Sykehusenes plass i framtidens helsetjeneste og nasjonal helse- og sykehusplan

Av statssekretær Anne Grethe Erlandsen på NSH og Arkitektforum for helsebygg, Trondheim

Kjære alle sammen!

Tusen takk for invitasjonen til en konferanse med sykehusutbygging som tema. Det betyr at her er det mange som er opptatt av framtidens helsetjeneste.

Jeg har funnet en pamflett utgitt av en forløper for NSH i 1938 der blir sykehus beskrevet som et sted der man diagnostiserer og behandler syke og et hus for syke. Så enkelt er det ikke. Jeg kommer tilbake til det senere.

Jeg har, som statssekretær, ansvar for spesialisthelsetjenesten blant annet styring av sykehusene, nasjonal helse og sykehusplan, kreftområdet, fritt behandlingsvalg, forskning ...

Jeg føler meg veldig heldig som kommer fra Østfold der Sykehuset Østfold om ett år og seks uker åpner nytt sykehus, den første delen med psykisk helsevern og polikliniske tjenester i somatikk, for i november 2015 å åpne hele sykehuset for bortimot 300.000 østfoldinger Jeg hadde en spennende jobb som direktør kommunikasjon og samhandling. Arbeidet med planlegging av nytt sykehus har vært utrolig spennende, men jeg må innrømme at det er enda mer spennende å være en del av den politiske ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet. Og, arbeidet med framtidens helsetjeneste og ny nasjonal helse- og sykehusplan var kanskje den viktigste motivasjonen for å takke ja til denne jobben.

Pasientens helsetjeneste – pasientene som endringsagenter

Regjeringens helsepolitiske visjon kan oppsummeres slik: Vi skal bygge pasientens helsetjeneste. Det vil si en bedre og tryggere helsetjeneste der pasienten står i sentrum.

Sett med pasientens blikk: Ingen beslutninger skal tas om meg, uten med meg. Det gjelder den enkelte pasient og det gjelder overordnet, – på systemnivå. Det står i pasientrettighetsloven...

Alt vi gjør på helsefeltet skal dreie seg om dette. Fra det første møtet med fastlegen eller legesekretæren, til mottaket, poliklinikken eller sengepostene på sykehuset, under diagnostikk og behandling, og til oppfølgingen etterpå.

Derfor skal pasienter, brukere og pårørende være like viktige som fagfolk og politikere i det endringsarbeidet vi er i gang med.

Hvis pasientene bestemte hvordan helsetjenestene skulle vært organisert, så hadde det sett annerledes ut. Da hadde ventetid som ikke er begrunnet i medisinske spørsmål vært eliminert. Da hadde pasientene sluppet å fortelle de samme tingene flere ganger, informasjonen hadde vært tilgjengelig for de som trenger den. Da hadde pasienten vært forberedt til å bli med på viktige beslutninger om egen helse og eget liv, før han eller hun kommer til sykehuset. Dette er noe av bakgrunnen for at vi mener at pasienter, brukere og pårørende aktivt skal medvirke i å forbedre tjenestene og kvaliteten på tjenestene, ut fra deres perspektiv. Et godt eksempel er OUS som sammen med pasientene, designere og gode fagfolk har utviklet et pasientforløp for brystekreft der pasienten har startet utredning før det har gått en uke.

Erfaringene mine fra Østfold, og arbeidet med det nye sykehuset viser at det er viktig at brukerne er med. Brukerutvalget har deltatt i organisasjonsendringene, arbeidet med nye arbeidsformer og har gitt oss mye verdifull kunnskap for hvordan vi best planlegger for den praktiske hverdagen.

Brukerne har vært med for å gi stemme til det som de er opptatt av, og det er ofte ting som egentlig ikke er vanskelig å imøtekomme. Det kan være helt praktisk, som høyden på vinduene i sengerommene, hvordan ekspedisjonene bør være utformet, til når på dagen er det lurt å bli skrevet ut og hvordan vi skal håndtere pasienter som ikke møter til avtalte timer. For ikke å snakke om uforståelig lang ventetid i akuttmottak. Og serviceinnstillingen til helsearbeiderne.

