Ny retning i helsepolitikken

Tale på Helsekonferansen av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kjære alle sammen!

Jeg er veldig glad for å være her i dag – hos familien.

For det er slik det føles å komme til dere på Helsekonferansen.

Denne talen skal handle om å flytte.

Det kan jo være så mangt.

Du kan flytte fra mor for første gang.

Eller tilbake til henne – hvis verden skulle være vrang.

Du kan flytte kjøkkenet og den stygge kommoden i gangen.

Eller flytte utenlands.

Om du flytter kort eller langt. Store eller små ting:

Det innebærer bevegelse.

Å flytte er å starte på noe nytt.

Man beholder det som fungerer.

Og kvitter seg med det som ikke fungerer.

Det er akkurat dette vi skal gjøre.

Vi er i gang med mange flytteprosesser i den norske helsetjenesten. Denne talen skal handle om den aller viktigste:

Å flytte makt til pasienten.

For det må vi gjøre hvis vi skal skape pasientens helsetjeneste.

Det er ingen liten jobb.

Den krever både beslutning, handlekraft og gjennomføringsevne.

Derfor er jeg er glad for at jeg har dyktige flyttemannskaper på laget:

Dere som arbeider på sykehusene og i kommunene.

Dere i pasient- og brukerorganisasjonene.

Dere som arbeider i direktorat og departement.

Mange av dere har allerede begynt på jobben. Det har jeg sett flere eksempler på det halve året jeg har vært helseminister.

Mye er bra i den norske helsetjenesten. Denne talen handler ikke først og fremst om det. Vi får ikke gjort noe med det som er dårlig ved å peke på det som er bra. Derfor skal jeg bruke denne talen til å fortelle hva vi gjør for å flytte makt til pasienten.

Men først må jeg spørre dere om noe. Har dere lagt merke til at det i grunnen er litt stille på helsefronten nå?

Jeg kjenner en av årsakene. Det er fordi vi som tok opp de kritikkverdige forholdene sitter i regjering. Men vi har ikke inntatt regjeringskvartalet for å forsvare feilene og manglene vi kritiserte i opposisjon. Vi sitter der for å rette dem opp. For de finnes fortsatt – eksemplene som viser at helsetjenesten vår må bli bedre:

  • Hun som med voksende uro venter uke etter uke på å få undersøkt klumpen hun frykter kan være kreft.
  • Han som ikke orker å gå sykmeldt lenger, og til slutt bruker sparepengene til operasjon på en privat klinikk i stedet for å vente i den offentlige køen.
  • Hun som får en liste over psykologer stukket i hånda når hun omsider tar mot til seg og forteller fastlegen om angsten som vokser seg større og større.
  • Han som bærer bunker med papirer om den kroniske sykdommen mellom ulike behandlere og forteller den samme historien igjen og igjen.

Dette er ikke fortellinger om enkeltpersoner.

Det er fortellinger om mange personer.

Det er fortellinger om avmakt.

Vi har satt i gang arbeid på alle fagområder i departementet.

Å flytte makt til pasienten er det overordnede målet for dem alle.

Hør bare her:

Vi arbeider med fritt behandlingsvalg

For mange pasienter venter på behandling på sykehusene våre.

Mange av dem venter altfor lenge. På samme tid er det ledig kapasitet hos private og ideelle aktører.

Derfor innfører vi fritt behandlingsvalg. Da vil pasienter med rett til helsehjelp selv kunne velge hvor han eller hun vil behandles blant godkjente institusjoner – på det offentliges regning.

Vi arbeider for fullt med å forberede innføringen. Forslag til lovendringer sendes på høring i år. Ambisjonen er å innføre fritt behandlingsvalg innen rus og psykisk helsevern i 2015.

Deretter er målet å utvide ordningen.

Slik sørger vi ikke bare for raskere behandling og bedre utnyttelse av ressursene. Slik flytter vi også makt til pasienten.

Vi arbeider med en helse- og sykehusplan

Det er litt underlig.

Men det er faktisk slik at vi i Norge ikke har noen overordnet plan for hvordan vi skal bruke sykehusene våre. Det er på høy tid at vi lager en slik plan. Vi er i full gang med det.

I den nasjonale helse- og sykehusplanen skal vi se på hvordan vi bruker kompetansen på sykehusene til beste for pasienten. Vi er spesielt opptatt av hvordan vi skal styrke de minst spesialiserte sykehusene våre. De er viktige for pasienter i overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Bedre kommunikasjon og smartere teknologi blir ofte brukt som begrunnelse for sentralisering.

Det kan like gjerne være begrunnelse for det motsatte.

