Statssekretær Øystein Bøs tale på Frigjørings- og veterandagen 8. mai 2014

Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet holdt denne talen på Frigjørings- og veterandagen 8. mai 2014 i Narvik.

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære veteraner, ordfører, Narvikværinger, kjære alle sammen,

8. mai har i snart 70 år vært dagen for å markere at vår kamp for et fritt Norge vant frem. Det er også den dagen vi ærer og hedrer våre veteraner.

I dag minner vi hverandre, over hele Norge, om vår kamp for fred og frihet. Ingen andre steder var denne kampen hardere, og mer langvarig, enn i Narvik. Det er en glede og ære for meg å være akkurat her i dag.

Natten til 9. april 1940 var store tyske styrker underveis for å besette det nøytrale Norge. Den tyske krigsmakten seilte inn Oslofjorden og mot andre viktige mål i sør. Men, de hadde også sett seg ut et viktig mål i nord – Narvik – utskipningshavnen for den strategisk viktige malmen fra gruvene i Nord-Sverige.

Da Narvik ble angrepet av tyske jagere 9. april, ble de to panserskipene «Norge» og «Eidsvold» torpedert og senket. Nesten 300 mann mistet livet. Dette var den største tragedien for den norske marinen under hele andre verdenskrig.

Det var derfor ingen norske styrker under slaget om Ofotfjorden mellom Royal Navy og Kriegsmarine de påfølgende dagene.  Her ble hele den tyske flåtestyrken senket – et stort tap for det tyske krigsmaskineriet.

Også på land pågikk kampene. Omkring 200 av general Fleischers soldater, under ledelse av major Omdal, marsjerte ut av Narvik rett for nesen på tyskerne. Disse soldatene ble kjent som «gruppe Omdal». To norske ordonnanser ble tvunget ut for å befale gruppen til å komme tilbake. Det gjorde de selvsagt ikke, men de to ordonnansene sluttet seg til dem.  Soldatene fulgte Ofotbanen til svenskegrensen ved Bjørnfjell.  På veien hindret de tyskernes fremrykning, samtidig som de beskyttet sivile som flyktet fra Narvik.

Historien om slaget om Narvik er full av slike hendelser.

24. – 25. april vant vi slaget om Lapphaugen. Den norske fremrykkingen varte helt til kapitulasjonen i juni. Mange av avdelingene var mer eller mindre i kamp i ukevis.  Under hele perioden led de under ekstreme værforhold. Forsyningssituasjonen var svært vanskelig. Alle forsyninger måtte bæres opp i høyfjellet på ryggen.  Soldatene hadde lite mat og var utsatt for et umenneskelig slit. Likevel rykket de frem helt til de sto ved Bjørnfjell. Her var de i ferd med å overmanne tyskerne da ordren om kapitulasjon kom.

Natt til 28. mai rykket de nordnorske soldatene fra IR 15 sammen med soldater fra den franske fremmedlegionen over Rombaken. Disse ble støttet av polske og britiske sjø- og landstyrker. Etter sterk motstand ble Narvik gjenerobret.

Vi skal aldri glemme soldatene som ikke lot seg skremme av overmakten, men som kjempet en heroisk kamp for frihet og fred her hvor vi nå står. Narvik var det eneste stedet der norske styrker var på offensiven i aprildagene 1940. Disse soldatene ga Hitler-Tyskland sin første nesestyver. Her i Narvik.

Narvik ble symbolet på at den tyske krigsmakten likevel ikke var uslåelig. For første gang kjempet også britiske, norske, franske og polske styrker skulder ved skulder. De norske styrkene ga et vesentlig bidrag til denne seieren. Men, som vi i dag står sammen med våre allierte i NATO, var samvirket med allierte styrker sentralt.

Jeg vil også hedre de lokale skøyteskipperne som allerede 9. april støttet de militære operasjonene under Narvikavsnittet. Sivile nordmenn gjorde en formidabel innsats under hele okkupasjonstiden. Ikke minst gjelder dette våre krigsseilere.

Der Narvik er symbolet på krigen i Norge, er krigsseilerne symbolet på vår krigsinnsats utenfor landets grenser. De ga vårt største bidrag til de alliertes seier over aksemaktene. Der Narvik ga håp, brakte krigsseilerne forsyninger.

I vår heder til soldatene må vi heller ikke glemme sivilbefolkningens lidelser og oppofrelser. Spesielt her i Narvik er dette tydelig. Byen lå som en ruinhaug etter kampene i 1940, og Narviksamfunnet stod overfor store utfordringer.   

Kapitulasjonen 8. juni var en følge av beslutninger knyttet til krigens gang andre steder i Europa. Samme dag erobret de norske styrkene høyde 698 etter harde kamper. Ordren om å demobilisere må ha vært utrolig tung å bære for disse styrkene.

For resten av verden er krigen i Norge synonymt med Narvik. For alle som deltok. Uavhengig av på hvilken side.  Både polakker og tyskere delte ut spesielle dekorasjoner og merker etter felttoget. Mange franske byer og steder har gitt gater og plasser navn etter Narvik. Place de Narvik i Paris ble innviet ved en stor seremoni i 1955.

8. mai er frigjøringsdag og veterandag. Det er dagen da vi minnes alle dem som har kjempet for fred og frihet. Er det én ting man kan lære av historien er det nettopp at frihet koster. At frihet og demokrati ikke kommer av seg selv.

Det går en ubrutt linje fra Oscarsborg og Narvik, og de nordmenn som under andre verdenskrig sto opp for vår frihet, til våre menn og kvinner i Afghanistan, og i tjeneste andre steder i dag. Det er en linje og et engasjement som i årene etter 1945 har ført norske soldater til Tyskland, Korea, Gaza, Libanon, Balkan, over Libya, og i dag i Afghanistan, Middelhavet og Sør-Sudan – i Norges tjeneste.

Kunnskapen om at frihet og velstand er skjør og må vernes om, tar også moderne veteraner med seg hjem fra sin innsats i internasjonale operasjoner. Her løser de viktige oppdrag i krevende og farlige situasjoner. De har på nært hold sett sivilbefolkningens lidelse i krise- og krigsområder.

Veteranene våre har gjort en stor innsats på våre vegne. De kommer tilbake med verdifull kunnskap om land, kulturer og konflikter.  Deres unike erfaringer gjør dem i stand til å håndtere krevende og komplekse situasjoner. Derfor er veteranene våre en viktig ressurs for det norske samfunnet og arbeidslivet. Derfor er regjeringen så opptatt av at deres innsats må anerkjennes.  Ikke bare ved høytidelige anledninger som i dag, men gjennom konkrete tiltak og i det daglige.

8. mai viser oss hvor viktig det er for landet vårt at vi har mennesker som er villige til å ta et skritt frem, til å ta det ekstra skrittet det krever å risikere sin sikkerhet for vår frihet og fred.

På vegne av regjeringen ønsker jeg å takke alle våre veteraner.

Gratulerer med dagen!