Ny Europakommisjon godkjent

Rapport fra ambassaderåd Eli Jonsvik og praktikant Mads A. Danielsen, EU-delegasjonen

Ny Europakommisjon er godkjent med klart flertall av Europaparlamentet og Rådet og tiltrer allerede 1. november. EU-delegasjonen rapporterer.

Ny Europakommisjon ble godkjent av Europaparlamentet under plenumssesjonen i Strasbourg 22. oktober. Her er påtroppende president av Kommisjonen sammen med Parlamentets president Martin Schulz. Foto: European Parliament

Ny Europakommisjon er godkjent med klart flertall av Europaparlamentet og Rådet og tiltrer allerede 1. november. Parlamentshøringene og det politiske spillet var preget av spenning og reell maktkamp. EU-delegasjonen rapporterer.

En viktig institusjonell begivenhet i Brussel denne høsten har vært valget av nytt kommissærkollegium til å lede Europakommisjonen, EUs utøvende organ. Påtroppende kommisjonspresident Jean-Claude Juncker presenterte 10. september sitt forslag til nye visepresidenter, kommissærer og fordeling av porteføljer.

Høringsprosessen har lagt beslag på betydelig oppmerksomhet og ressurser både i Europaparlamentet (EP) og kommisjonen. Prosessen med høringer og det politiske spillet var preget av spenning og usikkerhet. EP har gjennomført 29 høringer, de to siste 20. oktober. Under plenumssesjonen i Strasbourg 22. oktober ble kommissærkollegiet som helhet godkjent med 423 for, 209 mot og 67 avholdende. 57 parlamentarikere deltok ikke i avstemningen. Etter den formelle utnevnelsen under Det europeiske råds møte 23. oktober vil den nye kommisjonen nå tiltre 1. november som planlagt.

Hovedbudskapet i Junckers program er at den nye Kommisjonen aktivt vil iverksette tiltak og reformer som på en sosialt rettferdig måte stimulerer til økt vekst og sysselsetting i Europa.

Kommisærkollegiet ble godkjent med stemmene til den største konservative gruppen (EPP), sosialdemokratene (S&D) og de liberale (ALDE). De grønne, venstreradikale (GUE/NGL), euroskeptiske (EFDD) og gruppeløse høyreradikale parlamentarikerne stemte nei, mens de britiske konservative med sine polske og tyske allierte (ECR) valgte å avstå. Stemmelistene foreligger ikke ennå, men det skal ha vært en del utbrytere i flere av gruppene.

Ulike grunner ble oppgitt for å stemme nei/avholdende: Skuffelse over kommisjonens manglende miljø- og klimaprofil med påpeking av at deregulering ikke løser klimautfordringene. Også kritikk av høringsprosessen, de økonomiske båndene til flere av kommissærene, EU-systemets mangel på folkelig legitimitet, det lave antallet kvinnelige kommissærer samt kommisjonens liberalistiske økonomiske profil. Kritikk av ungarske Navracics ble gjentatt fra flere politiske grupper. Holdningen var at hele porteføljen burde vært skiftet, å ta bort ansvaret for medborgerskap var ikke tilstrekkelig.

Selv om et klart flertall i EP stemte for å godkjenne kommisjonskollegiet, etterlater prosessen også en del sår. Det gjelder forholdet mellom politiske grupper, mellom nasjonale delegasjoner internt i gruppene, mellom komitemedlemmer og gruppeledere, og mellom EP og Slovenia.

Større tyngde i Europaparlamentets vektskål?
Maktfordelingen mellom EUs institusjoner er ikke krystallklar, men satt sammen av en rekke «checks and balances». Institusjonene prøver stadig å legge ekstra tyngde i sin vektskål. Europaparlamentet har en gyllen mulighet til å påvirke kommisjonens politiske retning hvert femte år når Kommisjonens president og resten av kommisjonskollegiet skal velges. Disse prosessene må ses i sammenheng.

