Svar på spørsmål nr. 11 i Stortingets spørretime 26.11.2014 besvart av Statsråd Ketil Solvik-Olsen på vegne av landbruks- og matministeren

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Spørsmål fra Knut Storberget (Ap)

Spørsmål,

Ja, det er egentlig til landbruksministeren, men jeg skjønner at samferdselsministeren har vært så elskverdig å tre inn i hennes sted. Det er greit. Spørsmålet lyder: «I forslaget til ny forskrift om produksjonstilskudd i landbruket åpnes det for at selskaper og samvirkeforetak kan motta produksjonstilskudd. Dette kan åpne for vertikal integrasjon ved at større deler av produksjonskjeden kan eies av samme kapitalaktør, og at det personlige lokale eierskapet til norske jordbruksressurser svekkes.

Mener statsråden at en slik utvikling er ønskelig, og at dette vil styrke konkurransen og forbrukernes posisjon?»

President,

La meg først konstatere at om et AS kan eie landbrukseiendom, så reguleres det av konsesjonsloven, og ikke i forskrift om produksjonstilskudd, sånn som en tar som forutsetning i spørsmålet. La meg likevel gi et bredere svar. Produksjonstilskuddene har som formål å bidra til å nå de mål for landbrukspolitikken som Stortinget har fastsatt. Det har aldri vært noe mål om at produksjonstilskuddene også skal regulere eierstrukturen for landbruksforetakene. Der finnes det andre virkemidler, bl.a. konsesjonsloven. Denne vurderingen ble gjort allerede i 2002, da forskriften for produksjonstilskudd ble gjort nøytral med hensyn til organisasjonsform.

Dagens begrensning i produksjonstilskuddsforskriften – som er foreslått opphevet – er at produksjonstilskudd ikke skal gis til foretak som helt eller delvis eies av aksjeselskap. Allmennaksjeselskap er unntatt, og jeg vil tro at det er det som egentlig er temaet. Strukturdifferensiering av tilskuddene var sterkere i 2001 enn i dag. I dag er de i stor i grad borte. I høringsnotatet fra den gangen ble det omtalt en frykt for at noen ville splitte opp foretak med sikte på å oppnå ekstra strukturtilskudd, altså gjøre hver enhet mindre for å få maksimalt av tilskudd. Så det var begrunnet ut fra kontrollhensyn. Med AS som eier av AS ble det vurdert som vanskelig og kostnadskrevende å kontrollere hvem som var de bakenforliggende eierne.

I Prop. 106 S om jordbruksoppgjøret forrige år redegjorde departementet for behovet for revidering av produksjonstilskuddsforskriften og omtalte de viktigste endringene som kom til å bli sendt på høring. Det er i dag en rekke foretak som har felles eierinteresser, særlig som følge av det særskilte regelverket vi har hatt for samdrifter. Forslaget til forskriftsendring går ut på å ha felles regelverk for alle. Det vil gi en betydelig forenkling både for bøndene selv og for forvaltningen. Ved vurdering av driftsfellesskap og spørsmål om en eller flere tilskuddsmottakere vil det avgjørende punktet etter dette være om foretakene reelt sett er i driftsfellesskap med hverandre, og ikke om de formelt sett er felles eierinteresser i opplegget.

Samtidig er strukturdifferensiering i arealtilskuddet som nevnt flatet ut sånn at det ikke lenger er mulig å oppnå høyere arealtilskudd gjennom oppsplitting. Departementet har derfor foreslått å oppheve eierskapsbegrensningene. Bakgrunnen er at kriteriene ikke treffer når det gjelder å oppnå intensjonen, nemlig å hindre at foretak henter ut tilskudd som de ikke har krav på fordi en er i driftsfellesskap. Et formelt felleseie mellom innehaver av ulike foretak er sjelden tilstrekkelig til å konstatere at foretakene drives som én virksomhet. Så lenge selve eierskapsreglene ikke treffer formålet, treffer heller ikke begrensningene som gjelder for AS.

Hvis vi ikke opphever eierskapsbegrensningene, vil dette få særlige konsekvenser for bønder som både er deltaker i samdrift og som driver egen selvstendig husdyrproduksjon. Det kan f.eks. være et foretak som har drevet med melk, men har sluttet med det og nå driver med sauehold, men som er medeier og har lagt melkekvoten inn i et foretak som driver med melkeproduksjon.