Tale: Stasjonssjefsmøtet

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Klima- og miljødepartementet

20.08.14

Innledning av Tine Sundtoft, Stasjonssjefsmøtet 20.08.14

  1. Innledning

Takk for invitasjonen til å komme hit og snakke for dere i dag.

Jeg møter ofte UDs folk når jeg er på reise. Så langt vært på et par lengre utenlandsbesøk, ofte i forbindelse med klima- og skogprosjektet. Utenfor Europa har jeg vært i Etiopia, Kenya og Indonesia. Jeg vil aller først berømme dere for den profesjonaliteten jeg har møtt på utenriksstasjonene. Dere er gode på det faglige, og flinke på det spontane. Til å finne praktiske løsninger.

 

I Indonesia skulle vi besøke guvernøren i jungelprovinsen Sentral-Kalimantan. Rett før den høytidelige middagen kom vi på at vi hadde glemt gave. Ambassaden ordnet opp og stilte med en pen liten glass-isbjørn fra Hadeland glassverk.

I godt samarbeid mellom embetsverket i UD og KLD fikk vi pakket den inn i cellofan og en stor rosa sløyfe. Det gikk fint, inntil vi kom på middagen og fikk gaven fra guvernøren. Jeg byttet den lille isbjørnen i en enorm, håndmalt båtmodell, laget av lokal gummi.  Nå står båten på kontoret mitt, og minner meg om en god historie.

 

Klima er et tema som engasjerer mange i dag. Men global oppvarming er ingen ny problemstilling. Allerede for over 70 år siden stilte man spørsmål om økt innhold av CO2, eller kullsyre, i atmosfæren, kan gi varmere klima.

 

Jeg har fått låne min svigerfars lærebok i flyvemeteorologi fra 1937. Det er interessant lesning. I boken står det følgende:

 

”Det er mulig at den stadige økning av kullsyremengden i atmosfæren på grunn av kullforbrenningen kan ha vidtrekkende følger for klimaet. Enkelte mener at dette er grunnen til at klimaet er blitt adskillig varmere over nesten hele jorden i de to siste mannsaldre”.

 

Det var i 1937. I dag har vi begynt å merke klimaendringene – både i Norge og i utlandet. Surere hav kan gi mindre skalldyr og fisk lands Norskekysten. I Etiopia vaskes jordbruksland vekk når det kommer kraftige regnskyll. Øystater i Stillehavet er bekymret for havnivåstigningen og begrepet ”klimaflyktning” kan snart bli vanligere. Verden er i endring, og det vil ha geopolitiske konsekvenser. USAs utenriksminister uttalte i før sommeren at klimaendringene utgjør den største trusselen mot USAs sikkerhet. Jeg tror han har rett.

 

2. Hva skjer med klima?

 

Heldigvis vet vi nå mer om årsakene til klimaendringene enn vi gjorde i 1937. Enigheten blant forskerne om at klimaendringene er menneskeskapt er større enn noen gang. FNs klimapanel sin 5. hovedrapport er klare på utfordringene vi står overfor.

 

Vi har allerede sluppet ut omtrent to tredeler av det vi kan slippe ut totalt. Dersom vi slipper ut mer enn den siste tredelen, vil det bli som å sette på et lokk over jorda. Eller at vi lukker alle vinduene i huset vårt på en solrik dag. Det er dette forskerne mener når de snakker om karbonbudsjettet og at andelen CO2 i atmosfæren ikke må overstige 450 ppm.

Praktisk sett betyr dette at vi må redusere klimagassutslippene med 40-70 % i forhold til utslippene våre i 2010 og at utslippene må være tilnærmet null eller under null i 2100. I årene fram til 2020 må verden komme inn på et spor der vi frikobler økonomisk vekst fra utslippsvekst.

 

Alle politiske ledere verden over må ta dette inn over seg.

Å kutte klimagassutslipp krever omfattende internasjonalt samarbeid mellom land.