Det er møtet mellom mennesker som er viktigst for pasientene når de vurderer kvaliteten på helsetjenesten. Det er et viktig kvalitetsmål. Og hvem, om ikke pasienter og pårørende, skulle være de beste til å fortelle hvordan de har opplevd kvaliteten? Gjennom internasjonale og nasjonale undersøkelser av brukernes erfaringer med norsk helsetjeneste, ser vi at vi må forbedre oss på informasjon til pasienter og pårørende, kommunikasjon med annet helsepersonell og samarbeid mellom sykehus og kommuner. Hvordan legger vi til rette for at pasienter og fagfolk opplever at de møtes på like fot?

Det er ikke lett å sette pasienten i sentrum, hvis det står noen andre der. Det er nok ofte slik at det er systemene og fagfolkene som definerer hvordan tjenestene skal organiseres, og det skjer ikke alltid ut fra pasientenes behov. Jeg trodde at jeg var flink til å se pasientperspektivet, jeg som har hatt uttallige telefoner fra pasienter og presse om pasienter som ikke har vært fornøyd. Men det ble til at jeg forsvarte systemene, ikke pasientenes opplevelse. Vi vet jo at pasientene ønsker seg forutsigbarhet, kontinuitet, kvalitet og lite ventetid. Men vi klarer ikke å tilrettelegge godt nok for dette i det det daglige. Det var disse systemene...

Åpenhet om kvalitet og pasientsikkerhet

I alle land med velutviklete helse- og omsorgstjenester dreies politikken i retning av økt oppmerksomhet på kvalitet og pasientsikkerhet. Også i Norge.

Regjeringen vil ha enda større oppmerksomhet på arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten – og vi skal ha full åpenhet om resultater og risiko. Vi vil blant annet gjennomføre kvalitetsundersøkelser og fremme en årlig stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet. Den vil blant annet basere seg på data fra pasient- og brukerombudene, i tillegg til blant annet Statens helsetilsyn og Kunnskapssenteret.

Pasienter skal være trygge på at få god og forsvarlig behandling, og at resultatet blir best mulig, når de trenger hjelp. Når vi inviterer pasienten til å ta valg, jf. fritt sykehusvalg, må vi også gi pasienten den informasjonen han eller hun trenger for å velge. Og informasjon må være forståelig.

Åpenhet er viktig av flere grunner. 1. Befolkningen skal vite hva den offentlig finansierte helsetjenesten gjør, hvordan ressursene blir brukt, og hva slags resultater som leveres. 2. Ansatte i helsetjenesten må bruke denne informasjonen i sitt eget forbedringsarbeid.

Slikt skaper tillit, både i helsetjenestene, hos pasientene og i befolkningen. Dette er det viktigste omdømmearbeidet vi gjør. Kvalitetsdata som publiseres i dag viser at det på mange områder er for store variasjoner i kvalitet mellom sykehusene. Sykehusene må jobbe med dette og finne ut hva som er årsaken. Vi forventer at hvert eneste sykehus gjør en analyse av egne resultater, sammenligner seg med andre, og lærer av andre. Når et sykehus oppfyller styringskravet om forløpstider innen kreft, bør andre sykehus lære av det.

Spesialisthelsetjenesten må ses i sammenheng med primærhelsetjenesten

Helse- og sykehusplanen handler om spesialisthelsetjenesten. Men spesialisthelsetjenesten må selvfølgelig ses i sammenheng med primærhelsetjenesten. Vi skal også bygge ut primærhelsetjenesten for å ivareta spesialisthelsetjenesten, – og omvendt.

Primærhelsetjenesten kommer til å endre seg. Den skal formes som en følge av samhandlingsreformen og som en følge av en ny kommunestruktur. Kommunene har fått en ny og viktigere rolle gjennom samhandlingsreformen. (Jeg vil forresten nevne at samhandlingsreformen er viktig og initiert av Bondevik 2-regjeringen). Det er heldigvis bred politisk enighet om samhandlingsreformen.

