Tale på Amnestys landsmøte

Trondheim, 5. november 2016

Statssekretær Laila Bokharis tale under landsmøtet til Amnesty International i Norge. Landsmøtet fant sted i Trondheim og tema var menneskerettighetsforkjempere.

Kjære Amnestys landsmøtedeltakere. Det er en stor glede å være her.

Tema dere har valgt for deres årsmøte i år, er særdeles aktuelt og relevant. Fordi MR-forkjempere har en meget viktig rolle i å fremme og verne om menneskerettighetene. Og fremme av menneskerettighetene er i sin tur meget viktig for å sikre varig og bærekraftig fred, stabilitet og fremgang.

Dere er menneskerettighetsforkjempere. Det arbeidet Amnesty International Norge gjør både hjemme i Norge og overfor andre land er meget viktig for fremme, respekt og beskyttelse av menneskerettighetene. Det er også internasjonale gjester her i dag fra bl.a. Myanmar og Nigeria – vi har stor respekt for det arbeidet dere gjør under krevende forhold.

Vi ønsker ikke å skaffe særegne rettigheter for MR-forkjempere. Det vi ønsker, er at de skal ha de rettighetene som alle andre har – og som de har krav på. På grunn av deres utsatte situasjonen er det likevel nødvendig å sette søkelys på tiltak for å øke deres beskyttelse, og oppmerksomhet om denne gruppen.

Menneskerettighetsforkjempere. Eller MR-forsvarere. Forkjempere og forsvarere av rettigheter som er universelle. Disse har utgangspunkt i menneskerettighetserklæringen fra 1948 og de to hoved-konvensjonene om henholdsvis 1) sivile og politiske rettigheter, og 2) økonomiske og sosiale rettigheter som begge feirer 50 år i år (desember 2016).

Disse konvensjonene er ratifisert av et overveldende flertall av FNs medlemsland. Men rettighetene er i veldig varierende grad gjennomført.

Hvor det er rom for å ytre seg, og til å for å på fredelig vis være med i diskusjoner med myndighetene har MR-forkjempere en sentral rolle. I å sikre at menneskeverdet og menneskerettighetene blir ivaretatt. For at mennesker skal få like muligheter. Og for å utvikle samfunn i riktig retning.

En slik positiv utvikling har vi over de siste tiårene sett i mange land. Samfunn har beveget seg bort fra autoritære eller totalitære styresett. Fascistiske regimer i Sør-Europa og Latin-Amerika er blitt erstattet av demokratier som har tillatt dissens og ytringsfrihet. Kommunistiske systemer er blitt avviklet i store deler av Øst-Europa. Lengst nord i Afrika står Tunisia frem som et land med en positiv utvikling for sivilt samfunn og MR-forkjempere siden 2011 – selv om situasjonen er sårbar for tilbakeslag. Også i mange andre land i Afrika har demokratiseringen skjedd gradvis over de siste tiårene, med en positiv utvikling for ytringsfriheten.

Demokratisering er en langsiktig prosess. Avholdelse av valg i seg selv er ingen garanti for at menneskerettighetene overholdes og respekteres. Rettsstatsprinsipper, uavhengige medier, og økonomisk stabilitet og vekst må også til for å skape bærekraftige samfunn.

I disse komplekse demokratiseringsprosessene bidrar menneskerettighetsforkjemperne til endring. Gårsdagens dissidenter og rettighetsforkjempere er blitt dagens ledere. Og MR-forkjempere som i dag kjemper i motbakke, kan bli morgendagens ledere.

Men MR-forkjempere er også de som ikke er like synlige i media, og som ofte ikke nevnes i pressemeldinger og i innlegg i FNs menneskerettighetsråd. MR-forkjempere bidrar på alle nivåer, og gjennom deres innsats bygges samfunn opp på en måte som gjør at de henger sammen. At de blir bærekraftige og motstandsdyktige.

