Tilregnelighetsutvalget:

Domstolenes ansvar å trekke opp utilregnelighetens grenser

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

– Tilregnelighetsutvalgets utredning berører helt sentrale prinsipper i norsk strafferett, men også vanskelige spørsmål i grenselandet mellom juss og psykiatri. Utvalget ser både på samfunnets behov for en rettferdig reaksjon og samfunnsvern, men også den enkeltes behov for behandling, sier Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen.

Anders Anundsen mottar Tilgjengelighetsutvalgets innstilling fra utvalgsleder Georg Fredrik Rieber-Mohn
Anders Anundsen mottar Tilgjengelighetsutvalgets innstilling fra utvalgsleder Georg Fredrik Rieber-Mohn (Foto: JD – se flere/last ned bilder fra Flickr)

– Tilregnelighetsutvalgets utredning berører helt sentrale prinsipper i norsk strafferett, men også vanskelige spørsmål i grenselandet mellom juss og psykiatri. Utvalget ser både på samfunnets behov for en rettferdig reaksjon og samfunnsvern, men også den enkeltes behov for behandling, sier Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen. 

Tilregnelighetsutvalget, ledet av Georg Fredrik Rieber-Mohn, overleverte tirsdag 28. oktober sin utredning NOU 2014: 10 «Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern» til Justis- og beredskapsdepartementet.

NOU 2014: 10 «Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern»

– Dette er en omfattende utredning som også belyser vanskelige utfordringer i skjæringspunktet mellom samfunnsvern og helse. Helse- og omsorgsdepartementet vil sammen med Justis- og beredskapsdepartementet se nærmere på utredningen og anbefalingene som utvalget kommer med, sier statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg.

Utvalget anbefaler blant annet en regel basert på det såkalte medisinske prinsipp, men i en noe modifisert form. Det markeres at det er domstolenes oppgave å trekke opp utilregnelighetens grenser – ikke legenes. De sakkyndige skal ikke lenger uttale seg om eller konkludere med om lovbryteren var «psykotisk» i lovens forstand. Det alminnelige strafferettslige beviskravet – «enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode» – bør fortsatt anvendes fullt ut for spørsmålet om tilregnelighet.

Utvalget holder fast ved prinsippet om at det psykiske helsevernet i alminnelighet skal ha ansvaret for plassering og behandling av den særreaksjonsdømte. Overordnet rettesnor at han er uten skyld, ikke kan klandres og ikke skal underkastes andre frihetsinnskrenkninger enn de som er strengt nødvendige for vern av andres liv, helse og frihet. Utvalget foreslår en adgang for retten til i dommen å bestemme at lovbryteren skal anbringes i lukket institusjon med døgnopphold når det ikke er utsikt til snarlig og vesentlig bedring av hans helsetilstand, og hensynet til vern av tungtveiende interesser taler for det. 

Utvalget ble nedsatt i kjølvannet av 22. juli-rettssaken for å vurdere reglene om strafferettslig utilregnelighet, hvilken rolle psykiatrien bør ha i strafferettspleien og hvordan samfunnet bør verne seg mot utilregnelige personer som utgjør en fare for medborgeres liv og helse.

 

Tilregnelighetsutvalgets pressemelding

Tilregnelighetsutvalget ble nedsatt 25. januar 2013 i kjølvannet av 22. juli-rettssaken for å vurdere 1) reglene om strafferettslig utilregnelighet, 2) hvilken rolle psykiatrien bør ha i strafferettspleien og 3) hvordan samfunnet bør verne seg mot utilregnelige personer som utgjør en fare for medborgeres liv og helse.

Utvalget legger i dag frem NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, i det alt det vesentlige enstemmig. For nærmere drøftelser og anbefalte regler vises det til utredningen, som også innledes med et sammendrag.

1) Om strafferettslig utilregnelighet

Enkelte lovbrytere er i gjerningsøyeblikket så forvirrede og psykisk avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller nyttig å holde dem strafferettslig ansvarlige.  Straffens begrunnelse i prevensjon eller gjengjeldelse gjør seg ikke gjeldende for disse, og samfunnet har derfor ikke et moralsk grunnlag for å reagere med straff. Straffeloven må derfor fortsatt ha en regel om utilregnelighet.

Utilregnelighetsregelen bør være klar og enkel, slik at den virker forutberegnelig for rettsvesenet, motvirker uheldige utglidninger og bidrar til at grensene mellom rettens og sakkyndiges oppgaver trekkes på en hensiktsmessig måte. Den bør forankres i oppdatert empirisk og systematisert kunnskap om psykiske avvikstilstander og gi de rettslige aktører et håndterlig bevistema.

Utvalget har satt seg inn i andre lands utilregnelighetsordninger. Disse baserer seg stort sett på et såkalt blandet prinsipp, men utvalget har ikke funnet at noen utenlandske utilregnelighetsregler ivaretar de nevnte idealene på en tilfredsstillende måte. Utvalget anbefaler en regel basert på det såkalte medisinske prinsipp, men i en noe modifisert form:

«Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk, er ikke strafferettslig ansvarlig. Det samme gjelder den som handlet i en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Den som var psykisk utviklingshemmet i høy grad eller tilsvarende svekket, holdes heller ikke ansvarlig.»

