Om gjennomgang av praktisering av naturmangfoldloven

Som de fleste av dere sikkert er kjent med, følger det av samarbeidsavtalen mellom regjeringen og KRF og V at naturmangfoldloven skal ligge fast, men at praktiseringen skal gjennomgås.

Naturmangfoldloven er en viktig lov for norsk natur. Derfor er vi opptatt av at praktiseringen av loven er i samsvar med formålet bak regelverket og at effekten av reglene er best mulig.

For å kunne gå gjennom praktiseringen, må man ha kunnskap om hvordan reglene virker: hva som fungerer, hva som ikke fungerer så bra, hvilke effekter reglene har og hvordan de blir oppfattet.

Departementet har derfor sørget for en erfaringsinnhenting. Oppdraget ble utført av Multiconsult, etter en åpen anbudsrunde. Rapporten forelå i slutten av september og funnene i undersøkelsen har dere nå fått presentert av Multiconsult.

Vi i departementet er veldig fornøyde med rapporten. Ikke i den forstand at vi er glade for alle funnene i rapporten, men vi er fornøyde med bredden i respondentgruppen, med den objektive og metodisk nøytrale tilnærmingen til problemstillingene og ikke minst med de høye svarprosentene. Dette gir rapporten den legitimiteten og representativiteten vi håpet at den skulle få.

Det har kommet noen få tilbakemeldinger på at det i spørreundersøkelsen var for stort fokus på administrative og økonomiske ulemper ved regelverket. Ledsaget av kommentarer om at det alltid vil koste å ta vare på natur.

Men vi stilte disse spørsmålene fordi vi ønsket et faktabasert grunnlag for å si noe om omfanget av ulempene. Vi ønsket også å finne ut om ivaretakelsen av natur og praktiseringen av regelverket kan skje på en mer effektiv måte uten at det går på bekostning av natur.

Rapporten fra Multiconsult gir oss gode svar på mange av våre spørsmål.

En bredt sammensatt respondentgruppe uttrykker støtte til regelverket og formålet med regelverket.

Når det gjelder effekten av regelverkene, viser undersøkelsen at de miljørettslige prinsippene påvirker beslutninger ”av og til”. Det kan gi inntrykk av at prinsippene har en noe begrenset effekt.

Undersøkelsen viser imidlertid også at prinsippene vurderes i ”alle” eller ”over ¾ av sakene” som berører natur. At prinsippene bare påvirker beslutninger ”av og til”, gjenspeiler derfor egentlig bare at saker ofte er komplekse og at naturmangfold i de fleste saker må veies mot andre viktige samfunnshensyn.

Så vil noen hevde at natur i større grad burde vinne frem i møtet med andre samfunnshensyn. Dette er en reell politisk diskusjon som må tas i den enkelte sak. Den har ikke så mye å gjøre med naturmangfoldloven som sådan.

Forskriftene om prioriterte arter og utvalgte naturtyper er fortsatt så nye at det ennå ikke finnes overvåkingsdata om effekten på tilstand.

Men vi merker oss at folk som har erfaring med disse regelverkene, gir  klare tilbakemeldinger om at de mener at regelverkene og tilhørende ordninger har hatt positive effekter på tilstanden til de prioriterte artene og de utvalgte naturtypene.

Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene ved praktiseringen, som ekstra bruk av tid og forsinkelse av saker, viser undersøkelsen at dette er et mye mindre problem enn det vi noen ganger har fått inntrykk av, blant annet fra media.

Selv om det i enkeltsaker kan gå med ekstra tid på å vurdere de miljørettslige prinsippene eller et konkret byggeprosjekt blir forsinket eller endret på grunn av en prioritert art, viser undersøkelsen at dette er nettopp enkeltsaker. Det store bildet ser ikke slik ut. I det store bildet er det ikke vesentlige økonomiske og administrative ulemper ved praktiseringen.

Det er også påpekt at det er de underliggende avveiningene mellom ulike samfunnshensyn som er krevende, ikke loven i seg selv.

Vi har videre grunn til å tro at ulemper ved praktiseringen av regelverket vil bli mindre etter hvert som loven og dens forskrifter får virket over noe lenger tid. Som flere av respondentene i undersøkelsen var inne på, er loven fortsatt forholdsvis ny, og det tar tid å innarbeide et nytt regelverk.

Undersøkelsen viser imidlertid også at det er forbedringspotensial knyttet til klargjøring av hvordan regler skal forstås og veiledning om hvilket nivå og omfang vurderinger etter loven skal ha. Det er også behov for mer kartlegging og registrering av natur.

Mange respondenter melder om frustrasjon fordi de er usikre på rekkevidden av en bestemmelse, at naturverdiene i et område ikke er tilstrekkelig kartlagt eller at de ikke får klare tilbakemeldinger på hvordan de skal forholde seg i konkrete saker.

Slike frustrasjoner skal man ta på alvor. De mange innspillene til forbedringer og forenklinger av praktiseringen, vil vi nå jobbe videre med.

