Svar på spm. 508 fra stortingsrepresentant Jonas Gahr Støre

Reallønnsveksten og produktivitetsveksten

Jeg viser til brev av 6. mars fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Jonas Gahr Støre til skriftlig besvarelse:

”Hvor mye lavere måtte reallønnsveksten vært dersom den skulle følge produktivitetsveksten i perioden 2005-2013, alt annet likt, i prosent og i samlet tapt inntekt gjennom perioden for en arbeidstaker med gjennomsnittslønn?"

Finansdepartementets svar:
Norske arbeidstakere har siden årtusenskiftet opplevd en reallønnsvekst langt over det vi har sett i andre land. Siden midten av forrige tiår har veksten i arbeidstakernes reallønninger også vært høyere enn veksten i produktiviteten. Mens veksten i produktiviteten var høy på 1990-tallet og et stykke ut på 2000-tallet, har den vært lavere de siste årene.

I perioden fra 2005 til 2013 var produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien i gjennomsnitt 0,8 pst. per år. I samme periode var veksten i reallønn i gjennomsnitt 2,5 pst. per år målt ved utviklingen i årslønn, og 2,6 pst. per år målt ved utviklingen i lønnskostnader per time. Begge lønnsindikatorene er deflatert med konsumprisindeksen (KPI). I gjennomsnitt per år har reallønnen dermed vokst om lag 1¾ prosentenhet raskere enn produktiviteten i denne perioden. Over åtte år har denne merveksten isolert sett løftet det gjennomsnittlige reallønnsnivået med 14 – 15 pst.

Lønnsmottakernes andel av verdiskapingen ligger likevel nær gjennomsnittet for de siste 40 årene. Dette har vært mulig fordi Norge har opplevd en eventyrlig forbedring i bytteforholdet overfor utlandet. Vi må tilbake til tiden rundt første verdenskrig (se figur 1.2B i Tilleggsproposisjonen for 2014) for å se en tilsvarende forbedring av bytteforholdet som den vi har hatt etter årtusenskiftet.

Det er selvfølgelig bra og riktig at norske arbeidstakere har fått ta del i gevinstene fra den gode prisutviklingen. Vi kan imidlertid ikke basere oss på at utviklingen av bytteforholdet alltid skal gå i vår favør. Prisutviklingen har heller ikke vært like gunstig for alle næringer. Mange bedrifter som konkurrerer på de mer tradisjonelle eksportmarkedene sliter med et høyt kostnadsnivå og lav etterspørsel fra Europa.

Kostnadsnivået er nå langt høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. Det gir en utfordring for norsk økonomi og sysselsettingen i Norge, fordi etterspørrere gradvis kan vri seg bort fra dyre norske leverandører og over mot billigere alternativer. Produsenter kan oppnå høyere fortjeneste ved å produsere i andre land. Selv om norske arbeidstakere så langt har fått del i den gode prisutviklingen, er det dermed krefter som kan trekke i motsatt retning. Sterkere vekst i produktiviteten vil gjøre det lettere for norske bedrifter å håndtere et press nedover på egne priser.

OECD anbefaler også i sin siste landrapport om Norge at vi tar tak i den svake produktivitetsutviklingen de siste årene. Ifølge OECD kan mindre omfang av strukturelle reformer i årene etter 2000 sammenliknet med 1990-tallet ha bidratt til at produktivitetsveksten har avtatt (s. 27 i landrapporten). I det lange løp må vi regne med at det er utviklingen i produktiviteten som vil bestemme levestandarden vår.

Det vises også til svar på skriftlig spørsmål 506 fra stortingsrepresentant Marianne Marthinsen.

Med hilsen

Siv Jensen