Vanskelig klima i Lima

Klimaavtalen mellom Kina og USA ga nytt håp om at forhandlingene her i Lima kan ende opp med en avtale i Paris neste år. Men akkurat nå, på slutten av den første uka, synes Norges sjefsforhandler Aslak Brun fra Klima- og miljødepartementet at det går tregt.

Forhandlere fra hele verden er samlet i Lima i Peru denne og neste uke for å se om det er mulig å bli enige om et utkast til en klimaavtale som i neste omgang kan vedtas i Paris i 2015.

- Dette er siste stopp før Paris. Vi forhandler om utkast til en ny klimaavtale. Men foreløpig har forhandlingene handlet om prosedyre og ikke innhold, sier Aslak Brun.

Etter at USA og Kina i forrige måned offentliggjorde at de hadde inngått en klimaavtale, steg forventningene til årets forhandlinger og til toppmøtet i Paris neste år. USA og Kina har tidligere framstått som sinker i forhandlingene om å redusere klimagassutslippene i verden. Samtidig står de for over 40 prosent av verdens samlede utslipp. Når disse to kjempene viser vilje til handling, øyner mange nytt håp.

Målet med forhandlingene fram til Paris er å komme fram til en avtale som omfatter størstedelen de store klimagassutslippene i verden. Alle verdens stater oppfordres til å legge fram konkrete løfter om hvor mye de vil kutte i sine CO2-utslipp når den nye avtalen etter planen skal tre i kraft i 2020.

Så skal tallene summeres opp, og man kan danne seg et bilde om hvordan verden ligger an i forholdet til nå togradsmålet – en kritisk grense FNs klimaeksperter mener verden må holde seg under for å unngå de mest alvorlige følgende av klimaendringene.

- Målet med forhandlingene her i Lima er å bli enige om et første utkast til elementer til avtale som skal vedtas i Paris. Vi er langt unna en slik avtale nå, sier Aslak Brun.

Forhandlingene i Lima følger to spor

Det ene sporet er å bli enige om et utkast til avtaleelementer. Dette utkastet skal så forhandles neste år og legges fram for endelig vedtak i Paris. Det andre sporet handler om å bli enige om viktige steg på veien til Paris. På hvilken måte skal land presentere sine mål for CO2-reduksjoner? Og hvem skal måle?

- Vi har kommet veldig kort etter den første uka. Planen var at utkast til avtale og beslutninger skulle vært gjennomført før politikerne kommer til toppmøtet neste uke. Der er vi ikke.

- Hvorfor går det så tregt?

- Partene klarer ikke å bli enige om hvordan vi skal forhandle. Diskusjonene ender fort i prosedyrediskusjoner. Dermed kommer vi ikke i gang med forhandlingene om selve innholdet i avtaleutkastet.

I følge Brun er det en kjent sak at i forhandlinger er man forsiktig med å inngå kompromisser for tidlig. Mange har en vente-og-se holdning. Det handler om å gi og ta. Gir man seg for tidlig, inngår kompromisser, får man kanskje ikke så mye tilbake for sine innrømmelser som om man hadde ventet lenger.

Den norske delegasjonen

Forhandlingsleder Aslak Brun i Klima- og miljødepartementet leder en delegasjon som totalt utgjør om lag 50 norske deltakere i løpet av de to ukene forhandlingene varer. I hovedsak eksperter fra eget departement, men i delegasjonen er også byråkrater fra Utenriks-, Finans- og Olje- og energidepartementet, stortingspolitikere fra energi- og miljøkomiteen og representanter for de frivillige organisasjonene. Noen av dem har vært med i over 20 år, siden før klimakonvensjonen ble laget i 1992. Noen var med på å forhandle fram Kyoto-protokollen i 1997.

- Tror du på avtale her?

- Vi håper at vi kan forlate Lima med et førsteutkast vi kan jobbe videre med fram mot Paris. Neste forhandlingsmøte er allerede i februar. Det er ikke sannsynlig at vi blir enige om et dokument, men kanskje kan vi dra herfra med tekstforslag med flere opsjoner. Det er det beste vi kan håpe på.

Uansett om de når fram til enighet her i Lima, pågår forhandlingene videre fram mot Paris neste år. Det holdes månedelige forhandlingsmøter. Formelle og uformelle. I februar møtes alle landene fra Lima igjen. Denne gangen i Geneve.

- Har det vært bevegelse i klimaforhandlingene i det hele tatt de siste årene?

Aslak Brun drar litt på det. - Det går veldig tregt. På klimatoppmøtet i Durban i 2011 ble det enighet om å forhandle fram en avtale i 2015 som så skal trå i kraft i 2020. Etter Durban har vi hatt diskusjoner i tre år. Det har nok vært viktig. Du kan kanskje si vi har brukt de tre årene til å forstå hverandre bedre. Men selve forhandlingene starter først nå.

- Hva er det beste som kan skje i Paris?

- At det oppnås en avtale der alle de store utslippslandene er med. I dag omfattes bare ti prosent av verdens klimagassutslipp av en avtale – Kyotoavtalen. Det beste som kan skje i Paris er at vi får en avtale som dekker størstedelen av utslippene i verden.

- Og det verste?

- Det verste som kanskje er at København-toppmøtet gjentar seg. At vakre intensjoner kommer på bordet, men at det ikke følges av et forpliktende rammeverk og en felles forståelse om at vi skal dra i samme retning.

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft leder den norske delegasjonen i Lima fra 9. desember.

Les Norges strategi for klimaforhandlingene.

Aslak Brun i Lima
Norges sjefsforhandler Aslak Brun fra Klima- og miljødepartementet synes at det går tregt mot slutten av første uka på klimaforhandlingene i Lima (Foto: Jo Randen, KLD)