Historisk arkiv

Å bli behandlet godt

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Å vente i uvisshet gjør det vondere å være syk. Enten du venter på behandling av den lille klumpen i brystet eller den store svarte angsten.

Vi snakker ofte og mye om hvor viktig det er med god behandling.

Vi snakker om hvor viktig det er å ta i bruk de nyeste metodene og de beste medikamentene.

Men god behandling handler om mer enn selve behandlingen.

Å ikke vite hva som skal skje, gjør det tyngre å være syk, både for den som har sykdommen og for dem som er glade i ham eller henne.

For tre år siden innførte vi pakkeforløp for kreft. De innebærer at pasienter som utredes eller behandles for kreft får vite hva som skal skje, når det skal skje og hvem som skal gjøre det. Kreftpasienten får også en egen koordinator som er hans eller hennes kontaktperson gjennom utredningen og behandlingen.

Pakkeforløpene har ført til at mange kreftpasienter har følt seg tryggere og bedre ivaretatt enn tidligere. De har også ført til at utredning og behandling ofte kommer raskere i gang.  

Før fikk vi mange henvendelser fra kreftpasienter som følte seg som kasteballer i systemet. Ofte var lang ventetid og usikkerhet om når de fikk hjelp et tema. Dette hører vi ikke om så ofte lenger. Pakkeforløp skaper større trygghet og forutsigbarhet for pasientene, sa Anne Lise Ryel i Kreftforeningen til Bergens Tidende for en tid tilbake.

Nå skal vi gi den samme tryggheten og forutsigbarheten til pasienter med psykiske lidelser og ruslidelser. Vi vet at mange av dem opplever at hjelpen kommer for sent og er for oppstykket.  Dette er lidelser som fortsatt blir fortiet og er forbundet med skam.  De færreste av dem som er syke har krefter til å kreve noe på egne vegne. Derfor er det viktig og riktig å innføre pakkeforløp for akkurat disse pasientene.

I høst og tidlig neste år kommer det seks pakkeforløp innen psykisk helse og rus. De innebærer at den som er syk får vite hva som skal skje, når det skal skje og hvem som skal gjøre det. De innebærer at pasienten får en egen koordinator som skal være hans eller hennes kontaktperson. Koordinatoren skal sørge for at pasienten unngår unødvendig venting og at det blir kontinuitet i behandlingen.

Pakkeforløpene inneholder tydelige anbefalinger om tidsfrister.

Utredning skal gjennomføres innen seks uker.

For personer som henvises til pakkeforløp innen rusbehandling, skal det ikke være opphold mellom avrusning og behandling.

For alvorlige lidelser som psykoser og spiseforstyrrelser anbefales det at ventetiden er maksimalt sju dager fra henvisningen er mottatt til første samtale i spesialisthelsetjenesten.

De nye pakkeforløpene legger opp til at pasienten skal ha medvirkning i alle avgjørelser om sin egen behandling. Han og hun skal involveres i arbeidet med sin egen behandlingsplan, og skal ha mulighet til å gi tilbakemelding underveis slik at behandlingen kan justeres.

Brukere fra flere pasientorganisasjoner og fagfolk fra flere fagmiljøer har deltatt i arbeidet med å lage de nye pakkeforløpene. Det har vært med på å gjøre dem gode, både fra et brukerperspektiv og fra et faglig perspektiv.  

Det manglet ikke på motforestillinger da jeg lanserte planen om å innføre pakkeforløp for psykisk helse og rus.

Kritikere mente at pakkeforløp egner seg dårlig for sykdommer som ikke er fysiologiske. De pekte på at behandling av kreft og behandling av psykiske lidelser slett ikke er det samme. Det er jeg helt enig i. 

Men pasientenes behov kan sammenlignes.

De aller fleste som venter på utredning og behandling – enten symptomene tyder på kreft eller depresjon – opplever utrygghet og usikkerhet. De aller fleste vil oppleve at det blir lettere å leve i ventetiden om de får vite hva som skal skje. Å ha en egen kontaktperson som du kan spørre hvis du lurer på noe, oppleves som en trygghet, både for ham som er deprimert og hun som har kreft.

Noen fagfolk har vært bekymret for at pakkeforløpene vil føre til strømlinjeformet behandling som ikke er tilpasset den enkelte pasient.

Disse bekymringene har blitt tatt på stort alvor i arbeidet med forløpene, og de har vært med på å gjøre dem bedre. Vi har sørget for at pakkeforløpene som nå skal iverksettes ikke skal gå ut over individuelle behov. De skal bare sette rammer for behandlingen. Hva som skal skje innenfor denne rammen og hvordan det skal skje, er i stor grad opp til pasienten og behandleren.

Pakkeforløpene innen psykisk helse og rus er ikke svaret på alle utfordringene på dette feltet. Vi er nødt til å ta tak på flere områder.

Det gjør vi med opptrappingsplanen på rusfeltet, med den nye rusreformen, ved å løfte opp psykisk helsevern i den nye sykehusplanen og ved satse på psykisk helse ute i kommunene.  

Når vi er syke, trenger vi ikke bare god behandling. 

Vi trenger også å bli behandlet godt.