. Se bare på universitetssykehusene her i Oslo – de er flerkulturelle spennende arbeidsplasser med mye personell med internasjonal bakgrunn.

Kompetansen og kvalifikasjonene til den enkelte er det viktigste i forbindelse med ansettelsesprosesser. At personellsammensetningen reflekterer samfunnet rundt oss, er utelukkende positivt.

I perioden framover vil dette bare øke, og jeg tror vi også vil se økt rekruttering av ledere i helse- og omsorgstjenesten med minoritetsbakgrunn.

I enkelte studieretninger for helsepersonell er det også en stor andel av studenter med minoritetsbakgrunn. Dette er positivt da det bidrar til å spre kunnskap om flerkulturell forståelse i helse- og omsorgssektoren generelt samt, at det kan bidra til å minske språkbarrierer.

Minoritetsbefolkningens bruk av helsetjenester

Vi har liten kunnskap om hvordan minoritetsbefolkningen benytter helsetjenesten. Vi vet at enkelte grupper benytter legevakttjenesten mer enn majoritetsbefolkningen og vi vet at noen bruker helsestasjonstilbudet mindre til tross for at det er gratis og lett tilgjengelig.

Vi vet også at enkelte grupper bruker tannhelsetjenesten mindre. Men hvorfor det er slike forskjeller, vet vi mindre om. Derfor satser vi på forskning på disse områdene. Det er i dag spennende forskning som skjer på migrasjonsfeltet og mer vil komme.

Det pågår spennende helseprosjekter knyttet til innvandrergrupper i flere deler av landet. Det er viktig at resultatene av disse prosjektene kommer hele landet til gode. Det skal ikke være slik at det skal være store forskjeller i hvordan man møter minoritetspasienten på A-hus og ved Universitetssykehuset i Tromsø. Det blir viktig å spre kunnskapen over hele landet. Til alle kommuner og helseforetak.

De tre stortingsmeldingene

Regjeringen vil i løpet av 2015 legge frem tre stortingsmeldinger.

Stortingsmelding om primærhelsetjenesten

Retningen for vår politikk er at det skal iverksettes tiltak som berører de fleste helsetjenestene på kommunalt nivå. Derfor har vi begynt på en stortingsmelding om fremtidens primærhelsetjenesten. I den kan vi se den kommunale helsetjenesten i en større sammenheng. Det er første gang det lages en melding om primærhelsetjenesten og det er på høy tid.

En nasjonal helse- og sykehusplan, som gjør oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte fremtidens behov. Denne forutsetter at man også har sett på innholdet i og innretningen av tjenestene i kommunene, som er grunnmuren i tjenesten.

En ny folkehelsemelding som skal videreføre meldingen som den forrige regjeringen la frem for et år siden. Vår melding vil legge vekt på psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet.

Regjeringen vil ha oppmerksomhet på forhold som forebygger psykiske problemer og fremmer god psykisk helse og trivsel i befolkningen. I tillegg vil meldingen løfte frem aktiv aldring.

Disse tre meldingene må sees i sammenheng.

Vi skal skape pasientens helsetjeneste – aller viktigst er det hvordan vi kan gjøre helsetjenesten bedre for dem som trenger det mest.

Regjeringen skal flytte makt og innflytelse fra systemet og over til pasientene, brukerne og deres pårørende.

Og da snakker jeg ikke om pasientene som "de der borte" – i tredje person. Jeg snakker om foreldre og søsken, om barna våre, om naboen med kreft, kollegaen med angst, om barndomsvennen med rusavhengighet.

Kort sagt: Jeg snakker om deg og om meg. En bedre og tryggere helsetjeneste – der pasienten er likeverdig samarbeidspartner, som tar ansvar, som har kontroll og som er sjef i eget liv.

Det handler selvfølgelig om rammer, regler og retningslinjer. Men først og fremst handler det om respekt og vilje til å ta pasienter, brukere og pårørendes perspektiv i alt vi gjør.

Vi ser en økende bevissthet i helsetjenesten om at behandlingen blir bedre når pasienten medvirker, og pasientenes rett til informasjon og medbestemmelse har etter hvert blitt lovfestet.

Helse- og omsorgsministeren sier at pasientene er de viktigste endringsagentene for å utvikle tjenestene. Det er grunnleggende at brukere og pasienter medvirker aktivt i hvordan tjenestene kan utvikles for å gi bedre service og tilgjengelighet, i tillegg til å delta i eget behandlingsopplegg.

Vi er på god vei – lykke til videre med konferansen.