I år var det første gang at EP hadde mandat til å godkjenne Det europeiske råds forslag til Kommisjonspresident i henhold til Lisboatraktaten. Dermed fikk enkelte politiske grupper muligheten til å stille politiske krav som motytelse mot å sikre flertall for Juncker. Samtidig blir EPs flertall mer enn tidligere også gjort ansvarlig for at den nye kommisjonspresidenten har rimelige forutsetninger for å lykkes med sitt politiske program.

Parlamentarikerne har gjennom prosessen bevisst prøvd å øke sin tyngde. Selv om mye av interessen har vært knyttet til spenningen om «hvilken kandidat skal ut», ser mange parlamentarikere ut til å ha lagt større vekt på politiske prioriteringer og sammensetningen av kommissærenes porteføljer. Dette er gjort grundig rede for i delegasjonens rapporter fra de enkelte høringene. I hvilken grad høringsprosessen fører til tyngdeforskyvninger, blir interessant å følge.

Høringsprosessen
EP har ikke formell makt til å godkjenne enkeltkandidater, men har rett til å nekte godkjennelse av kommisjonen som helhet. Både for fem og for ti år siden ble svake kandidater skiftet ut under prosessen for å sikre flertall for helheten.

Hver kommissærkandidat måtte først besvare en rekke skriftlige spørsmål og oppgi informasjon om sine økonomiske interesser, for deretter å gjennomgå intensive høringer på tre timer med de respektive fagkomiteene i EP. Komiteen(e) diskuterte så om kandidaten kunne få grønt lys til å fortsette. Deretter fulgte evalueringer i mange slags format.

De fleste kandidatene var relativt ukontroversielle. Som ventet stormet det rundt en liten gruppe kandidater, særlig Spanias Miguel Arias Canete (energi og klima), Frankrikes Pierre Moscovici (økonomi), Storbritannias Jonathan Hill (finans), Slovenias Alenka Bratusek (energiunion) og Ungarns Tibor Navracsics (utdanning, kultur og medborgerskap). Disse fikk godkjenningen av sine kandidatur utsatt i påvente av nye høringer og/eller ytterligere skriftlige spørsmål.

Prosessen har vært langtrukken og ujevn, det har vært langt mellom høydepunktene i løpet av 87 timer med høringer. Den kommende gjennomgangen av selve prosessen vil uten tvil peke på forbedringsmuligheter. Men høringene gir en unik mulighet også for Europas velgere til å danne seg sitt eget inntrykk av kommissærene. Nasjonalt er dette i stor grad overlatt til media.

Politisk spill på høyt nivå
Det politiske spillet i parlamentet var dominert av de to største politiske gruppene som til sammen har flertall i EP: konservative EPP og sosialdemokratiske S&D. På den ene siden er gruppene rivaler og synes å ha gjennomført en form for gjensidige trusler der forkastelse av en konservativ kandidat trolig ville ført til forkastelse av en sosialdemokratisk. På den annen side føler også gruppene, særlig på ledernivå, ansvar for å sikre politisk stabilitet i EP. Avveiningen mellom begge hensyn kan gi noe sprikende utslag og gjør det ikke alltid like lett å være sikker på det endelige utfallet.

De politiske fraksjonene på venstresiden var spesielt negative til Arias Canete (EPP), særlig på grunn av hans påståtte nære forbindelser til oljeindustrien. Junckers kandidat til finansporteføljen, Jonathan Hill (ECR), møtte motbør på grunn av fortiden som lobbyist. Tilhørigheten til Storbritannia, som er utenfor eurosamarbeidet, motstander av bankunionen og strengere finansiell regulering, gjorde det også kontroversielt å gi en brite ansvaret for disse områdene.

Moscovici (S&D) lå an til å bli presset ut av Kommisjonen av de konservative fraksjonen i EP dersom fraksjonene på venstresiden valgte å avslå en eller flere av de konservative kandidatene. Flere uttrykte misnøye med at Juncker vil plassere en franskmann med ansvaret for økonomisk politikk, når Frankrike, herunder i Moscovicis egen finansministerperiode, ikke evner å overholde Stabilitets- og vekstpakten (EUs viktigste redskap i finanspolitikken).

