Regjeringens arbeid med offentlige anskaffelser

DIFIs anskaffelseskonferanse

DIFIs anskaffelseskonferanse

Sjekkes mot framføring

[Innledning]

Kjære alle sammen,

Jeg må si det er imponerende at en konferanse om offentlige anskaffelser tiltrekker seg så mange mennesker hvert eneste år. Det viser bare at dette fungerer som en møteplass for de viktigste aktørene i bransjen.

La meg starte med ett tall jeg er sikker på dere kjenner til: 400 milliarder kroner! Det kunne vært 10 forsvarsbudsjett, 36 Gardermoen-flyplasser eller fire ganger så mye som det offentlige skal investere for neste år. Men det er summen som gikk til offentlige anskaffelser i fjor. Og det tilsvarer nesten 15 prosent av Norges BNP!

Når vi bruker 400 milliarder kroner på offentlige anskaffelser hvert år, er det viktig at dette gjøres på en mest mulig effektiv måte – og til det beste for innbyggere og næringsliv.

God planlegging og en ryddig prosess basert på konkurranse er de viktigste ingrediensene når man skal foreta gode offentlige innkjøp. Et godt regelverk virke innovasjonsfremmende for leverandører og oppdragsgivere.

Men vi har noen utfordringer.

Vi har brukt dette eksempelet ganske mange ganger nå. Men jeg nevner det igjen: Da Havforskningsinstituttet i Bergen la ut på anbud byggingen av forskningsskipet ”Kronprins Haakon”, klarte ingen å levere tilbud som var innenfor regelverket.

Kleven verft røk ut fordi de ikke hadde satt riktig prosjektnummer på konvolutten. Og det er ikke uten grunn at vi nå snakker om at vi skal de ”forseglede konvoluttene” til livs.

Når tungrodde løsninger får blomstre, rammer det hvor effektivt vi utnytter ressursene våre. Dette kveler nyskapning og innovasjon – og dette er årsaken til at forenkling er en av regjeringens viktigste saker.

[Offentlige anbudskonkurranser og EU-direktivene]

Offentlige anbudskonkurranser er for rigide og unødvendig ressurskrevende. Det får vi klar beskjed om fra næringslivet – og nå også fra media. Dagens regelverk er altfor komplisert.

Vi har derfor satt i gang et stort arbeid med å forenkle regelverket. Dette arbeidet er todelt:

  • For det første jobber departementet med forslag til nye nasjonale anskaffelsesregler – altså regler som vil gjelde for de små offentlige anskaffelsene. Forslagene fra Forenklingsutvalget danner utgangspunktet for departementets arbeid på dette området.
  • For det andre jobber departementet med å innføre EUs nye anskaffelsesdirektiver i norsk rett – altså regler som vil gjelde for de større offentlige anskaffelsene. For slike anskaffelser er vi pålagt å forholde oss til de omfattende og kompliserte reglene i direktivene.  

Disse to regelsettene skal samles i ett felles regelverk. Vi jobber derfor mot en fase hvor departementet må se disse to delene i sammenheng.

[Forenklingsutvalget og de små anskaffelsene]

La meg si noen ord om Forenklingsutvalget først – ettersom jeg tipper mange her er interessert i denne delen av regelverket.

Forenklingsutvalget fikk som oppgave å forenkle den norske delen av anskaffelsesregelverket – altså den delen som gjelder for de mindre anskaffelsene.

For flertallet av norske bedrifter er denne delen av regelverket mest relevant:

  • 99,5 prosent av alle norske bedrifter har færre enn 100 ansatte
  • Små og mellomstore bedrifter er de mest vanlige i Norge, og
  • Rundt 70 prosent av alle anskaffelser som gjennomføres i Norge er i kategorien ”mindre anskaffelser”.

Forenklingsutvalget la frem sin rapport i juni, og rapporten har vært på høring med frist for omtrent to uker siden (31.oktober). Vi har mottatt omtrent 200 høringsinnspill. Det vil derfor ta litt tid å få oversikt over innholdet. Jeg kan derfor ikke gjøre rede for disse her i dag.

Mitt førsteinntrykk er likevel at mange leverandører er opptatt av at regelverket må sikre forutsigbarhet i anskaffelsesprosessen – mens mange oppdragsgivere ønsker et at et nytt og forenklet regelverk skal gi økt fleksibilitet og handlingsrom.

