Historisk arkiv

Svar på spm. 618 fra stortingsrepresentant Marianne Marthinsen om forskrift om land-for-land rapportering

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Finansdepartementet

Jeg viser til brev 1. april 2014 fra Stortingets presidentskap vedlagt spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Marianne Marthinsen.

«Finansdepartementet har lagt frem forskrift til lov om land for land-rapportering. Denne forskriften begrenser seg til produsentland, og inneholder ikke krav om å spesifisere de fulle kostnadene et selskap har, kun kjøp av varer og tjenester. Er det finansministerens vurdering at denne forskriften vil være tilstrekkelig for å synliggjøre uønsket skattetilpasning, og er finansministeren villig til å se på ytterligere skjerping av regelverket for å gjøre loven mer effektiv?

Begrunnelse:

Når forskriften bare ber om rapportering av kjøp av varer og tjenester, og ikke totale kostnader, blir det vanskeligere å se den reelle profitten til selskapene, altså totale inntekter minus kostnader, og dermed koblingen til skattetallene. At forskriften begrenser seg til kun produsentland gjør at underselskaper i eksempelvis skatteparadiser overses. Stortinget har bedt regjeringen om å sørge for at loven bidrar til å synliggjøre uønsket skattetilpasning, men dette er vanskelig dersom offentligheten ikke får innsyn i pengestrømmer fra selskaper i produsentland og underselskaper i skatteparadiser.»

Svar:
Finansdepartementet fremmet forslag til krav om land-for-land rapportering (LLR) i Prop. 1 LS (2013-2014), jf. kap. 20. Stortinget vedtok 10. desember 2013 lovregler i tråd med forslaget, men ba samtidig regjeringen om å «sikre at det i regelverket om land-for-land rapportering innarbeides mål om å synliggjøre uønsket skattetilpasning».

Hovedformålet med de norske LLR-kravene som angitt i Prop 1 (2013-2014), er økt åpenhet med pengestrømmer mellom foretak og myndigheter i de land hvor foretakene opererer. Som vist til i proposisjonen vil imidlertid «[s]tørre åpenhet om betalinger til myndigheter mv. [vil] i seg selv kunne virke preventivt og kan i seg selv bidra til å forhindre både ulovlige skatteunndragelser og «uønsket» skattetilpasning».

I tråd med departementets vurderinger i Prop. 1 LS (2013-2014) og finanskomiteens innstilling i Innst. 4 L (2013-2014) fastsatte Finansdepartementet forskrift med utfyllende regler til de vedtatte LLR-kravene den 20. desember 2013. I tillegg til å kreve informasjon om rapporteringspliktiges betalinger til myndigheter skal det etter forskriften opplyses om investeringer, salgsinntekter, produksjonsvolum, kjøp av varer og tjenester og antall ansatte i det enkelte land samt gis en oversikt over datterselskaper og hvor disse er hjemmehørende. I tillegg besluttet departementet å stille krav om at de rapporteringspliktige skal gi opplysninger om rentekostnader mellom foretak i samme konsern. Opplysningskravet vil etter min vurdering kunne bidra til å synliggjøre om inntekter i konsernet eventuelt kanaliseres til enheter i konsernet hjemmehørende i jurisdiksjoner med lav inntektsbeskatning, mens gjeld og gjeldskostnader allokeres til enheter i samme konsern hjemmehørende i land med høyt fradrag for slike kostnader. De skjerpede informasjonskravene som fremkommer i Finansdepartementets forskrift 20. januar 2013, vil derfor sette opplysninger om betalinger til myndigheter inn i en større sammenheng og vil kunne bidra til å synliggjøre hvordan konsernet søker å tilpasse seg skattemessig.

I Prop. 1 LS (2013-2014) gir departementet uttrykk for at LLR-regelverket skal evalueres etter tre år, slik at norske erfaringer og posisjoner eventuelt kan spilles inn overfor EU-kommisjonen i forbindelse med deres evaluering av LLR-regelverket. Denne evalueringen bør også omfatte hvordan regelverket har bidratt til å synliggjøre uønsket skattetilpasning.

Med hilsen

Siv Jensen