Å leve med… rehabilitering i lokalsamfunnet – den nye pasientrollen

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Innlegg av helse- og omsorgsminister Bent Høie på Rehabiliteringskonferansen 2015

Kjære alle sammen

Dere har kalt konferansen "Å leve med… rehabilitering i lokalsamfunnet – den nye pasientrollen".

Det er et godt navn – helt i tråd med regjeringens visjon om "pasientens helsetjeneste". Det er bra!

"Pasientens helsetjeneste" er ikke lenger en klisjé. Begrepet har hatt en radikal betydning på alle nivåer, og er innarbeidet på nesten alle konferanser som pasientorganisasjoner og andre står bak.

Å snakke om "pasientens helsetjeneste" gjør noe med bevisstheten til folk. Det er noe annet enn "pasienten i sentrum" – som betyr at pasienten er en passiv mottaker i sentrum for andres oppmerksomhet.

Når jeg snakker om "pasientens helsetjeneste" betyr det at pasienten er aktiv deltaker og bruker sine erfaringer i utformingen av tjenestene.  

I "pasientens helsetjeneste" er det pasienten som bestemmer – pasienten skal slippe å bli sin egen diagnose. Ingen beslutninger skal tas om meg – uten meg.

Helsebegrepet er viktig i habiliterings- og rehabiliteringssammenheng. Det finnes mange definisjoner.

Ta for eksempel Verdens helseorganisasjons definisjon av helse som "en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter".

Jeg vil si: Hvis noen finner meg i en slik tilstand, så er det for sent å gjøre noe. Den definisjonen handler om maskiner, ikke om mennesker.

Jeg vil ta et annet utgangspunkt. God helse er ikke fravær av sykdom. God helse er å mestre eget liv og føle at man har god helse også når man må leve med skader eller svekket funksjon.

Man er jo ikke syk fordi man bruker rullestol.

Jeg har vært deltaker og ledsager på Ridderrennet på Beitostølen to år på rad. Der har jeg sett de mest imponerende idrettsprestasjoner. Utøverne der er sprekere enn de fleste – og de vil neppe karakterisere seg som syke.

Så det er ingen tvil: God helse handler om å mestre. Det er utgangspunktet for regjeringens politikk – selvfølgelig også når det gjelder habilitering og rehabilitering.

  • Vi opplever økt press på slike tjenester – behovet øker.
  • Vi blir flere eldre. Det er flott, men flere vil også trenge rehabilitering
  • Mange må leve med kroniske sykdommer
  • Flere overlever etter hjerneslag, kreft, hjerteinfarkt og ulykker
  • Vi kan redde flere barn som er for tidlig født, eller fødes med skader eller sykdommer

Pasientene har oftest fått vellykket medisinsk behandling, men de sliter med komplikasjoner og nedsatt funksjon. De har behov for rehabilitering eller habilitering på ulike måter og i ulik grad:  

  • Noen trenger avgrenset rehabilitering etter en operasjon i skulder eller kne
  • Et nyfødt barn kan trenge habilitering fra fødselen og over lang tid – noen hele livet
  • En eldre kvinne eller mann skal lære å mestre hverdagen hjemme med svekket helse eller begynnende demens
  • Andre igjen skal tilbake i jobb etter sykdom og trenger tjenester fra mange sektorer for å klare det
  • Og mange sliter med belastningslidelser og trenger hjelp i perioder for å mestre utfordringer i hverdagen

Dere kjenner sikkert definisjonen av rehabilitering som ”tidsavgrensete planlagte prosesser hvor flere aktører samarbeider", og da ofte tverrfaglig.

Definisjonen er god, og den brukes i fagmiljøene. Men den tar ikke høyde for at stadig flere skal leve hele livet med kroniske sykdommer som kols, diabetes, hjerte- og karsykdommer, kreft, revmatiske sykdommer eller psykiske helseutfordringer.

Mitt poeng er at hvert enkelt menneske trenger et tilbud som passer for deres situasjon.  

Pasienten selv vet best hva som er et godt liv og skal selv bestemme målet for rehabiliteringen.

Og hjelperne må alltid stille spørsmålet "hva er viktig for deg"? Dette er det viktigste spørsmålet også når livet har gjort en brå vending – og pasienten har behov for rehabilitering.

Eksempel: I Arendal har de et godt rehabiliteringsteam. En godt voksen dame som ble rammet av hjerneslag, svarte at det som var viktig for henne, var å kunne dusje selv og klare daglig stell. Rehabiliteringsteamet hjalp henne å nå målet, og livet snudde for henne og familien. 

Det har vært en gjengs oppfatning at rehabiliteringsfeltet ikke er prioritert – til tross for at det er tverrpolitisk enighet om at det skal løftes fram.

Denne regjeringen har tatt hele helse- og omsorgstjenesten opp til debatt – det gjelder også et løft for habilitering og rehabilitering.  

Særlig tre stortingsmeldinger er viktige, og de er tett knyttet sammen:

  • Folkehelsemeldingen (mars 2015) – der vi sidestiller psykisk og fysisk helse
  • Primærhelsetjenestemeldingen (mai 2015) som jeg kommer tilbake til
  • Nasjonal helse- og sykehusplan som kommer til høsten

Alle disse tre meldingene henger sammen, og alle er viktige når vi snakker om habilitering og rehabilitering.