La meg bruke litt tid på å si noe om hvilke dilemmaer vi står overfor, når Regjeringen snart skal avgjøre hvordan de nye nasjonale anskaffelsesreglene skal være.

For det første må vi ta stilling til hva vi mener med forenkling av reglene. Betyr det færre regler, mer detaljerte regler, mer fleksibilitet, mer rom for skjønn eller mindre rom for skjønn?

Noen ønsker seg en kokebok som de kan følge fra A til Å, mens andre ønsker seg mer fleksibilitet. For mange regler kan gjøre at det blir lettere å gjøre feil, mens skjønn kan lede til usikkerhet om hvordan man skal gå frem.

Utvalgets utgangspunkt har vært at det skal være lettere for oppdragsgiver å gjennomføre en anskaffelse uten å gjøre regelfeil. Vi må rett og slett komme oss unna den voldsomme regelorienteringen.

Generelt mener flertallet i utvalget at veiledning og påminnelser til oppdragsgivere skal være nettopp dét – fremfor påbud ved lov.

For det andre står vi overfor dilemmaet om vi skal ta hensyn til fleksibilitet for oppdragsgivere fremfor forutsigbarhet for leverandøren.  

Skal vi gi oppdragsgiver fleksibiliteten til selv å bestemme hvordan en anskaffelsesprosess skal forløpe? Eller skal vi gi leverandøren rettigheter til underveis ”å holde oppdragsgiver i nakken”?

Her synes jeg det er på sin plass å minne om at utvalget tar for seg regelverket for de minste anskaffelsene. Hvis oppdragsgiver pålegges for mange plikter, går vinninga opp i spinninga.

For det tredje står vi overfor et dilemma om vi skal gå bort ifra samfunnshensyn som miljø og gode arbeidsvilkår i regelverket – altså hensyn som går ut over de rent anskaffelsesfaglige vurderingene. Noen av disse reglene er uten rettslig innhold og såkalte ”faneparagrafer” som oppfordrer til å ta samfunnshensyn.  

Dette betyr ikke at de som går inn for å fjerne disse reglene er motstandere av samfunnshensyn og miljø, men de stiller spørsmålstegn ved om anskaffelsesregelverket er det riktige stedet å adressere slike problemstillinger.

[EU og de store anskaffelsene]

Når det gjelder de store anskaffelsene, er det EU-regler vi må forholde oss til.

EU vedtok 3 nye anskaffelsesdirektiver i februar i år. Frist for å gjennomføre direktivene er i april 2016.

Bakgrunnen for endringene er et ønske om enklere og mer fleksible regler, og å klargjøre rettstilstanden på enkelte punkter.

Det må likevel være lov å spørre om EU lot forenklingsbrillene bli liggende i etuiet da nye regler ble laget. Embetsverket i departementet forteller meg at de nye direktivene er veldig omfattende og kompliserte.

Når det er sagt finnes det noen lyspunkter: Det er for eksempel lagt vekt på at reglene skal gi små og mellomstore bedrifter lettere tilgang til offentlige kontrakter, og at oppdragsgivere enklere skal kunne ta hensyn til miljø, innovasjon og sosiale forhold.

Direktivene åpner blant annet for at oppdragsgivere i større grad kan be om ettersending av dokumentasjon som mangler. Dette gjør at vi vil få færre situasjoner der leverandøren må avvises på grunn av mindre ”slurvefeil”.

På den måten vil vi i fremtiden unngå at ”de beste korrekturleserne får bygge skip”, for å bruke Kjersti Klevens egne ord.  

EUs anskaffelsesdirektiver skal sendes på høring rundt årsskiftet 2014/2015. Vi vil fortsette jobben med å innføre de nye direktivene gjennom hele 2015 og mest sannsynlig til starten av 2016.

Når det kommer til de nasjonale reglene planlegger vi å følge opp Forenklingsutvalgets grep allerede til sommeren, og den resterende delen vil vi følge opp mot våren 2016.

Vi kan ikke basere oss på å gjennomføre alle forenklingsgrep til neste sommer, fordi nasjonale regler og EU-direktivene må stemme overens.

Poenget med å forenkle faller bort om vi først skal vedta en rekke nasjonale regler til sommeren, for så å måtte gjøre en rekke endringer i dette når EU-reglene skal tre i kraft i 2016.