Vi ser at det å kjempe for menneskerettighetene kan være utfordrende og risikofylt. Mange lands myndigheter oppfatter MR-forkjemperes arbeid som en trussel mot etablerte maktstrukturer. MR-forkjempere utsettes for press, trusler, represalier, fengsling, forsvinninger – til og med drap. Amnesty International arrangerte sammen med blant annet Norge og Botswana 24. oktober et sidearrangement i New York som satte søkelys på miljø-aktivisters situasjon. Ifølge FNs spesialrapportørs seneste rapport blir det hver uke drept tre MR-forkjempere som kjemper for rettigheter relatert til miljø. MR-forkjempere i store deler av verden utsetter seg fortsatt for stor fare ved å kjempe for egne og andres menneskerettigheter. Dette er uholdbart. Det gir grunn for sterk bekymring, og må fordømmes.

Det er viktigere enn noen gang å støtte opp om MR-forkjempere. Det står ofte om liv og helse, både for MR-forkjemperne selv, deres familier og deres advokater. Og deres innsats er så utrolig viktig for fremme av menneskerettighetene, som igjen bidrar til at verden går i riktig retning.

Rommet for ytringsfriheten, sivilt samfunn og MR-forkjempere er under sterkt press i store deler av verden. I land på alle kontinenter. Også i land der ytringsfriheten står sterkt må MR-forkjempere få sterk støtte fra myndighetene til å utøve sin kritiske og viktige funksjon. Som statsminister Erna Solberg sa i New York under FNs generalforsamling i høst – i Norges hovedinnlegg:

"I would like to highlight the role of those who promote the rights of others – of women, minorities and members of marginalised communities.

Human rights defenders are an important corrective in any society. Only weak leaders fear being corrected."

Hva gjør Norge: Multilateralt

Jeg vil nå si litt om hva Norge gjør internasjonalt for å støtte opp om MR-forsvareres sak. Jeg vil starte med det arbeidet vi gjør i multilaterale forum, særlig i FN. Det er her standarder og normer settes i forhandlinger mellom medlemsstatene. Standarder som det så er viktig at blir omsatt til handling.

Norge var i ledelsen for å fremforhandle FN-erklæringen om MR-forsvarere som ble vedtatt i 1998, og i å opprette mandatet til spesialrapportøren for menneskerettighetsforsvarere i år 2000. Siden da, har Norge fortsatt å ha ledelsen i FN – både i Genève og New York – for resolusjoner som omhandler MR-forkjempere.

FN har under norsk ledelse vedtatt flere viktige resolusjoner om MR-forkjempere de senere årene.

  1. Våren 2013 vedtok FNs menneskerettighetsråd i Genève enstemmig (ved konsensus) en resolusjon (res. 22/6) om hvordan nasjonal lovgivning skal samsvare med internasjonal rett på MR-feltet for MR-forkjempere. Blant annet er den tydelig på at MR-forkjempere kan motta finansiell støtte fra utlandet, og at de ikke kan «kriminaliseres».
  2. Høsten 2013 vedtok FNs generalforsamling den første resolusjonen som spesifikt fokuserte på kvinnelige MR-forkjempere. Denne resolusjonen ble vedtatt ved konsensus. Den anerkjenner kvinner i alle aldre som engasjerer seg i fremme av alle menneske­rettigheter og fundamentale friheter, og alle dem som fremmer kvinners rettigheter og likestilling. Dette inkluderer også menn.
  3. 3) I 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd å fornye mandatet til FNs spesialrapportør for MR-forsvarere, noe vi må gjøre hvert tredje år. 80 land fra alle regioner støttet resolusjonen som medforslagsstiller – det foreløpig høyeste antallet land som så langt har støttet en resolusjon om MR-forkjempere.
  4. Sommeren 2015 tok Norge initiativ til et fellesinnlegg i Genève om at alle som er fengslet for å benytte seg av sin ytringsfrihet må frigis umiddelbart. Innlegget var støttet av 65 land fra alle regioner.
  5. Høsten 2015 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon om å frigi alle fengslede MR-forkjempere. Denne gangen ble resolusjonen for første gang tatt til avstemning – av Kina og Russland. Resolusjonen ble likevel vedtatt med stort flertall. 14 land stemte imot, 127 for, mens 41 avsto.
  6. Våren 2016 vedtok MR-rådet i Genève en resolusjon om MR-forkjempere som arbeider for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, herunder rettigheter relatert til land, miljø og utvikling. Igjen ble resolusjonen tatt til avstemning – av Russland. Seks land stemte imot, 33 for, og åtte avsto.

