Vi skal skape pasientens helsetjeneste

Helsekonferansen 2014 i Oslo, 7. mai 2014

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen

Tusen takk for invitasjonen til å åpne Helsekonferansen 2014, og tusen takk til Kari Bremnes for inspirerende musikk på morgenkvisten.

Det er veldig fint å få møte hele helse-Norge. Her er ledere fra forvaltningen, helseforetakene, institusjonene og kommunene. Og ikke minst representanter fra brukerorganisasjonene, politikere, forskere og fagpersoner.

Det gjør Helsekonferansen til en veldig god arena for å diskutere veien videre for helsetjenesten.

Utgangspunktet er at veldig mye er bra. Titusenvis av dyktige og engasjerte ansatte og ledere sørger for at pasientene får et godt tilbud over hele landet.

Det er også satt i gang med mye godt arbeid.

I løpet av 2014 skal vi ha tverrfaglige diagnosesentre i alle regioner.

Å vente på utredning og behandling er en belastning for alle, spesielt hvis det er mistanke om kreft eller annen alvorlig sykdom.

Det første diagnosesenteret ble åpnet i desember i Tromsø. Snart åpner et ved Ahus. Og det skal altså bli flere.

 

IKT-utviklingen går også i riktig retning. Utprøvingen av kjernejournal ble satt i gang først i Trondheim-området, og nå er det satt i gang forsøk også i Stavanger-regionen.

På sikt skal alle pasientene i landet ha tilgang på denne ordningen.

Men vi har også noen utfordringer. Helsetilbudet er for variabelt fra institusjon til institusjon – både i kvalitet og tilgjengelighet. Pasientene blir ikke hørt i stor nok grad.

Dette er utfordringer som vi må løse sammen. Vi som politikere, dere som ledere, de ansatte i førstelinjen, og pasientene og deres pårørende, vil ha ulike roller i dette arbeidet. Men det er viktig at vi samles om og jobber mot felles mål.

Regjeringen har to klare mål for vår helsepolitikk: Økt kvalitet, og reduserte helsekøer.

For å følge opp disse målene har vi satt i gang arbeidet med noen store og viktige reformer.

Vi skal legge fram en nasjonal helse- og sykehusplan som gjør oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte framtidens behov.

Vi skal kjøpe mer ledig kapasitet hos private og ideelle aktører for å få ned helsekøene, og på sikt innføre fritt behandlingsvalg.

Disse reformene vil helse- og omsorgsministeren snakke mer om etter meg.

I dag vil jeg fokusere mest på innhold og kvalitet i helsetjenesten – som er utrolig viktig om vi skal lykkes med våre målsettinger.

Pasientenes og pårørendes rolle skal bli viktigere. Pasienter og pårørende er ikke eksperter på medisin, men vi er alle eksperter på våre egne liv.

I dag har vi et felles mål med denne konferansen. Vi skal lytte, lære og dele kunnskap og erfaringer – nettopp for å skape pasientens helsetjeneste.

Det betyr: En bedre og tryggere helsetjeneste – med pasienten som likeverdig samarbeidspartner, som tar ansvar, har kontroll og som er sjef i eget liv.

Det handler selvfølgelig om rammer, regler og retningslinjer. Men først og fremst handler det om respekt og vilje til å ta pasienter, brukere og pårørendes perspektiv i alt vi gjør.

Utviklingen i pasientrollen vil naturligvis også forandre behandlerrollen. Dette er kanskje det mest dyptgripende som skjer i helse- og omsorgstjenesten akkurat nå.

Det handler om å flytte makt og innflytelse fra systemet og behandlerne, og over til brukerne, pasientene og de pårørende.

Jeg vil legge vekt på fire punkter for å vise dette.

For det første: Aktive pasienter som tar ansvar og har kontroll over det som skjer.

For det andre: Pasientenes kunnskap og erfaringer må brukes til å forbedre tjenestene.  

For det tredje: Ny teknologi skal gjøre pasienten til sjef i eget liv.

For det fjerde: Helsepersonell må se på pasientene som likeverdige samarbeidspartnere. 

 

La meg begynne med aktive pasienter som tar ansvar og har kontroll over det som skjer.

Jeg er glad for at Helsekonferansen skal bruke en hel bolk på likepersonarbeid og erfaringskompetanse.  

Jeg tror nemlig at ofte er den beste hjelpen et menneske kan få, nettopp et annet menneske som bruker sin livserfaring til å hjelpe medmennesker i en tilsvarende situasjon: En likeperson som kan dele kunnskap og råd om å mestre livet som synshemmet, som kreftsyk, som diabetespasient eller å mestre overgangen fra rusavhengig til rusfri.

Men dessverre er det mange pasienter som ikke vet at det fins noe som heter likepersonarbeid. Det gjør som regel heller ikke helsepersonellet, og det er alvorlig.

Det finnes mange gode eksempler.

Kreftforeningen har et bredt samarbeid med organisasjoner som tilbyr likepersonarbeid for mennesker som er rammet av kreft og deres pårørende.

