Spørsmål vedrørende Representantforslag 8:8 S (2014-2015)

Om grønne datasentre

Jeg viser til Dokument nr. 8:8 S (2014–2015) fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syversen, Steinar Reiten, Line Henriette Hjemdal og Kjell Ingolf Ropstad om tiltak for å skape ny grønn vekst i Norge og like konkurransevilkår med Norges naboland for etablering av grønne datasentre. I dokumentet bes regjeringen

  1. fremme forslag om å sette ned elavgiften til redusert sats som gjelder for industri, for datasentre med uttak over 5 MW, og
  2. se på mulige gevinster (økonomiske, miljømessige og sikkerhetsmessige) for norsk offentlig sektor ved konsolidering av offentlige datasentre.

Avgiften på elektrisk kraft for datasentre

Flere store datasentre er etablert i Norge de siste årene. Lagringstjenestene som disse sentrene tilbyr, retter seg mot både norske og internasjonale kunder. Green Mountain Data Centre har etablert anlegg på Rennesøy og Rjukan. Evry og Digiplex samarbeider om et større datasenter i Fet, som nylig åpnet. Hvert av disse tre datasentrene er i dag utbygd for et effektuttak i størrelsesorden 10 MW. Anleggene er i en oppbyggingsfase, og det er oppgitt planer om store utvidelser. I tillegg finnes det en rekke mindre datasentre, som eventuelt kommer under en grense på 5 MW.

Avgiften på elektrisk kraft er i hovedsak fiskalt begrunnet, men skal også bidra til å begrense forbruket av elektrisk kraft. Ordinær sats i 2014 er 12,39 øre per kWh. Kraftintensive industriprosesser er fritatt for avgift. Fritaket gjelder bruk av kraft til kjemisk reduksjon, elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser. Øvrig industri, bergverksdrift, fjernvarmeproduksjon og landanlegg for petroleumsvirksomheten ilegges avgift med redusert sats 0,45 øre per kWh for selve produksjonsprosessen. Datasentre omfattes dermed ikke av fritak eller redusert sats for avgiften på elektrisk kraft.

Norge beskatter i likhet med Sverige, Danmark og Finland forbruket av elektrisitet ganske mye, men har redusert sats for deler av forbruket til næringsvirksomhet. Det er imidlertid flere forskjeller i avgiftsnivået og avgiftsstrukturen. Blant annet er ordinær sats lavere i Norge enn i Sverige, Danmark og Finland.[1] I likhet med Norge har Sverige og Finland en avgrensing etter næringskode slik at i hovedsak industrien får redusert sats. Den reduserte satsen er imidlertid satt vesentlig høyere i Finland.[2] Danmark har derimot et system med refusjon av avgifter på energi til prosessformål generelt. Mens Danmark og Finland har lik sats over hele landet, differensierer Sverige og Norge avgiften geografisk med redusert sats for næringsvirksomhet i nord.[3] Ut fra slike forskjeller i avgiftssystemene er det nødvendig å vurdere hele avgiftsstrukturen i sammenheng, der næringsavgrensingen av området for redusert sats vil være ett av flere elementer.

Regjeringen prioriterer lettelser i samlede skatter og avgifter som vil gjøre norsk økonomi mer vekstkraftig og dermed trygge grunnlaget for velferden også i fremtiden. I tilleggsproposisjonen for 2014 fremmet regjeringen brede og vekstfremmende lettelser, som Stortinget sluttet seg til. Den alminnelige skattesatsen for personer og selskaper ble satt ned, formuesskatten redusert og arveavgiften fjernet. Videre ble det innført startavskrivninger for maskiner og andre driftsmidler i saldogruppe d. Bedrifter som satser på forskning og utvikling, fikk rett til større skattefradrag enn tidligere. I statsbudsjettet for 2015 foreslår regjeringen at formuesskatten settes videre ned og at skattefradraget for forskning og utvikling styrkes ytterligere.

Jeg er opptatt av at vi skal ha et skatte- og avgiftssystem som sikrer offentlige inntekter til så lave kostnader for samfunnet som mulig. Utformingen av skatte- og avgiftssystemet bør derfor baseres på en helhetlig vurdering. I den sammenheng vurderer regjeringen løpende blant annet erfaringer med og endringer i skatte- og avgiftssystemene i andre land, samt utredninger av skatter og avgifter i andre land. Danmark endret sin refusjonsordning for energiavgifter med virkning fra 1. januar 2014. Finland inkluderte datasentre med uttak over 5 MW i den reduserte satsen fra 1. april 2014.  I Sverige har finansdepartementet startet en utredning om energiskatten på elektrisitet, som har frist 9. oktober 2015. Dette er momenter som teller med i en vurdering av om det er behov for å gjøre endringer i avgiften på elektrisk kraft, men de betyr ikke at vi uten videre bør kopiere endringer fra det ene eller andre landet.

Det norske skatte- og avgiftssystemet er basert på en stor grad av likebehandling etter bedriftsstørrelse, og en løsning med redusert sats for de største bedriftene ville eventuelt innføre en ny form for avgrensing i det norske skattesystemet. Derimot er det en geografisk differensiering, som gir insentiver til etablering av næringsvirksomhet i Finnmark og Nord-Troms. Datasentre kan i dag etablere seg i tiltakssonen med redusert sats, slik for eksempel Facebook har etablert seg innenfor området med redusert sats i Sverige.