Denne regjeringen skal bidra til å utvikle samhandlingsreformen videre. Men vi mener at kommunene ikke har alt som trengs for å realisere intensjonen. Det er blant annet behov for mer kompetanse, nye arbeidsmåter og nye tilbud. Jeg mener at den kommende kommune­reformen åpner for å bygge en moderne primærhelsetjeneste som svarer på det samhandlingsreformen krever.

Vi har signalisert nytenkning på flere områder når det gjelder primærhelsetjenesten. Det er gitt tydelige signaler om endringer knyttet til fastlegene, pleie og omsorgstjenestene, fysioterapeutene, jordmødrene, helsestasjon- og skole­helse­­tjenesten, og lavterskel psykisk helsehjelp.

Dette krever mer tverrfaglighet og større bredde i yrkesgrupper. Tirsdag i denne uken varslet helse- og omsorgsministeren av en ny stortingsmelding primærhelsetjenestene.

Kompetanse

Pasientene i dag og i framtiden har, og vil ha store komplekse behov som krever ny kompetanse og nye måter å arbeide på.

Skal vi lykkes med utvikling av helsetjenestene, må vi ha personell med riktig kompetanse.

Fastlege­tjenestene må ses i tettere sammenheng med de øvrige helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Vi trenger mer tverrfaglighet og bedre bruk av ressurser. At sykepleiere og annet helsepersonell kan ivareta flere oppgaver i samarbeid med fastlegene. Slik kan fastleger i større grad ivareta andre allmennlegeoppgaver i kommunene.

Dette er bakteppet for vårt arbeid med Nasjonal helse- og sykehusplan

Regjeringen har startet arbeidet med en Nasjonal helse- og sykehusplan som skal gjøre oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte fremtidens behov. Det er mer enn ti år siden staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Men i løpet av disse årene er det ikke utviklet en samlet plan som gjør at vi nasjonalt har oversikt over om spesialist­helsetjenesten er rigget til å møte fremtidens behov. Det er egentlig oppsiktsvekkende. Stortinget, som jo bevilger pengene til behandling, forskning, utdanning og bygninger, har ikke oversikt over hva det fremtidige behovet er og hvilke investeringer som er planlagt.

Både den medisinske utviklingen og pasientenes behov vil endre seg. Enhver plan vil derfor innebære usikkerhet, spesielt hvis den går langt fram i tid. Men den usikkerheten er ingen god grunn til å fortsette uten en nasjonal plan. Tvert imot. Usikkerhet gjør det enda viktigere å planlegge for fremtiden og redusere risikoen ved endringer.

Nå er arbeidet i gang.

  1. Første fase er å finne ut hvordan det står til i sykehus-Norge for å beskrive behovene på kort og lengre sikt.
  2. Vi trenger å beskrive utfordringsbildet og trender.
  3. Vi skal foreslå mål for ny nasjonal helse- og sykehusplan.
  4. Vi skal foreslå prinsipper for struktur og oppgavedeling i spesialisthelsetjenesten.

Denne uken startet Norge-rundt-reisen for Hlese- og omsorgsdepartementet. Første stopp var Helse Nord. I løpet av våren og litt utpå høsten får alle RHF og HF besøk. Det betyr at et utvlag av sykehus med ulike størrelse og med ulike oppgaver skal besøkes.

Så til utfordringsbildet og trender

Stikkord her er

  • Den nye pasientrollen
  • Epidemiologi
  • Demografi og urbanisering, der vi fram mot 2030 ser at vi er en million flere innbyggere her i landet. 2/3 skyldes migrasjon. Vi forventer at de yngste slytter til byene. Hovedstadsområdet har allerede merket dette godt.
  • Transport og kommunikasjon, nye veier, tunneler, broer binder områder sammen som før var skilt av fjorder og fjell. Akuttmottaket er i dag også på hjul, eller på vingene. Dette krever ny kompetanse og nye systemer for kommunikasjon
  • Medisinsk og teknologisk utvikling er likevel den største endringsfaktoren
  • Og sist, men ikke minst samhandlingsreformen der det er et tydelig behov for sammenheng og felles utvikling mellom kommune og sykehus.