Andre planer og satsinger – som er viktige for rehabiliteringsfeltet:

  • Vi skal innføre fritt behandlingsvalg innen psykisk helse og rus i løpet av året
  • Vi har sendt forslag om fritt rehabiliteringsvalg på høring med frist 28. september
  • Opptrappingsplanen for rus kommer høsten 2015
  • Og vi har varslet en opptrappingsplan for rehabilitering som kommer i 2016

Det skjer svært mye bra habilitering og rehabilitering i kommunene i dag. Det er det ingen tvil om.

Men pasienter som har deltatt på innspillsmøter til opptrappingsplanen, har pekt på at rehabilitering er et svakt område, blant annet fordi:

  • Kommunene mangler kapasitet og kompetanse innen rehabilitering
  • Helse- og omsorgstjenestene samarbeider ikke bra nok
  • Det er lite samarbeid på tvers av sektorer (Nav, frivillige, idretten og brukerorganisasjoner).
  • Lang ventetid til fysioterapi
  • Mange får ikke individuell plan eller koordinert opplegg

Listen er lang.  Derfor har regjeringen sagt at vi skal utarbeide en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet.

Opptrappingsplanen er vinklet på at flest mulig tjenester skal ytes i kommunene.

Et helt kapittel i primærhelsemeldingen er viet rehabilitering.

Det er i kommunene vi lever og bor – ikke i institusjon.

Liggedøgn i sykehus går ned, det blir mer poliklinisk virksomhet og mer av behandling i kommunene.

Samtidig skal det skje mye med spesialisthelsetjenesten. Kommunene kan ikke ha all den kompetansen som trengs for å gi et best mulig tilbud.

Men de største utfordringene er i kommunene. Alle pasienter skal få et godt tilbud nærmest mulig der de bor. Derfor vil vi styrke kommunene med bedre kompetanse og tjenester av god kvalitet.

Bedre kompetanse og god kvalitet er kjernen i primærhelsetjenestemeldingen. Jeg vil trekke fram tre hovedpunkter i meldingen:

  • Mer teamorganisering – for mye "silo"-organisering i dag.
  • Bedre kompetanse i kommunene – en tydeligere satsing enn i dag. Vi vil reversere den profesjonsnøytrale loven. Vi vil satse mer på utdanning og rekruttering.
  • Betydningen av god ledelse er undervurdert når det gjelder kvalitet i tjenestene.  Derfor skal vi i gang med et eget masterprogram i ledelse til høsten, i samarbeid med BI.

Ambisjonene vi har når det gjelder utvikling av tilbudet i kommunene må ses i sammenheng med kommunereformen som kommunalminister Jan Tor Sanner arbeider med (statsråden utdyper).

Mange kommuner har påpekt at det er krevende å styre private utøvere som fysioterapeuter og fastleger.

Derfor vil vi innføre en forskrift også for den avtalebaserte fysioterapitjenesten. 

Når denne er på plass vil vi vurdere å innføre direkte tilgang til fysioterapi uten henvisning fra lege eller andre. Ventetiden på fysioterapi må ned.  Altfor mange pasienter er sykmeldte på grunn av muskel- og skjelettlidelser. Derfor dette tiltaket nå.

Hverdagsrehabilitering har vært en suksess i mange kommuner. Derfor vil vi arbeide videre med å implementere hverdagsrehabilitering som metode i kommunene.

Lærings- og mestringssentre: Veiledning og opplæring skal være ledd i et helhetlig pasientforløp. Kommunenes ansvar for å gi innbyggerne et lærings- og mestringstilbud er ikke tydelig nok i dagens lovverk. Loven er tydeliggjort på dette punktet i primærhelsemeldingen.

Velferdsteknologi: Vi trenger mer enn tjenester og hender – vi skal ha kloke hoder og teknologi. Med ny teknologi og bedre løsninger kan mange klare seg bedre i hverdagen, til tross for sykdom og nedsatt funksjonsevne.

Eksempel: Bærum kommune der hjemmehjelpen og pasienten sitter sammen og bestiller varer via nettbrett, og får varene levert på døren.

Arbeid, utdanning, helse: Mange kritiserer helse- og omsorgstjenestene for at vi tenker for mye på helse når vi snakker om habilitering og rehabilitering.

Det er nok riktig, men det er som oftest der utfordringene starter. Etter ulykken, etter hjerneslaget, eller etter at barnet har hatt en tøff start på livet.

Men så – må vi ganske fort spørre: Hva er viktig for deg fremover?

I arbeidet med opptrappingsplanen vil vi samarbeide med andre departementer for å få den tverrsektorielle tilnærmingen mellom utdanning, arbeid og helse.

Ansvars – og oppgavefordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten når det gjelder rehabilitering, er krevende.

Ansvarsavklaringen utdypes i Helsedirektoratets veileder for rehabiliteringsfeltet som kommer til høsten.

Regjeringen vil vurdere hvilke oppgaver på rehabiliteringsfeltet som i dag ivaretas i spesialisthelsetjenesten, og som kan overføres til kommunene.

Vi er i gang med dette tverrdepartementale arbeidet.                               

Og det vil komme en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering.

Men aller viktigst er det jeg startet med i dag: Pasientens helsetjeneste. I pasientens helsetjeneste er det pasienten som bestemmer og tar ansvar for sitt gode liv.

Å mestre er lik "å leve med" som er navnet på denne konferansen, og som tar opp så mange viktige temaer i tråd med pasientens helsetjeneste.

Lykke til med to spennende dager.