Ny teknologi gjør nye løsninger mulig.

Legespesialisten trenger ikke lenger å stå ved sengekanten for å vurdere pasienten. Det kan ordnes på videokonferanse med toveis bildedekning. Slik samarbeider sykehuset i Longyearbyen med Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Ved Ringerike sykehus har de ikke lenger barnelege i vakt. Der kobler de barnelegen fra Drammen rett inn i sitt traumerom når behovet oppstår.

I stedet for at pasientene må reise dit ekspertisen er – kan vi flytte ekspertisen dit pasientene er. Slik flytter vi også makt til pasienten.

Vi arbeider med en kreftsatsing

I fjor fortalte en 41 år gammel kvinne til TV2 hvordan hun opplevde å vente på behandling i flere måneder etter at hun fikk vite at hun hadde kreft.

– Tiden gikk, men jeg hørte ingenting og fikk ingen beskjeder, fortalte 41-åringen. Hun ble stadig mer engstelig, og tok kontakt med sykehuset flere ganger.

– Da fikk jeg bare beskjed om at legen var på kongress, legen var på ferie, legen var på møte, legen kan ikke ta telefonen. Det var det samme hele tiden, fortalte kvinnen.

Jeg har dessverre hørt flere lignende historier.

Det skal sies at mange kreftpasienter opplever å få god medisinsk behandling. Men vi vet at mye venting ikke er medisinsk begrunnet.

Vi vet at pasienter med uklare symptomer blir sendt fra utredning til utredning før rett diagnose stilles. Mange får for dårlig informasjon underveis. Det er alvorlig.

Vi er derfor i gang med et kreftløft som bygger på konkrete endringer i organiseringen av kreftbehandlingen.

  • Vi skal som statsministeren nevnte ha tverrfaglige diagnosesentre.
  • Vi skal ha standardiserte pakkeforløp.
  • Vi skal ha bedre samarbeid mellom fastleger og sykehus.

Slik forbedrer vi ikke bare diagnostisering og kommer raskere i gang med behandling. Slik flytter vi også makt til pasienten.

Vi arbeider med nye IKT-løsninger

Det er ikke lenger slik at vi får mesteparten av helsehjelpen vår på ett sted.

Legespesialisten på diagnosesenteret kommer fram til riktig diagnose. Kirurgen på universitetssykehuset utfører operasjonen. Fysioterapeuten på opptreningssenteret tar seg av rehabiliteringen. Kommunen og fastlegen følger opp når pasienten kommer hjem.

Det er en klok arbeidsdeling. Men den blir ikke understøttet av dagens lovverk. Derfor moderniserer vi loven slik at helseopplysninger kan følge pasientene gjennom hele behandlingsforløpet.

I moderne elektroniske journaler skal pasienten kunne se alle opplysninger som er registrert. Ikke alle er like begeistret for at pasienten skal kunne gå inn i journalen og lese hva som står der. Noen leger betrakter fortsatt journalen som sin eiendom.

Professor Steinar Westin omtaler pasientjournalen som sitt arbeidsredskap og sin notatblokk for hukommelsen. Han frykter det vil føre til mer helseangst og mer overbehandling dersom pasienter skal kunne se sin egen elektroniske journal når det skal være.

Westin er en klok mann. Men her tar han feil.

For det er faktisk slik at jo mer pasienten vet – jo bedre er det.

Vi vet at informasjon er det pasienter savner aller mest i møte med helsetjenesten. Vi vet også at det ikke er slik at pasienten vil ha mer behandling jo mer han vet. Det er faktisk motsatt.

I en rapport fra Kunnskapssenteret sier en pasient det slik :

"Jeg har savnet å få vite prøveresultater, selv om det er mest nødvendig for legene. Det er min kropp."

Det har han jo helt rett i.

Og det er ikke bare hans kropp. Det er også hans journal – som han selvsagt skal ha tilgang til.

Slik får ikke bare hovedpersonen mer informasjon og bedre grunnlag for å ta avgjørelser om egen helse. Slik flytter vi også makt til pasienten.

Vi arbeider med melding om primærhelsetjenesten

På åttitallet reiste vi tilbake til fremtiden på kino. Jeg tok turen dit forrige måned også. På Sunnfjord medisinske senter i Florø fant jeg fremtidens primærhelsetjeneste. Her har kommunen samlet mange av helse- og velferdstjenestene sine i et bygg for å bedre samhandlingen. I høst utvides senteret med enda flere tjenester.

Det er akkurat slik primærhelsetjenesten bør være: Flere fagmiljøer samlet under samme tak og systematisk arbeid for å gi helhetlige tjenester til helhetlige mennesker.