Hva er et sykehus?

Det er et meget godt innlegg av helse- og omsorgsminister Bent Høie i Dagens næringsliv tirsdag i denne uka.

Jeg vil illustrere dette med hvordan begrepet sykehus brukes. I Finnmarkssykehuset, som omfatter hele spesialisthelsetjenesten i Finnmark, er hele fylket altså ett sykehus, sykehusene i Hammerfest og i Kirkenes heter klinikker. I Helse Førde snakker de om klinikker og institusjoner. I sjukestugu på Ål har de vel så avansert spesialisthelsetjeneste som mange steder som har skilt med "sykehus" på veggen. Og i Askim er man veldig fornøyd med at det igjen er liv i det gamle sykehuset, men det heter lokalmedisinsk senter.

Hva er egentlig driverne bak ønsket om sentralisering og desentralisering?

Vi ser at kompetanse, kostnader og kvalitet kan trekke i sentraliserende retning, mens trygghet, beredskap og bosetting kan trekke i desentral retning.

Det er helt sikkert at vi ikke kan beholde sykehusstrukturen som tidligere. Basert på framveksten gjennom de siste 100 årene, parallelt med industrialiseringen. Vi må tenke annerledes for framtiden. Mange kjenner arbeidet med fødselsmeldingen som ble vedtatt av stortinget, og som beskrev hvordan fødende skal tas i mot i jordmorstyrte fødeenheter, hvordan man håndterer en normal førstegangsfødende og hvordan man skal ta i mot en fødende som risikomomenter som krever egen kompetanse og utstyr. Hvis vi klarer å beskrive dette så vil sykehusstruktur være lettere å beskrive.

Ekspertgrupper

Vi setter ned tre ekspertgrupper som skal følge arbeidet med helse og sykehusplanen. Pasienter og brukere. Fagorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner. Og en gruppe med fagfolk ulik kompetanse om temaet sykehus. De vil arbeide underveis i prosessen, og vi håper at de kan komme med samlede råd til oss neste vår.

Tidsplanen

Vi arbeider fra nå av og fram til oktober 2015. Før det skal Stortingsmeldingen om framtidens primærhelsetjeneste legges fram. Den hører absolutt med i bildet.

Så kan jeg ikke reise herfra uten å ha snakket om Nasjonalt helsebygg

Siden 2002 har helseforetakene investert for mer enn 84 mrd. kroner, som gir et gjennomsnittlig investeringsnivå i perioden på 7 mrd kroner årlig. Vi ser at de årlige investeringene varierer avhengig av hvilke utbygginger som pågår. Aktiviteten har vært høy, som har gitt nye moderne sykehusbygg – slik som her ved St. Olavs hospital. Men det gjenstår mye – og helseforetakenes investeringsplaner de nærmeste årene ligger på et høyere nivå enn tidligere.

Helseforetakene er samlet sett den største offentlige eiendomsaktøren i landet, med et totalt bygningsareal på ca 4,9 mill. m2. Til sammenlikning har Forsvarsbygg ca 4,4 mill. m2og Statsbygg ca 2,7 mill. m2.

Mens både Forsvarsbygg og Statsbygg er byggeiere og har bygget opp sentrale enheter til planlegging og ledelse av prosjekter, er det i spesialisthelsetjenesten det enkelte helseforetakene som er byggeiere, og som derfor har det totale ansvaret for sine egne bygninger og eiendommer.