 

Det er derfor vi har FNs klimakonvensjon, det er derfor rundt 190 land sitter sammen og prøver å forhandle frem en klimaavtale.

 

3. Veien til Paris

I 2015 skal vi etter planen bli enige om en ny klimaavtale i Paris.

Avtalen må være ambisiøs, og i tråd med målet om å begrense oppvarmingen til 2 grader. Den må ha et langsiktig perspektiv – som bidrar til økt innsats over tid.

 

Vi vil ha en avtale som er juridisk bindende for alle, men hvor innholdet i forpliktelsene kan variere. Samtidig må vi gjøre alt vi kan for å redusere utslippene inntil avtalen trer i kraft i 2020. Ingen liten jobb. Møtene under klimakonvensjonen, COPene, kan være lange og i innspurten jobber man natten igjennom.

 

I løpet av første kvartal 2015 skal landene offentliggjøre hva man ønsker skal være eget reduksjonsmål i en ny avtale.

 

Den største utfordringen er å sikre at den samlede innsatsen blir tilstrekkelig ambisiøs.

 

For at avtalen skal være levedyktig, må den også være rettferdig. Alle land må strekke seg etter noe, men med forskjellig utgangspunkt. Hva dette skal bety – hva vi kan forvente fra land med ulik økonomisk slagkraft og utviklingsnivå – er det vanskeligste spørsmålet i forhandlingene.

 

USA og Kina står til sammen for omtrent 40 % av globale utslipp. Det er avgjørende at disse to landene er med i den nye avtalen, og at de framlegger ambisiøse klimamål i tråd med det ansvaret de har.

 

USA har bekreftet at de vil legge fram et klimamål innen første kvartal 2015. Det er tydelig at en løsning på klima er høyt prioritert av president Obama.

 

Også Kina har gitt viktige signaler om at de vil legge fram et klimamål i 2015, i god tid før Parismøtet.

 

EU vil fastsette sitt klimamål for 2030, i oktober. Det er foreslått en utslippsreduksjon på 40 % innenfor EU. Regjeringen støtter EUs mål. I april var Norge og EU vertskap for et ministermøte med de progressive landene i klimaforhandlingene. Dette er land som ønsker løsninger og stemningen var positiv.

 

Det var altså litt om USA, EU og Kina. Det er svært positivt for forhandlingene at disse tre store utslipperne viser at de mener alvor.

Små land må føle seg trygge på at de store tar ansvar.

 

Men små land, som Norge, har en viktig rolle å spille som pådrivere og ved å vise at vi også påtar oss ambisiøse klimamål. Norge, EU og en rekke små land ønsker også større grad av felles internasjonale regler i den nye klimaavtalen enn land som Kina og USA.

 

Forhandlingene er svært krevende. Men, vi kan ikke planlegge for annet enn suksess i Paris.

 

Fram mot Paris 2015 blir det avgjørende å mobilisere politisk lederskap. Statsministeren, utenriksministeren og jeg vil delta på FNs klimatoppmøte i New York i september. Toppmøtet skal bidra til å skyve forhandlingene fremover.

 

4.  Hva gjør vi i Norge?

 

Regjeringens langsiktige mål er at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Omstillingen vi står overfor er omfattende og vil berøre alle sektorer. Som klimaminister har jeg et sektorovergripende ansvar. Det er litt som dere stasjonssjefer, dere må kunne litt om hvert politikkområde. Jeg må følge med på endringer i plan- og bygningsloven, på kollektivtransport, på utslippene på norsk sokkel. Det er nødvendig når alle sektorer skal bidra til utslippskutt.

 

Fram til 2020 har vi et konkret utslippsmål.

 

Gjennom klimaforliket i Stortinget har vi også sagt hvor mye vi skal redusere nasjonalt frem til 2020. Vi skal redusere utslippene med 30 prosent sammenlignet med 1990.