De viktigste temaene i den nye stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten blir:

  • Å få på plass nødvendig kompetanse i kommunene.
  • Å bedre intern samhandling og bruk av ressurser.
  • Å innrette tjenestene på en måte som ivaretar mestring og forebygging.

Slik ser vi ikke bare mennesker med ressurser i stedet for diagnoser. Slik flytter vi også makt til pasienten.

Vi arbeider med et løft innen psykisk helse og rus

Forrige måned fortalte NRK om en kvinne som måtte vente to år før hun fikk time hos psykolog. Hun gikk først til fastlegen og ba om hjelp. Legen ba henne ringe kontoret for fritt sykehusvalg. Der fikk hun en liste over psykologer hun kunne kontakte. Kvinnen sendte nærmere 20 brev til ulike psykologer. Svarene hun fikk var nedslående.

– Ingen hadde ledig tid, og mange opererte ikke med ventelister en gang. Det var helt forferdelig, og jeg ble bare mer og mer deprimert, fortalte kvinnen til NRK. Mange har opplevd det samme som henne.

Regjeringen vil ha en ny og forsterket innsats overfor mennesker med psykiske problemer og rusproblemer. Vi jobber både på kort og lang sikt for å bedre tilbudet – både i kommunene og spesialisthelsetjenesten.

Vi har gjeninnført den "gylne regel" om at psykisk helse og rus hver for seg skal ha større vekst enn somatikken i alle helseregioner.

En ny opptrappingsplan for rusfeltet vil komme.

En SINTEF-rapport fra i høst anslår at en av fire innleggelser i spesialisthelsetjenesten kunne vært unngått dersom tilbudet hadde vært bedre i kommunene. Derfor skal vi bygge opp lett tilgjengelige lavterskeltilbud der folk bor. Det inkluderer økt satsing på å rekruttere psykologer til kommunene.

Slik får vi ikke bare slutt på at syke mennesker må sende skriftlige søknader om hjelp. Slik flytter vi også makt til pasienten.

Vi arbeider med en ny folkehelsemelding

Psykisk helse er også en viktig del av regjeringens folkehelsesatsing.

Den forrige regjeringens folkehelsemelding staket ut en kurs det er bred politisk enighet om – men vi ønsker i enda større grad å gjøre psykisk helse til en del av dette arbeidet. Derfor arbeider vi nå med en ny stortingsmelding om folkehelse.

Aktiv aldring kommer til også å være en viktig del av folkehelsesatsingen vår.

Den dagen statssekretærene mine og jeg inntok Helse- og omsorgsdepartementet ringte Dagsrevyen.

- Er det slik at dere vil ha Bent Høie i studio, spurte departementets pressevakt.

- Nei. Vi vil ha Astrid Nøklebye Heiberg, svarte Jarle Roheim Håkonsen.

Han fikk det som han ville. Dagsrevyen var langt fra det eneste mediet som foretrakk statssekretæren framfor statsråden denne dagen.

Den eldste statssekretæren i historien er fortsatt svært etterspurt – et halvt år etter.

Interessen for Astrid handler ikke bare om at det er uvanlig med 77-åringer som gjør come back i arbeidslivet. Hun har også satt ord på en frykt både dagens og morgendagens eldre føler på: Frykten for ikke å få brukt seg selv og evnene sine når man passerer en bestemt alder.

- Jeg vil ikke hvile i gyngestolen. Jeg vil bruke kompetansen min og være der det skjer, sier Astrid.

Og hvorfor i alle dager skulle hun ikke det?

Ressurser har ikke datostempling.

Erfaring er ikke merket "best før utgangen av måneden".

Meningsmålinger viser at mange ønsker å fortsette i jobben når de når pensjonsalderen.

Det er et gode for et samfunn som kommer til å mangle arbeidskraft.

Og det er et gode for helsa. Å være i aktivitet er bra for både kropp og sjel.

Ved å satse på aktiv aldring sparer vi ikke bare landets gyngestoler for mye unødvendig slitasje. Slik flytter vi også makt til eldre med ressurser og erfaring!

For oss er det viktigst å gi verdighet - ikke garantier om verdighet.

Derfor bygger vi flere heldøgns omsorgsplasser.

Derfor bygger vi opp kompetansen i omsorgssektoren.

Vi vil innføre normer eller veiledere for både bemanning og kvalitet i sektoren.

Lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg skal utredes med sikte på innføring i perioden.

Til slutt: Vi arbeider med helse og mestring

I 1948 definerte Verdens helseorganisasjon(WHO) helse slik:

«En tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lyter.»

