Farlig tuberkulose på fremmarsj i Romania

– Fra tid til annen er jeg langt nede, men jeg holder motet oppe. Om to år blir jeg frisk, forteller Irina. Hun er smittet av tuberkulose. Nå får hun behandling betalt av Norge gjennom EØS-midlene.

Tuberkulose er tilbake i Europa, og den er mer hensynsløs enn noen gang. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) er særlig antibiotikaresistent tuberkulose blitt et stort folkehelseproblem.

Romania er blant landene som er verst stilt. Der får om lag 12 000 personer diagnosen hvert år. 500 av disse har antibiotikaresistent tuberkulose (MRD-TB). MRD-TB er potensielt dødelig. Vanlig antibiotika har ingen effekt. Behandlingen er ofte lang og smertefull. Den krever minst tre måneder på sykehus og to år med medisiner.

– Først trodde jeg bare det var en forkjølelse, men det var det ikke. I stedet ble jeg diagnostisert med MRD-TB. Jeg får 15 piller og én sprøyteinjeksjon hver dag. Det verste er at jeg må følge denne behandlingen i to år, sier Irina som er innlagt på Marius Nasta-sykehuset i Bucuresti som er spesialisert til å behandle MRD-TB-pasienter.

Alvorlige bivirkninger
Den tøffe behandlingen kan være årsaken til at så mange tuberkulose-smittede gir opp og ikke orker å følge behandlingsopplegget.

– Bivirkningene av medisinene er gjerne alvorlig svimmelhet, søvnløshet, kvalme, og i noen tilfeller til og med hørselstap, sier lege Christina Popa ved sykehuset.

EØS-midlene
Behandlingen er dyr, og Romania trenger hjelp for å komme sykdommen til livs. Norge og Romania er derfor enige om å bruke 9,5 millioner euro av EØS-midlene på å bidra til å utrydde tuberkulose i landet.

Omlag 10 000 personer vil bli testet og 1000 vil få behandling takket være den norske støtten.

– Dette handler om å redde liv. Tuberkulose er dødelig om det ikke blir behandlet. Mange rumenere har ikke råd til den kostbare behandlingen, men pasientene som får behandling gjennom EØS-midlene trenger ikke betale for det, understreker Popa.

Marius Nasta-sykehuset har 48 sengeplasser for disse pasientene. Irina har vært innlagt i fem uker og kommer ikke til å skrives ut før om minst tre måneder. Hun må følge den tøffe behandlingen i to år.

Likevel nekter IT-medarbeideren og kunstneren å miste troen på en bedre framtid. Hun velger heller å tenke på livet etter behandlingen:

– Jeg savner aller mest min mor og forlovede. Men etter behandlingen skal jeg male mer, tilbringe mer tid med venner og oppleve fine ting. Jeg vil leve livet mitt slik som det skal være.