 

Om lag 2/3 av utslippsmålet for 2020 skal oppfylles nasjonalt – det betyr at Norge skal ned til om lag 47 mill. tonn CO2 i 2020. I dag slipper vi ut 53 mill. tonn.

 

Vi skal oppfylle forpliktelsen gjennom nasjonale utslippsreduksjoner og internasjonale kvotekjøp.

Ferske analyser fra Miljødirektoratet viser et gap mellom klimamålet og forventede utslipp i 2020 på 8 millioner tonn CO2. Det er altså en krevende oppgave.

 

Vårt mest sentrale virkemiddel i klimapolitikken er CO2-avgifter og kvotesystemet. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs kvotesystem. Om lag 50% av norske utslipp er omfattet av kvotesystemet.

Vi ønsker et strammere kvotesystem, slik at det vil lønne seg å kutte utslipp raskere.

 

I oktober vil EU fastsette sitt nye klima- og energirammeverk for 2030. Økt satsing på fornybar energi og en mer effektiv energisektor er nøkkelen til klimaomstillingen som foregår i EU. Det vil også påvirke Norge.

For regjeringen er det derfor viktig å fortsette, og styrke, det tette samarbeidet med EU på klima- og energispørsmål.

 

Regjeringen skal derfor forsterke klimaforliket. Det grønne skiftet i næringslivet er i gang. Hvis Norge henger etter, kan vi tape stort. 

 

Økt satsing på klimateknologi er viktig. Regjeringen vil øke avkastningen fra klimateknologifondet, og vil sette inn ytterligere 12,75 mrd kroner i fondet de neste tre årene, på toppen av de innskuddene som følger av klimaforliket. Hydro Karmøy fikk nettopp 1,5 mrd. kroner fra dette fondet, til å investere i utvikling av verdens reneste aluminiumsproduksjon på Karmøy. Det betyr grønne, fremtidsrettede arbeidsplasser.

 

Vi har også økt satsingen på jernbane og kollektivtrafikk, vi har skjerpet kravene til utfasing av oljefyr og innført andre energitiltak.

 

Et annet viktig tiltak er at vi øker mandatet for investeringer i fornybar energi gjennom Statens pensjonsfond utland. Det gir oss en langsiktig rolle også internasjonalt. Regjeringen vurderer også risikoen ved fondets investeringer i kull og fossil.

 

For den nye klimaavtalen er vi i full gang med hjemmeleksen.

 

Vi skal møte FN-fristen første kvartal 2015, og skal sende inn et mål for hvilke utslippsreduksjoner Norge skal stå for, for tiden etter 2020.

 

Vi ønsker en internasjonal klimaavtale som inkluderer fleksible mekanismer, som kan bruke markedet for å få til større utslippskutt.

 

Det henger sammen med at Regjeringen er en pådriver i arbeidet for å sette en internasjonal pris på karbon. En pris på karbon gir et tydelig signal til investorer om at det er mindre lønnsomt å investere i aktiviteter med høye CO2-utslipp. Dette vil utløse innovasjon og få gründere til å satse på ny teknologi.

 

Subsidier til fossile brensler er det motsatte av en pris på utslipp. Det er en gavepakke til dem som forurenser. India bruker omtrent 40 mrd. dollar årlig på å subsidiere drivstoff. Det er dårlig klimapolitikk og dårlig utviklingspolitikk. Derfor forsøker også Norge å få flere land til å slutte med slike subsidier.

 

 

 

5. Norges internasjonale klimainnsats

Klimafinansiering er et viktig element i å finne løsninger på klimautfordringen, og vil være sentralt også for den nye klimaavtalen. Det er nå store forventninger til Det grønne klimafondet. Norge har spilt en sentral rolle i opprettingen av fondet, og sammen med utenriksministeren var jeg vertskap for det første ressursmobiliseringsmøtet i fondet i Oslo i juni.

