Svar på spm. 565 fra stortingsrepresentant Marianne Marthinsen

Produktivitetsvekst

Jeg viser til brev av 21. mars fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Marianne Marthinsen til skriftlig besvarelse:

Hvor mye lavere måtte reallønnsveksten vært dersom den skulle følge produktivitetsveksten i perioden 2005-2013, alt annet likt, i samlet tapt inntekt gjennom perioden, for en arbeidstaker med gjennomsnittslønn?"

Finansdepartementets svar:
Veksten i produktiviteten i fastlandsøkonomien har vært svakere i årene etter 2005 enn i årene før. Samtidig har den høye veksten i reallønningene siden første halvdel av 1990-tallet blitt videreført. I figur 2.13 i Nasjonalbudsjettet 2014 sammenliknet regjeringen Stoltenberg II vekst i reallønn og produktivitet i Norge og hos Norges viktigste handelspartnere for perioden 2001 til 2011. Det framgår av figuren at mens produktiviteten vokste noe raskere enn reallønnen hos våre handelspartnere i perioden, vokste reallønnen betydelig raskere enn produktiviteten i Norge. I tilleggsproposisjonen fra i fjor høst ble deler av dette saksforholdet omtalt som følger: «Gjennom en årrekke har reallønningene økt raskere enn produktiviteten. Selv om høye produktpriser har bidratt til å skjerme lønnsomheten i privat sektor, er norske bedrifter svært sårbare, ikke minst dersom oljeprisen skulle falle.» Det viktigste bidraget til å skjerme næringslivets lønnsomhet er kommet fra bedringen i Norges bytteforhold, herunder den kraftige oppgangen i oljeprisen etter århundreskiftet.

Regjeringen har understreket at lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Finansdepartementet har ikke foretatt beregninger som viser hvilken inntekt en arbeidstaker med gjennomsnittslønn ville gått glipp av gjennom perioden  2005-2013 sett under ett, dersom partene i arbeidslivet hadde kommet fram til andre resultater i lønnsoppgjørene.

Noen prøver å framstille det som om Regjeringen vil redusere folks lønn. Det vil vi ikke. Vi bør likevel være opptatt av at lønnskostnadene i Norge nå er svært høye sammenliknet med nivået hos våre handelspartnere, slik det også framgår av den forrige regjeringens budsjettdokumenter. Det gjør norske bedrifter utsatte. Vi kan ikke basere oss på at utviklingen av bytteforholdet alltid skal gå i vår favør. Prisutviklingen har heller ikke vært like gunstig for alle næringer. Mange bedrifter som konkurrerer på de mer tradisjonelle eksportmarkedene sliter med et høyt kostnadsnivå og lav etterspørsel fra Europa. Regjeringen vil legge vekt på tiltak som kan heve produktivitetsveksten og bedre næringslivets konkurransekraft, for eksempel ved å prioritere bygging av samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur.

Som jeg minnet om i mitt svar på stortingsrepresentant Marianne Marthinsens skriftlige spørsmål av 6. mars, merker også andre bedrifter virkningen av det høye kostnadsnivået. Dette er trolig noe av bakgrunnen for at Holden III-utvalget pekte på at den kostnadsmessige konkurranseevnen ikke bør svekkes, dersom vi skal redusere risikoen for en for sterk nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet. Ifølge utvalget vil det trolig være nødvendig med en forbedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen på lengre sikt.

I Økonomisk Utsyn over året 2013 skriver Statistisk sentralbyrå bl.a. følgende: «På lang sikt er det produktivitetsvekst, det at vi får mer ut av en gitt mengde med innsatsfaktorer, som er den viktigste kilden til vekst.» I det lange løp må vi regne med at det også er utviklingen i produktiviteten som vil bestemme levestandarden vår. Derfor vil Regjeringen prioritere tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i norsk økonomi.

Med hilsen

Siv Jensen