For rusavhengige gjøres det er godt likepersonarbeid, blant annet gjennom Blå Kors.

Tilbudet er bredt – utfordringen er å kommunisere det ut.

Derfor oppfordrer jeg dere som er helsepersonell om å informere pasientene om at det fins likepersoner for et stort antall sykdomsforløp. Når man er syk kan man fort føle seg alene, og da er det godt å vite at noen har vært gjennom det samme tidligere.  

Jeg vil derfor takke de frivillige organisasjonene som har satt i gang likepersonarbeid på så mange områder – og som har hjulpet så mange pasienter og pårørende til å finne den rette veien mot målet.

Å ha god helse handler ikke alltid om fravær av sykdom, men om å takle motgang og ta tilbake styringen over eget liv.

Det gjelder ikke minst for mennesker med kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser. For dem handler det å ta kontroll om å få hjelpemidler som gjør at de kan ta styringen.

For noen uker siden møtte jeg Stine Slettås Machlar. Hun er 22 år og avhengig av hjelp for å komme seg opp av sengen og på jobb. Men hjelpen er styrt og tilpasset kommunens vaktplaner. Og det passer jo ikke for Stine som vil bestemme hva hun vil gjøre og når hun vil gjøre det. 

Høyre har en lang historie som pådriver i å flytte makt fra systemet og over til pasienten – gjennom pasient- og brukerrettighetsloven og andre lover. 

Så – da vi kom i regjering, satte vi fullt trykk på å lovfeste retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA ),og å utvide denne ordningen.

Og endelig – etter så mange år – kan Stortinget få dette forslaget før sommeren. Med denne lovendringen blir Stine arbeidsleder for sine personlige assistenter, helt uavhengig av kommunens vaktplaner og turnus.  

Maktpyramiden snus på hodet. Stine blir sjef i eget liv – og kan delta i samfunnet på egne premisser.

Pasientene sitter på betydningsfull kunnskap og erfaring som det er verdt å lytte til.

Det bringer meg over til det andre punktet: Pasientens kunnskap og erfaringer må brukes i alt forbedringsarbeid i tjenestene.

Det er vi på god vei til. Vi er i ferd med å få på plass nasjonale helseregistre og systemer som fanger opp pasientenes erfaringer.

Og de regionale helseforetakene gjennomfører tilfredshetsundersøkelser hvert år, og resultatet legges ut på nettet.

Blant forskerne er trenden nå at pasientene inviteres til å være med i hele forskningsprosessen, der de før kun deltok i enkeltforsøk.

Innsatsen får vi igjen i form av ny kunnskap, høyere kvalitet, færre pasientskader og uønskete hendelser, og vi blir bedre til å prioritere ressursene der de hører hjemme.

Det skjer mye bra i norsk helsetjeneste, og det skal vi ta med oss videre. Men dessverres skjer det daglig feil som koster liv og helse.

Åpenhet om feil er en sterk drivkraft for å forbedre tjenestene.  Og mulighetene for å sammenlikne kvalitet er helt grunnleggende for at vi skal dra lærdom av feilene som skjer.

Jeg mener at æren for den nye åpenheten tilhører de familiene som har stått fram med tragiske historier om hvordan feil behandling har kostet dem et barn, en far eller et søsken.

Det er deres ærlighet og kamp for forbedringer som har ført til gjennombrudd i arbeidet med pasientsikkerhet.

Fra 1. januar i år har pasienter og pårørendes fått innsyns- og uttalerett i tilsynssaker som gjelder uheldige hendelser, og vi har fått fart i arbeidet med å få på plass en permanent uavhengig undersøkelseskommisjon.

Også kommune-Norge har gått inn i pasientsikkerhetsarbeidet med stor entusiasme. Femti kommuner er med i den nasjonale satsingen på gode pasientforløp for eldre og kronisk syke, som KS og Kunnskapssenteret samarbeider om. 

Her blir pasienter, pårørende og hjelpere intervjuet om sine erfaringer etter reinnleggelse i sykehus. De konkrete funnene om hva som svikter på sykehuset og i kommunene, skal brukes til å forbedre praksis.

Også her er perspektivet: Hva er viktig for deg?

Ofte er teknologi en viktig del av svaret, som er mitt tredje punkt i dag: Ny teknologi skal gjøre pasienten til sjef i eget liv.

Teknologi, både hjelpemidler og IKT-verktøy, er helt sentralt for at mange pasienter skal nå sine mål om å mestre hverdagen med nedsatt funksjon. Ikke som erstatning for hjelpere og assistenter, men som et nødvendig supplement for å leve et selvstendig liv.

I fjor besøkte jeg Newham General Hospital i London. Det er et offentlig sykehus som har tatt i bruk teknologi som gjør at pasientene kan selv måle og sende inn helseopplysninger til legen.

Dette er en del av et framtidsrettet helsevesen. Det er viktig å gi mennesker mulighet til å mestre sin egen sykdom og helse. Det vil også redusere behovet for helsekonsultasjoner. Dette er en kjempemulighet som vi må gripe fatt i

Internett og sosiale medier er blitt allemannseie og viktige verktøy for at brukerne kan ta ansvar for egen helse. Den nasjonale helseportalen helsenorge.no er et slikt verktøy i Norge.