 

Vi har allerede et betydelig engasjement Klima- og skoginitiativet er den største internasjonale enkeltsatsningen Norge. Et årlig budsjett på inntil 3 milliarder kroner og et tett samarbeid med viktige skogland, har gjort det mulig å oppnå betydelige resultater de siste årene. To eksterne evalueringer av klima- og skoginitiativet viser begge til veldig gode resultater.

 

Vi arbeider også aktivt med å redusere utslipp av kortlevde klimadrivere, som svart karbon og metan, både nasjonalt og internasjonalt. Norge har medvirket til å styrke arbeidet på nordisk plan, innen Arktisk Råd, og i arbeidet under Climate and Clean Air Coalition (CCAC).

 

Fram mot Paris vil innsatsen trappes opp, for å sikre en best mulig avtale. Jeg samordner klimainnsatsen og ønsker å engasjere hele regjeringen i dette. Ulike statsråder har ulike internasjonale kontaktpunkter, og kan bidra til å styrke grunnlaget for en god avtale i Paris.

 

Så derfor kjære stasjonssjefer:

Vi trenger et aktivt UD i vårt internasjonale klimaarbeid:

Samarbeidet med UD er viktig for å integrere hensynet til klima og miljø på relevante områder i utenriks- og utviklingspolitikken og innenfor arbeid i organisasjoner og arenaer som FN, Verdensbanken, WTO, EU, nordisk, Arktisk /nordområdene og OECD.

Utestasjonene har en viktig jobb å gjøre med å være lytteposter ute; etablere god dialog, rapportere om posisjoner i klimaforhandlinger, om utviklingen i nasjonal klimapolitikk og for å formidle hva vi gjør i Norge.

 

I forbindelse med klimaforhandlingsarbeidet vil vi i KLD ta mer kontakt og ønsker at dere retter mer oppmerksomhet mot klimaspørsmålet i de landene dere er.

 

 6. Avslutning

 

Dere som stasjonssjefer blir sikkert ofte møtt med kritikk av norsk olje- og gassproduksjon. Folk spør: ”Hvordan kan en oljeprodusent som Norge være en pådriver i klima- og miljøspørsmål”? Jeg får det spørsmålet ofte, både fra miljøbevegelse og opposisjon. Det er flere måter å svare på.

Dere kan svare at

-          Vi har verdens strengeste klimaavgifter på norsk sokkel.

Dere kan svare at

-          Vi er oljeprodusenten som deltar konstruktivt i klimaforhandlingene og ønsker en internasjonal pris på utslipp.

Men, jeg synes dere skal svare med å vise til sjefen i FNs miljøprogram, Achim Steiner. Han besøkte Arendalsuka forrige torsdag og ble intervjuet om norsk oljepolitikk av Dagsavisen.

 

Budskapet hans var klart: Om Norge stenger oljekranen over natten, vil ikke det ha noen global effekt. Om Norge slutter med regnskogsatsingen eller utviklingen av fornybar energi, vil det ha store negative konsekvenser. Norge er oljeprodusenten som bruker oljepengene på klimatiltak og som kjemper for reguleringer som til syvende og sist skader våre økonomiske interesser. Det er et paradoks som jeg synes vi skal være stolte av.

 

Og det er budskapet jeg ønsker at dere skal ta med dere ut.

 

Norge har bygget seg opp på olje og gass. Men vi skal bruke det vi har tjent til å bevege oss mot et lavutslippssamfunn. Både nasjonalt og internasjonalt. Vi satser på klimateknologi, fornybar energi og vil bevare verdens skoger.

 

Det er egentlig ganske logisk, hvis vi legger generasjonsperspektivet til grunn. Vi skal levere kloden videre til våre barn i minst like god stand som vi mottok den fra våre foreldre. Folketallet på kloden vil vokse fra 6 til 9 milliarder mennesker innen 2050. Våre barn og barnebarn skal ha mat, vann og bolig. Da trenger vi en felles, samlet innsats mot klimaendringene.

 

Takk for meg.