Når det gjelder de miljørettslige prinsippene, jobber vi nå med en revisjon av veilederen til naturmangfoldloven kapittel II. Funnene i undersøkelsen viser at det er et stort behov for å forenkle, klargjøre og konkretisere veilederen ytterligere. Det er også behov for omtale av flere problemstillinger på flere ulike forvaltningsnivåer, illustrert med eksempler. Særlig kommunene har gitt uttrykk for at de savner beskrivelse av sine saker. Revisjon av veilederen vil være et prioritert arbeid fremover.

Når revidert veileder foreligger, vil vi i en periode ha særlig fokus på opplæring, spesielt ved kurs til kommunene.

For prioriterte arter, har det kommet konkrete innspill knyttet til svarthalespove, dragehode og dverggås. Vi vil vurdere disse innspillene.

Mer generelt arbeider vi med en helhetlig strategi for bruk av virkemiddelet prioriterte arter. Når denne strategien foreligger, vil det fremgå klarere og være mer forutsigbart i hvilke tilfeller man bør bruke virkemiddelet prioriterte arter og i hvilke tilfeller det er mer hensiktsmessig å ta vare på artene på annen måte enn ved prioritering. Strategien vil bli en del av Nasjonal handlingsplan for naturmangfold.

Rapporten viser at det fortsatt er noe å hente på informasjon fra det offentlige til private, særlig informasjon til grunneiere som har en prioritert art på sin eiendom. Vi vil kvalitetssikre rutinene for å gi slik informasjon.

Rapporten viser også at det er en del begrepsforvirring der ute. Mange har problemer med å skille mellom prioriterte arter, truede arter, fredede arter og ansvarsarter. Og når man ikke vet forskjellen på de ulike begrepene, er det også vanskelig å bruke regelverket riktig.

Begrepene er der og de har ulik betydning. Det kan vi ikke gjøre noe med. Det vi kan gjøre, er å være klare og presise i all vår informasjon. Dette må vi ha med oss ved utforming av regelverk, ved opplæring og ved veiledning og annen informasjon.

I forhold til utvalgte naturtyper, er det særlig meldeplikten i skogbruks- og jordbrukstiltak som peker seg ut som noe vi bør se nærmere på. Vi har ingen god forklaring på hvorfor meldeplikten brukes i så liten grad og hvorfor kunnskapen om ordningen er så dårlig. Dette vil vi imidlertid følge opp, i første rekke ved å undersøke nærmere hvorfor ordningen ikke brukes.

Som for prioriterte arter, arbeider vi også her med en helhetlig strategi for bruk av virkemiddelet. Denne vil fremgå av handlingsplanen for naturmangfold.

Det etterspørres mer veiledning om bruk av regelverket om utvalgte naturtyper. Vi vil se nærmere på dette, særlig i forhold til kalksjøer og hul eik.

Undersøkelsen viser at ordningen med skjøtsel av utvalgte naturtyper er positiv. Det kom imidlertid innspill på at ordningene kan forenkles og samordnes med andre tilskuddsordninger. Vi vil vurdere dette i samråd med de som er ansvarlige for øvrige tilskuddsordninger.

Felles for de miljørettslige prinsippene, prioriterte arter og utvalgte naturtyper, er utfordringer knyttet til kunnskapsgrunnlaget. Det er behov for ytterligere kartlegging av norsk natur.  

SABIMA, Byggenæringens Landforening, Norsk Industri og Norsk Bergindustri har i et felles brev til klima- og miljøminister Tine Sundtoft påpekt at vi i Norge mangler et solid kunnskapsgrunnlag for norsk natur og bedt om at regjeringen igangsetter et kunnskapsløft.

Vi har merket oss dette innspillet. Det at nærings- og miljøorganisasjoner har samlet seg om et budskap på denne måten, viser også med all tydelighet hvor viktig det er å styrke kunnskapsgrunnlaget.

Bedre og mer presis kunnskap om natur vil ofte være konfliktdempende og bidra til mer forutsigbarhet, redusert saksbehandlingstid og effektive beslutningsprosesser. En del saker vil da kunne løses ved å velge alternativ lokalisering eller ved å fastsette vilkår om avbøtende tiltak. Dette gjelder blant annet i plansaker, samferdselsprosjekter og energiprosjekter.

Vi ønsker å jobbe for å forbedre kunnskapsgrunnlaget for norsk natur. Dette blir et viktig tema i Nasjonal handlingsplan for naturmangfold og noe vi vil jobbe for framover.

Avslutningsvis vil jeg sette arbeidet med gjennomgangen av praktiseringen av naturmangfoldloven inn i en litt større ramme.

Jeg har nettopp vært i Korea, på partskonferanse til konvensjonen om biologisk mangfold. Gjennom konvensjonen om biologisk mangfold er Norge forpliktet til å jobbe for å nå de globale målene for biologisk mangfold frem mot 2020, de såkalte Aichimålene.

Gjennomgangen av praktiseringen av naturmangfoldloven generelt og Nasjonal handlingsplan for naturmangfold spesielt, er helt nødvendig i arbeidet med å nå disse målene og dermed oppfylle våre internasjonale forpliktelser.

Takk for meg!