Det medisinske psykosebegrepet er et godt utgangspunkt for en vurdering av strafferettslig utilregnelighet. Men det kan ikke være nok å ha en diagnostiserbar lidelse. I rettslig sammenheng må det dreie seg om en symptomtung tilstand i gjerningsøyeblikket. Lovbryteren må ha hatt en markant sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning eller manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen. I sjeldne tilfeller forekommer dessuten tilstander som ikke kan henføres under et slikt psykosebegrep, men hvor det psykiske avviket på tilsvarende måte fratar lovbryteren skyldevne, slik at utilregnelighet og straffrihet bør bli resultatet. Utvalget har derfor tatt inn ett tillegg om likestilte tilstander.

Utilregneligheten bør altså ikke utelukkende knyttes til medisinskfaglige begrepsdannelser som er utviklet med behandlende og forskningsmessige formål for øye, og ikke for å avgjøre hvem som bør holdes strafferettslig ansvarlig. Slik markeres det også tydelig at det er domstolenes oppgave å trekke opp utilregnelighetens grenser – ikke legenes.

Det alminnelige strafferettslige beviskravet – «enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode» – bør anvendes fullt ut for spørsmålet om tilregnelighet. Ingen argumenter taler med tyngde for at beviskravet bør være annerledes for spørsmålet om tilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsvilkår.

2) Om sakkyndige

For å få opplyst en straffesak, er det i mange sammenhenger hensiktsmessig å få bistand fra sakkyndige. Psykiatere og psykologer har særlig kunnskap om menneskelige sinnstilstander. Denne kunnskapen har relevans for bedømmelsen av en lovbryters tilregnelighet. Utvalget mener at hovedregelen fortsatt bør være at to sakkyndige oppnevnes i saker hvor det er spørsmål om strafferettslig utilregnelighet og eventuelt dom på en særreaksjon.

De sakkyndiges oppgave bør være å utrede lovbryterens sinnstilstand utelukkende innenfor rammene av sitt eget fag og derved gi retten et grunnlag for den nærmere vurdering. Rettens oppgave er derimot, på selvstendig grunnlag, å ta stilling til om gjerningsmannens tilstand var av en slik karakter og hadde en slik symptomstyrke, at straffansvar ikke er aktuelt. Dette er en endring fra gjeldende ordning: De sakkyndige skal ikke lenger uttale seg om eller konkludere med om lovbryteren var «psykotisk» i lovens forstand.

Denne endring har fått betydning på flere punkter i utvalgets forslag, herunder for spørsmålet om mandatutforming og Den rettsmedisinske kommisjons virke. Ellers har man foreslått en rekke tiltak for å bedre sakkyndigvirksomheten og styrke offentlighetens tillit til de rettsoppnevnte sakkyndige, blant annet skjerpelse av habilitetsreglene.

3) Om samfunnsvernet

Den utilregnelige lovbryter er uskyldig og kan ikke straffes. Men samfunnet kan likevel ha en legitim interesse i å beskytte seg mot den fare for liv, helse og frihet som enkelte utilregnelige lovbrytere utgjør. Utvalget anbefaler derfor å videreføre særreaksjonene og i noen grad utvide deres anvendelsesområde, slik at samfunnsvernet blir styrket.

Utvalget holder fast ved prinsippet om at det psykiske helsevernet i alminnelighet skal ha ansvaret for plassering og behandling av den særreaksjonsdømte. Måten den domfelte behandles på, må ha som overordnet rettesnor at han er uten skyld, ansvarsfri og ikke kan klandres for den ugjerning som danner grunnlag for reaksjonen. Det betyr også at han ikke skal underkastes andre frihetsinnskrenkninger enn de som er strengt nødvendige for vern av andres liv, helse og frihet. Oppholdet i institusjon må innenfor denne ramme fylles med et positivt og meningsfullt innhold, og institusjonene som tar hånd om denne gruppen, må tilføres tilfredsstillende materielle og faglige ressurser, også av hensyn til samfunnsvernet. 

For å sikre et stabilt behandlingsopplegg for den dømte, og for å verne samfunnets øvrige borgere, er utvalget kommet til at det i enkelte særlige situasjoner bør være mulig å avsi dom for at denne kategorien utilregnelige lovbrytere skal ha døgnopphold i en lukket psykiatrisk institusjon. Utvalget foreslår en adgang for retten til i dommen å bestemme at lovbryteren skal anbringes i lukket institusjon med døgnopphold når det ikke er utsikt til snarlig og vesentlig bedring av hans helsetilstand, og hensynet til vern av tungtveiende interesser taler for det. 

Om utvalget

Utvalgets medlemmer:

  • Georg Fredrik Rieber-Mohn (leder), tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer
  • Knut Erik Sæther, assisterende riksadvokat
  • Tor Langbach, tidligere direktør for Domstolsadministrasjonen
  • Siv Hallgren, advokat og partner i Advokatfirmaet Elden
  • Hilde Stoltenberg, statsadvokat ved Nordland statsadvokatembete
  • Linda Gröning, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen
  • Marit Bjartveit, spesialist psykiatri og klinikkleder ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet, Oslo universitetssykehus HF
  • Jim Aage Nøttestad, spesialist klinisk psykologi, Divisjon Psykisk helsevern, avdeling Brøset, St. Olavs Hospital HF
  • Tina Gram Larsen, spesialist psykiatri og ledende overlæge, Retspsykiatrien, Aalborg Universitetshospital, Danmark
  • Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo
  • Paul Leer-Salvesen, professor i etikk og teologi ved Universitetet i Agder

Sekretærer for utvalget:

  • Anders Løvlie (sekretariatsleder)
  • Nils Gunnar Skretting
  • Anne Wie-Groenhof

 

Kontaktpersoner

Utvalgsleder Georg Fredrik Rieber-Mohn: 951 53 255 og

Utvalgssekretær Anders Løvlie: 944 99 290.