Som minister har Navracsics hatt direkte ansvar for flere kontroversielle lover i Ungarn, også på felt som faller inn under hans foreslåtte portefølje. På komitenivå var det derfor flertall for at Navracsics skiftet portefølje. Etter å ha kommet litt i skyggen av andre feider, blusset kritikken opp igjen helt på slutten av prosessen.

Slovenske Bratusek (liberal) trakk sitt kandidatur etter at et overveldende flertall i fagkomiteene stemte mot henne. Hun gjorde en dårlig figur under høringen.

Organisatoriske nyvinninger
Kommisjonspresident Juncker har lagt opp til en struktur med syv visepresidenter og 20 fagkommissærer som jobber i team under de ulike visepresidentene. Alle tiltak og initiativ fra kommissærene må først godkjennes av en eller flere visepresidenter før de drøftes i Kommisjonskollegiet.

Denne organisatoriske nyvinningen skal føre til bedre samordning på tvers av sektorer. Ifølge Juncker er hensikten å bekjempe den tidligere tendensen til å bygge «siloer» i kommisjonen, og de fleste kommissærkandidatene forsikret følgelig om sin silomotstand under høringene. For første gang er det også utnevnt en egen 1. visepresident, sosialdemokraten Frans Timmermans fra Nederland skal være kommisjonens nestleder og Junckers stedfortreder.

I EP er det bred støtte for nødvendigheten av bedre samordning. Under høringene ble det samtidig påpekt at visepresidentenes og kommisærenes arbeidsoppgaver glir over i hverandre, med fare for overlapp mellom ansvarsområder og tvetydighet. Debatten i plenum tydet på at høringene ikke hadde gitt en tilfredsstillende avklaring. Men som britiske Hill sa under sin høring: "A lot will depend on the personal relations that exist between people".

Visepresidentene er tiltenkt koordineringsansvaret for større politikkområder. Fire av dem blir ansvarlige for hver sin «prosjektgruppe». De store landene i EU (Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Polen og Spania) har heller gått for substansporteføljer uten visepresidentstilling, men med egne generaldirektorater og byråer som støtter arbeidet deres.

Den horisontale organisatoriske utviklingen med mer fokus på tverrsektoriell politikkutvikling kan skape utfordringer for EØS-avtalen, som i hovedsak kun berører det indre marked. Dersom Kommisjonen begynner å utstede flere tverrsektorielle rettsakter, skaper dette utfordringer for hvilke rettsakter Norge må eller kan innlemme i EØS-avtalen.

Sterkt fokus på økonomi
Følgende personer er kommisærer for de viktigste økonomiske porteføljene:
• Jyrki Katainen fra Finland blir visepresident med ansvar for arbeid, vekst, investeringer og konkurranseevne. Han får bl.a. hovedansvaret med å gjennomføre Junckers planer om en vekst- og investeringspakke på 300 milliarder euro. Katainen er tidligere statsminister (2011-2014) og finansminister (2007-2011) for det liberal-konservative partiet i Finland.
• Valdis Dombrovskis fra Latvia blir visepresident for euroen og sosial dialog. Han skal bl.a. ha et særlig ansvar for den årlige gjennomgåelsen av medlemslandenes økonomiske politikk (Det europeiske semester). Dombrovskis er tidligere statsminister (2009-2014) og finansminister (2002-2004) i Latvia for det konservative parti.
• Pierre Moscovici fra Frankrike blir kommissær for økonomi, finans, skatt og toll. Han er tidligere finansminister i Frankrike (2012-2014) for sosialistene. Han skal rapportere til Katainen og Dombrovskis.
• Jonathan Hill fra Storbritannia blir kommissær for finansiell stabilitet, finansielle tjenester og kapitalmarkedsunionen. Han har vært Toryenes leder av overhuset i det britiske parlamentet (2013-2014). Hill rapporterer til Katainen og Dombrovskis.

Mer informasjon:
Pressemelding fra Europakommisjonen
Pressemelding fra Europaparlamentet
Jean-Claude Junckers tale til Europaparlamentet

 

 
KOM, EP, taleJuncker