Og vi ser at det er stor forskjell mellom helseforetakene. For eksempel har det minste helseforetaket en bygningsmasse på 25 000 m2, mens det største har nær 1 000 000 m2. Dette betyr at i noen av de største foretakene blir det gjennomført en nærmest kontinuerlig ombygging og utbygging, noe som gjør det mulig med kompetanseoverføring fra det ene prosjektet til det andre. Men de fleste foretakene vil ikke ha kontinuerlig tilgang på store og kompliserte prosjekter – og har derfor heller ikke muligheter til å holde kontinuitet i en organisasjon med tilstrekkelig bred kompetanse til å håndtere den kompleksiteten i store utbyggingsprosjekter.

Gode sykehusbygg er en viktig rammebetingelse for å kunne drive god og effektiv pasientbehandling – og vi ønsker en bedre samordning av sykehusenes eiendomsvirksomhet.

I foretaksmøte i januar ble de regionale helseforetakene under ledelse av Helse Midt-Norge RHF, bedt om å etablere et felles eid helseforetak for samordning innenfor eiendomsområdet i løpet av 2014. Et selskap som skal ha ansvar for oppgaver innen analyse, systematisering og formidling av kompetanse og erfaringer, samt rådgivning og byggherrefunksjoner ved gjennomføring av investeringsprosjekter. Videre er det forutsatt at det nye helseforetaket skal ha en desentralisert organisasjonsmodell med hovedkontor i Trondheim.

Jeg ønsker å legge til at etablering av foretaket ikke skal endre etablerte eier- og ansvarsforhold. Helseforetakene skal fremdeles ha et helhetlig ansvar for investeringer og drift – og selve driften av sykehusbyggene skal helseforetakene fremdeles forvalte.

Øvelse gjør mester heter det, også her, og hovedhensikten med å etablere et nasjonalt foretak er å samle ressurser og kunnskap i ett foretak som kan arbeide i flere helseforetak på tvers av regiongrenser. Dette vil gjøre det lettere å drive standardisering og erfaringsoverføring mellom prosjekter, og mellom helseforetak og regioner.

Helse Sør-Øst har f eks sørget for at det nye Sykehuset Østfold har hentet kompetanse fra A-hus, som igjen har hentet kompetanse fra byggingen av Rikshospitalet.

Etableringen av selskapet er i gang. Det er opprettet både arbeids- og styringsgruppe, hvor alle regioner er representert. Det skal nå gjøres avklaringer i forhold styringsmodell, rammebetingelser, ansvar og oppgaver og finansiering av det nye helseforetaket – samt juridiske forhold.

Jeg har snakket om pasientens helsetjeneste, om pasientsikkerhet og kvalitet, om sammenhengen mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, om ny nasjonal helse- og sykehusplan og om nasjonalt helsebygg.

Jeg vil avslutte med de seks foreløpige hovedmålene for nasjonal helse – og sykehusplan.

  1. Vi må forstå hvordan pasientens helsetjeneste kan omsettes til praksis.
  2. Vi må styre spesialisthelsetjenesten mer på kvalitet. Pasientopplevd kvalitet skal vurderes på lik linje med medisinsk kvalitet
  3. Vi må sikre god planlegging av framtidens personell- og kompetansebehov
  4. Vi må legge til rette for at overordnede politiske beslutninger om norsk spesialisthelsetjeneste fattes av Stortinget
  5. Vi må sikre tilstrekkelig kapasitet og dimensjonering
  6. Vi må sikre et sammenhengende system for akutte tjenester i og utenfor sykehus som gir tilstrekkelig trygghet og kvalitet i hele landet

Oppgavene er store og omfattende. De krever et intenst arbeid. Mye godt planarbeid finnes allerede, og det skal vi selvfølgelig bygge videre på. Den nye helse- og sykehusplanen skal være ferdig i oktober neste år. For meg er det morsomt at det blir rett før det nye sykehuset åpner sine dører for full drift i Østfold.

Begge prosessene er spennende. Vi kommer til å ha en svært åpen prosess, der alle synspunkter skal få komme fram, - vi skal legge grunnlaget for pasientens helsetjeneste.

Takk for oppmerksomheten!