Å unnta enkelte bedrifter og næringer fra koronastøtten koster oss mer enn vi sparer

Økonomisk kompensasjon av eiendomsselskap og boligutleiere skulle aldri vært med i denne ordningen, uttalte nylig finanspolitisk talsperson i SV, Kari Elisabeth Kaski. Det er lett å forstå kritikken. Men er det så enkelt?

Etter at NRK snakket med en større leieaktør i Oslo, som uttalte at utleiere lar være å sette ned leieprisen for å få penger gjennom kompensasjons-ordningen for næringslivet, har spesielt SV og Rødt vært kritiske til at kompensasjonsordninger også omfatter denne delen av næringslivet.

Ap er ikke like skarp i sin kritikk, men mener at ordningen bidrar til å gjøre rike rikere, og at smutthullet må tettes.

Det er opposisjonens rolle å være vaktbikkje. Men har den fullt ut forstått konsekvensene av å ekskludere en hel næring?

Et tøft boligmarked i Oslo, og oppslag om at enkelte eiendomsselskaper ikke vil bidra med annet enn å utsette husleien for restauranteiere i knestående eller folk som har mistet jobben, gjør at mange reagerer når de hører at eiendomsselskaper kan få støtte fra kompensasjons-ordningen. Det er ingenting folk bruker mer penger på enn boligutgifter, og i et slikt lys er det lett å forstå at støtte til boligspekulanter kan virke støtende på folks rettferdighetssans.

Boligutleie er imidlertid en seriøs og velregulert bransje i Norge, på lik linje med andre bransjer, selv om det også finnes eksempler på useriøse selskaper. Jeg kan forsikre om at regjeringen ikke har som mål å berike steinrike eiendomsmagnater gjennom kompensasjonsordningen. Men å ekskludere en hel næring fra å søke støtte fra den brede kompensasjonsordningen, er ikke nødvendigvis en god idé. La meg forklare hvorfor.

Da vi utformet kompensasjonsordningen, var det særdeles viktig at bedriftene skulle få pengene raskt på konto. For at det skal skje, må vi ha generelle og automatiserte ordninger. Ikke spesialregler for ulike bransjer. Jo flere kriterier og vurderinger vi legger inn i en offentlig støtteordning, dess flere administrative ressurser kreves for å saksbehandle og kontrollere et enormt antall søknader. Derfor har vi lagt inn få kriterier i ordningen, og den skal favne bredt.

Kompensasjonsordningen er utformet slik at de hardest rammede bedriftene får mest støtte, uavhengig av hvilken bransje de tilhører. All skreddersøm vil kreve betydelig manuell og tidkrevende behandling. Legg til en svært uforutsigbar utvikling i smittesituasjonen det siste året, og løpende behov for å justere forskrifter, støtteordninger og kontrollmekanismer, nærmest i sanntid, som også beslaglegger store administrative ressurser.

Flere forskere fra akademia har pekt på enkelte svakheter med kompensasjonsordningen. Det er verdifulle innspill. Men en svakhet ved flere av innspillene er at de i liten grad vurderer de administrative kostnadene og hva som er praktisk gjennomførbart. Er det ikke forskningsmessig interessant?  

Å ekskludere hele næringen fra ordningen, som deler av opposisjonen tar til orde for, høres besnærende ut, men det ville for eksempel betydd at små bedrifter som Lofoten Basecamp i Leknes, som leier ut rorbuer til turister, eller Solastranden gård, som driver møte- og selskapsutleie, ikke kunne søkt støtte ved behov.

Er det slike arbeidsplasser opposisjonen vil til livs? Jeg tror ikke det.

Det er svært ressurskrevende å lage spesialordninger og ekskludere undergrupper i ulike næringsgrupper, og det ville forsinket utbetalingene til mange bedrifter. Når opposisjonen vil endre kompensasjonsordningen for å utelukke de som driver med boligutleie, er det ikke lett å se hvordan det kan gjøres.

Statsstøttereglene, som Norge må følge, er en annen viktig grunn til at vi ikke kan unnta enkelte næringer fritt etter eget ønske. Det må være objektive kriterier som ligger til grunn. Regelverket stiller krav til likebehandling, som skal forhindre vilkårlig forskjellsbehandling. Avgrensninger mot visse typer foretak eller sektorer må derfor kunne begrunnes objektivt, sett i lys av støtteordningens formål.

Å utelate næringen er altså ikke plankekjøring, som Kaski påstår.

Hvorfor får utleiere dekket kostnader gjennom kompensasjonsordningen?

Utleiere får ikke støtte for tapt omsetning. Støtten skal bidra til å dekke faste uunngåelige kostnader, og det er ikke gjort unntak for boligutleiere. Virksomheten må dessuten være rammet av smitteverntiltakene for å få støtte, dvs. minst 30 prosent koronarelatert omsetningsfall. Vi krever også at virksomheten må ha ansatte.

Stemmer det at det lønner seg å la boliger stå tomme?

I dagens ordning eksisterer det ingen generelle incentiv til å la boliger stå tomme fremfor å ta en lavere leie. Kompensasjonsordningen gir i liten grad dekning for kostnader som varierer med leieinntektene. Riktignok vil eiere med tomme lokaler kunne ta seg råd til å bruke mer tid på å finne ny leietaker eller kjøper. Det er ikke unikt. Det gjelder for alle næringer at foretak i spesielle situasjoner kan se seg tjent med å redusere aktivitet eller omsetning pga. ordningen. Stortinget er godt informert om dette.

Hvorfor kan ikke boligeierne selge boligene i stedet for å la dem stå tomme?

Det kan de, og det skjer også i en viss grad. Men vi kan ikke legge inn et slikt krav i kompensasjonsordningen. Vi stiller ikke krav til andre bransjer om at de skal selge driftsmidlene sine. De som beholder driftsmidlene vil også raskt kunne starte opp igjen når situasjonen blir bedre.

Ser vi et ras av utbetalinger til utleierne?

85 virksomheter innenfor kategorien "utleie av egen eller leid fast eiendom" har så langt søkt støtte for høsten 2020. Totalt har de fått utbetalt om lag 20 mill. kroner. Til sammenligning har hotellene fått om lag 367 mill. kroner i samme periode.

Samlet sett vil det være fordeler og ulemper ved å ekskludere og inkludere ulike typer virksomheter i kompensasjonsordningen. Mye tyder på at kostnadene ved å ekskludere en rekke virksomheter i ulike næringer langt vil overstige kostnadene ved å inkludere dem.

Det er nettoen som teller, tross alt.