Jeg skal ikke utelukke at noen i denne salen opplever å være i en så fullkommen tilstand. Men jeg tror ikke det er så mange av dem.

Likevel – denne definisjonen har preget vårt syn på hva helse er. Vi har definert helse som det å være frisk.

Vi lever lengre og bedre enn noensinne fordi vi har lykkes med å forebygge og helbrede mange helseproblemer. Men mange reiser likevel hjem fra legekontoret eller sykehuset uten at de er helt friske. En del av oss kommer til å leve hele livet eller store deler av livet med kroniske sykdommer eller funksjonsnedsettelser. Derfor må vi må bort fra forestillingen om at det normale er fravær av sykdom.

Vi trenger en ny definisjon av helse.

En som tar utgangspunkt i det enkelte menneske.

En som det er mulig å nå.

Det er ikke slik at du har bedre helse jo fortere du løper og jo tyngre du løfter. Selv om det noen ganger kan det se slik ut.

For hvem er det som framstilles som heltene i vår tid? Jo – de muskuløse middelaldrede mennene som løper mil etter mil i marka for å bygge opp formen til Birken. Avisene skriver spalte opp og spalte ned om hvilepuls og makspuls. Om opptak av oksygen og inntak av karbohydrater.

Heltene følges til de passerer målstreken. Der feirer de innsatsen med å innta en flaske energidrikk og planlegge forbedringer i treningsopplegget.

Joda – det er imponerende. Men vet dere hva? Jeg ble enda mer imponert over idrettsutøverne jeg traff på Ridderennet i vinter.

De fleste av oss synes to mil på ski er en ganske lang tur. Tenk deg å gå samme distanse uten å se. Å sette utfor bratte bakker og suse inn i knappe svinger uten annet å styre etter enn stemmen til ledsageren din.

De fleste som har gått en mil eller to i raskt tempo kjenner det i lårene. Tenk deg at du staker samme distanse kun ved bruk av armene.

Deltakerne jeg traff lever opp til Ridderrennets motto:

De gjør det umulige mulig.

De kan inspirere oss til å lage en ny definisjon av helse. Den lyder slik:

Helse er å mestre de fysiske eller psykiske belastningene som kropp og sjel utsettes for.

Det er en definisjon til å leve med.

Det er en definisjon for mennesker – ikke maskiner.

Mestring kommer ikke på drikkeflasker eller i kurspakker. Det kan ikke kjøpes på en sportsbutikk i sentrum eller et helgekurs i marka.

Mestring må læres.

Det kan både skje i regi av helsetjenesten og gjennom organisasjonenes likemannsarbeid. Pasienter og brukere får større medvirkning og større ansvar som en følge av dette. Det er i seg selv et gode.

Ikke alle skal sette seg som mål å gå Ridderrennet.

Eller Birkebeinerrennet for den del.

Den enkelte må selv finne ut hva det er viktig å mestre for å ha et godt liv.

Noen har som mål å komme tilbake i arbeid etter et langt sykefravær. Andre har som mål å greie gå til butikken.

Rehabilitering har fått for liten plass i den norske helsetjenesten.

Det vil vi gjøre noe med.

Legene Per Fugelli og Benedicte Ingstad har intervjuet folk om hva god helse er for dem. En kvinne i 60-årene sier det slik:

"For egentlig mannen min, han blir 71 år, han er bypass-operert, han har slitt med litt høyt blodtrykk og sånn, men det ville ikke falle meg inn å si at han har dårlig helse. Og sjøl har jeg vært uheldig for 10-12 år siden og brekt ryggen, og jeg måtte uføretrygde meg etter en stund. Jeg våkner om natta fordi jeg har vondt i ryggen, men jeg vil ikke si at jeg har dårlig helse."

Det er ikke bare godt sagt.

Det viser oss at god helse handler om langt mer enn fravær av sykdom.

Å flytte makt til pasienten vil ikke bare gi bedre behandling.

Det vil også sette ham og henne i stand til å mestre egen sykdom.

I stand til å mestre eget liv.

Kjære alle sammen!

Å flytte makt til pasienten innebærer også å flytte makt til dere.

Dere skal få gjøre mer av det dere er gode til.

Derfor skal vi fange tidstyvene. Kutte ned på unødvendig byråkrati.

Jeg har vært tett på den norske helsetjenesten i mange år – både som politiker og privatperson. Nå har jeg vært en del av familien i et halvt år. Jeg har møtt stor faglighet og imponerende dyktighet.

Og ikke minst – et stort engasjement på pasientens vegne.

Det gjør meg trygg på at vi kan greie det meste.

Sammen skal vi greie å flytte makt.

Og kanskje et og annet fjell.

Tusen takk for meg!