Helsenorge.no kan brukes som oppslagsverk om helse og sykdom, og man kan gjøre alt fra å bestille trygdekort, få oversikt over egenandeler, bytte fastlege og få resepter.  Og stadig opprettes det nye funksjoner. Dette er bra!

Som jeg nevnte innledningsvis, prøves det i disse dager ut et prosjekt med kjernejournal ut i Stavanger og i Trondheim. Tilbakemeldingene er positive. Folk opplever at de er mer informert om egen helse og har fått bedre kontakt med helsetjenesten. Dette spennende arbeidet får dere høre om senere i dag.

Når folk opplever at kjernejournal gir en bedre kontakt med helsevesenet er det oppløftende.

Det er et viktig skritt på veien mot at helsepersonell skal se pasientene som likeverdige samarbeidspartnere – som er mitt siste hovedpoeng. 

Å få en alvorlig diagnose reiser mange spørsmål for den som er syk og for pårørende. Vil jeg bli frisk? Hva er behandlingen? Hvordan blir livet for meg og familien nå?

Dette har Universitetssykehuset i Nord-Norge tatt fatt i. De har laget nettsiden ”Mine behandlingsvalg” der pasienter med kronisk nyresvikt kan lese og lære om sykdommen sin.

Trinn for trinn kan de sette seg inn i fordeler og ulemper ved ulike behandlingsmuligheter – før de samarbeider med legen sin om hva slags behandling som er best for dem. 

Her er pasienten og legen likeverdige samarbeidspartnere.  

Det er kanskje dette aspektet ved den nye pasientrollen som i sterkest grad utfordrer helsepersonellet. De må tenke nytt om arbeidsmåter og samhandling, men også ta en runde med egne holdninger til pasienter som mener mye om sin egen sykdom og hva som skal gjøres.

Forskningen viser at pasientinvolvering gir vinn-vinn for alle parter – når det gjelder medbestemmelse, økonomi og pasientsikkerhet. Og det betyr også at brukernes stemme kan påvirke debatter om prioritering, om overbehandling og om hvordan vi bruker fellesskapets ressurser.

For kort tid siden besøkte jeg et annet godt eksempel på pasientenes helsetjeneste i Ålesund. Der har de etablert et psykiatrisk akutteam bestående av psykiater, psykolog, spesialsykepleier og spesialsosionom.

Akutteamet møter pasientene hjemme hos dem selv, og kan drive både diagnostisering, behandling og utskriving der.

Jeg møtte en av brukerne som fortale meg at etter over 20 år inn og ut av institusjon hadde han endelig fått en behandling som hjalp han.

Dette viser at i pasientenes helsetjeneste er det ikke bare pasientene som må være mobile, men også kompetansen blant helsepersonell. Forsøket i Ålesund har halvert antall tvangsinnleggelser, samtidig som pasientene opplever tilbudet som positivt.

 

Vårt mål er å skape pasientens helsetjeneste: En bedre og tryggere helsetjeneste – der pasienten er likeverdig samarbeidspartner, som tar ansvar, som har kontroll og som er sjef i eget liv.  

Det er et felles løft.

Det handler selvfølgelig om rammer, regler og retningslinjer. Men først og fremst handler det om respekt og vilje til å ta pasienter, brukere og pårørendes perspektiv i alt vi gjør.

Spørsmålet er ikke ”Hva er i veien med deg?” men ”Hva trenger du for å nå dine egne mål?”  

Vi er på riktig vei.

For ikke så mange år siden var brukermedvirkning bare et ord i meldinger og utredninger, men uten særlig gjennomslag i praksis.

Nå får pasientene en stadig større rolle.

  • Likepersonarbeid blir viktigere.
  • BPA gir mennesker med nedsatt funksjonsevne makt i eget liv.
  • Pasientenes og pårørendes erfaringer blir mer brukt i forbedringsarbeidet.
  • Det blir mer åpenhet om kvalitet og tilgjengelighet på ulike helsetjenester.
  • Kjernejournal er i ferd med å rulles ut.
  • Og ikke minst – det kommer stadig nye eksempler på pasientinvolvering lokalt.

Æren skal alle som jobber i helse- og omsorgstjenestene ha. Derfor vil jeg avslutningsvis rette en stor takk til alle dem som jobber der ute.

Til dere som hver dag gjør en fantastisk jobb i kommuner og i sykehus. Som hver dag – hele døgnet – står på for å hjelpe andre, gi nødvendig helsehjelp og omsorg.

Jeg vil også takke alle dere som representerer pasienter, brukere og pårørende – dere som kjenner hvor den berømmelige skoen trykker mest. Dere sitter på viktig kunnskap og erfaringer. Takk for at dere vil dele disse erfaringene, slik at vi sammen kan lage en enda bedre helsetjeneste – pasientens helsetjeneste.  

Lykke til med to spennende dager på Helsekonferansen 2014.