[Regjeringens forenklingsarbeid og tidstyv-prosjekt]

Etter at denne regjeringen vant valget i oktober 2013, har vi fokusert på åtte satsingsområder hvor det er behov for å forbedre den politiske kursen.

Ett viktig poeng for oss har vært å avbyråkratisere det norske samfunnet. Tiden skal brukes på verdiskapning, og ikke på å fylle ut skjemaer.

I 2011 brukte norsk næringsliv 60 milliarder kroner på å etterkomme myndighetspålagte lover og regler. Regjeringen har satt seg som mål at disse kostnadene skal reduseres med 15 milliarder kroner innen utløpet av 2017.

Vi skal få til en reduksjon i administrative kostnader på 25 prosent.

Et av de viktigste målene for denne regjeringen er å skape en enklere hverdag for bedrifter og folk flest.

Siden 16. oktober i fjor – da vi gikk inn i regjering – har vi gjennomført 22 store og små forenklingstiltak, og vi har ytterligere 29 tiltak som er under gjennomføring.

Et annet viktig arbeid er regjeringens prosjekt med å fjerne tidstyver . Og med tidstyv mener jeg alt fra unødvendig administrasjon, tungvinte arbeidsrutiner, unødvendige regler og rapportering – som stjeler tid fra de egentlige arbeidsoppgavene.

I mitt departement er det anskaffelsesregelverket som er den klart hyppigste rapporterte tidstyven.  

Forenklingsutvalget har kommet med mange og betydelige forslag til forenklinger i den nasjonale delen av regelverket.

Vi er opptatt av at ressursbruken ved en anskaffelse skal stå i forhold til kontraktsverdien – både for oppdragsgivere og leverandører. Dette er særlig viktig for de mindre anskaffelsene.

Som næringsministeren selv har sagt mange ganger: ”det er forskjell på å bygge opera og kjøpe inn kaffe”!

[Digitalisering]

Et annet viktig bidrag for å forenkle og effektivisere anskaffelsene er digitalisering. I de nye EU-direktivene vil det være krav om at prosessen – fra oppdragsgivers kunngjøring av anskaffelsen til leverandørens levering av tilbud – skal skje digitalt. Slike elektroniske løsninger må være på plass innen oktober 2018.

Også Forenklingsutvalget har vært opptatt av digitalisering, og utvalget foreslår at dette også skal gjelde for det norske regelverket. Det er bra, men vil kreve en overgangsordning. Frem til nye elektroniske løsninger er på plass, foreslår utvalget at oppdragsgiver selv bestemmer kommunikasjonsform. De mener blant annet at levering av tilbud via e-post bør være tillatt. Dette er et forslag vi vil vurdere i vår oppfølging av Forenklingsutvalget. 

Digitalisering av forvaltningen er en svært viktig brikke i vårt forenklingsarbeid. Digitale tjenester vil gi en enklere hverdag for innbyggerne og næringsliv, og det vil legge til rette for at stat og kommune kan løse oppgave mer effektivt.

[Innovasjon]

Helt avslutningsvis vil jeg si noen ord om innovasjon:

Offentlig sektor har stor innkjøpsmakt og betydelig evne til å bære risiko. Dette betyr at staten kan bruke sin bestillerrolle til å legge grunnlaget for innovasjon i mange næringer.

Det viktigste virkemiddelet for å øke innovasjonseffekten av de offentlige anskaffelsene er gode innkjøpsrutiner, effektiv markedsdialog og gode møteplasser.

Brukt riktig kan offentlig anskaffelser føre til innovasjon:

  • Det kan bidra til bedre tjenester til innbyggerne,
  • Effektivisering av offentlig sektor,
  • Og et mer lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv.

[Avslutning]

Da vi inntok regjeringskontorene i fjor høst, lanserte vi våre tre F’er:

Vi skal forenkle, fornye og forbedre.

Forenkle gjennom å gi bedriftene bedre tid til det de er gode på – nemlig å produsere varer og tjenester.

Forbedre ved å gjøre offentlig sektor mer kompetent, og

Fornye gjennom å jobbe smartere, samhandle bedre og ta i bruk mulighetene som teknologien gir oss.

Offentlige anskaffelser er et samfunnsområde som har et stort potensial for forenkling og effektivisering. Dette er et arbeid vi tar på alvor, og som vi jobber dedikert med hver eneste dag.  

Tusen takk for meg!