Forslaget om avgiftslettelser for de største bedriftene kan også ha konkurransepolitiske konsekvenser som krever nærmere vurdering. Redusert sats for avgift på kraft til datasentre med uttak over 5 MW kan etter omstendighetene bli ansett som statsstøtte. Dersom det foreslås nye avgiftsregler som kan innebære statsstøtte, kan ikke disse tre i kraft før støtten er notifisert til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og ESA eventuelt har funnet støtten forenlig med EØS-avtalen.

Jeg vil også minne om at avgiften på elektrisk kraft ikke er en rent fiskal avgift, men også har som formål å begrense elektrisitetsforbruket. Regjeringen har satt ned en ny grønn skattekommisjon som skal fremme forslag om grønne skatteskift som vrir mer av beskatningen over mot miljøskadelige aktiviteter. Hvordan vi innretter avgiften på elektrisk kraft kan ha betydning for hva vi kan få til av grønne skatteskift.

På bakgrunnen av gjennomgangen foran tilrår jeg at regjeringen vurderer avgiften på elektrisk kraft for datasentre nærmere, og kommer tilbake til spørsmålet i statsbudsjettet for 2016.

Mulige gevinster ved konsolidering av offentlige datasentre

Regjeringen er av den oppfatning at politikken for datasenter skal være nøytral, både når det gjelder bedriftsstørrelse, teknologivalg og organisatoriske løsninger. Dette er viktig for å sikre fortsatt innovasjon på området. Å gi statlige fordeler – i form av store kontrakter – til enkeltløsninger, vil kunne hindre markedsutviklingen. Jeg ser det ikke som hensiktsmessig å pålegge statlige virksomheter å velge bestemte teknologier eller løsninger for sin IKT-drift.

Norske offentlige virksomheter har et selvstendig resultatansvar. I kraft av dette skal de velge de virkemidlene som bidrar til å oppnå målene og levere resultatene de er avkrevd av overordnede departement. Regjeringen mener det er i virksomhetenes egeninteresse, og faller innenfor deres handlingsfrihet, å velge grønne datasentre og eventuelt finne samkjøpsløsninger, dersom dette er hensiktsmessig for dem. Et eksempel på samkjøpsløsninger for datalagring finnes innenfor universitets- og høgskolesektoren, hvor Astrastore ved Universitetet i Oslo fungerer som en nasjonal ressurs for lagring av forskningsdata og sensitive forskningsdata.  Et annet eksempel er intensjonsavtalen om et felles datasenter mellom Universitetet i Tromsø og Helse Nord.

Datasentre vil kunne tilby løsninger som bruker betydelig mindre energi, og derfor er rimeligere enn andre løsninger. Det er naturlig at offentlige virksomheter også tar dette med i en helhetsvurdering når de skal anskaffe nye IKT-løsninger. Regjeringen anser derfor at det ikke er behov for en egen politikk for det offentliges bruk av datasenterløsninger.  Det må være opp til bransjen å tilby løsninger som er så attraktive at det er i offentlige virksomheters interesse å ta dem i bruk.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har satt i gang et prosjekt for å se på bruk av skytjenester i offentlig sektor. Datasenterkonsolidering kobles gjerne til bruk av skytjenester og den teknologien som brukes for etablering av skyløsninger. Kommunal- og moderniseringsdepartementets prosjekt omfatter en kartlegging av hindringer i regelverket for bruk av den allmenne skyen (markedsbaserte løsninger) og skal se på tilrettelegging i form av sjekklister, veiledere, forslag til standardavtaler mv. Som en del av prosjektet vil man også se på erfaringer med datasenterkonsolidering, både tidligere erfaringer fra Norge og erfaringer fra andre land.

Disse erfaringene vil vurderes opp mot bruk av markedsbaserte skyløsninger. Utviklingen innen skytjenester – også rettet mot offentlig sektor – går svært raskt. Det er sannsynlig at utvalget tjenester som er tilpasset offentlige virksomheters behov og risikoprofil (krav til sikkerhet, tilgjengelighet, personvern og liknende) bare vil øke i tiden framover. Gitt denne utviklingen, er det ikke sikkert at offentlige ressurser benyttes best mulig ved å låse offentlige virksomheter til bruk av én bestemt teknologi eller én bestemt leverandør for datalagring.

Det er viktig å være oppmerksom på at norske offentlige virksomheter ikke er homogene, og at behov og risikoprofil kan variere sterkt fra virksomhet til virksomhet. Det er derfor ikke gitt at en felles løsning, hvor utgangspunktet må være et «største felles multiplum» for å tilfredsstille de virksomhetene som har de strengeste kravene, vil være den mest kostnadseffektive løsningen for offentlig sektor som helhet.

Med hilsen
Siv Jensen



[1] Omregnet til norske kroner er ordinær sats i Danmark om lag 95 øre per kWh, i Sverige om lag 27 øre per kWh og i Finland om lag 16 øre per kWh.

[2] Omregnet til norske kroner om lag 6 øre per kWh.

[3] Tiltakssonen I Finnmark og Nord-Troms har sats 0,45 øre per kWh. Omregnet til norske kroner er satsen i Nord-Sverige om lag 18 øre per kWh.

Til toppen