Det legges mye arbeid inn fra norsk side i å forsvare og videreutvikle resolusjonene i FN, og i å bidra til at resolusjonene har mest mulig relevans. I dette arbeidet har samarbeidet med sivilt samfunn, inkludert Amnesty, vært særlig viktig.

Sivilt samfunn og MR-forkjempere har også spilt en nøkkelrolle i å utøve press på statene under forhandlingene. Blant annet gjennom brev for å øve innflytelse på medlemslandene, som Amnesty har vært blant de som har signert. Denne type påvirkningsarbeid har vært til meget stor hjelp i forhandlingsprosessene.

Forhandlingsklimaet i FN er vanskelig. I Genève har en tverregional gruppe land som kaller seg «likeminded group» koordinert seg godt for å forsøke å svekke tekstene, og man har hatt lignende utfordringer i New York. Denne gruppen har vært ledet av Egypt, med Russland og Kina som toneangivende land i forhandlingene. De har mobilisert bredt, og land som Hviterussland og Laos – som ellers er ganske lite synlige i forhandlinger i MR-rådet – har møtt opp når resolusjoner om MR-forkjempere har blitt forhandlet. Man har gjennom de seneste resolusjonene opplevd at et rekordhøyt antall endringsforslag er blitt fremmet for å svekke disse tekstene. Alle er så langt blitt stemt ned.

I disse prosessene har Norge hatt sterk støtte fra land i alle regioner. Dette er viktig. Dette er ikke Vestens tekster, og det er ikke «sør» eller «øst» som kjemper imot. Tunisia, Botswana, Øst-Timor og Uruguay kan for eksempel nevnes som blant Norges støttespillere under resolusjonsforhandlingene. Og mange flere kunne vært nevnt.

I tillegg har vi selvfølgelig også sterk støtte fra mange vestlige land, men poenget er at dette er tekster som mange andre stater også har et sterkt eierskap til. Stemmekart som viser hvem som har stemt for eller mot resolusjonene, og lister over medforslagsstillere til disse resolusjonene er nyttige. De kan med fordel brukes mer aktivt overfor landene som har stemt ja – resolusjonene er ikke rettslig bindende, men de bør forplikte.

I mars 2017 skal mandatet til FNs spesialrapportør fornyes igjen i Genève. Vi forventer ikke at dette blir en enkel prosess, men vi vet at vi igjen vil ha sterk støtte – fra mange stater, og fra sivilt samfunn. Vi verdsetter den støtte og de innspill vi har fått fra Amnesty Norge, og Amnesty gjennom representanter i Genève og New York, i disse prosessene.

Norge er blant de største giverne til FNs høykommissær for menneskerettigheters kontor, OHCHR. Altfor lite ressurser brukes til MR-arbeid i FN, bare ca. tre prosent av budsjettet. Dette til tross for at menneskerettigheter er definert som en av FNs tre hovedsøyler, sammen med fred og sikkerhet, og utvikling.

Vi er av den oppfatning av at mer investering i MR, vil føre til mindre behov for å investere i de to andre søylene – fordi MR bidrar til både fred og utvikling. Sammen med land fra andre verdensdeler, har Norge vært i ledelsen for å øke støtten til OHCHR og andre FN-initiativer om MR, som f.eks. FNs generalsekretærs «Human Rights up Front»-initiativ. Vi har sammen med et utvalg land også bidratt med å gi råd til FNs påtroppende generalsekretær gjennom «FN 70-prosjektet» – og oppfordret han til å være en «MR-forkjemper» i sitt virke når han starter i januar 2017.

Det er essensielt at FN har mulighet til å være mer til stede i felt, også i sitt MR-arbeid. At de følger opp resolusjonene. At de er i kontakt med MR-forkjemperne på bakken. Og med stater. At de demmer opp for og tar opp problemer med represalier. (Vi støtter høykommissær Zeids «Change Initiative» for å få til dette – en omorganisering for å få høykommissærens kontor for menneskerettigheter mer ut i felt.)

Til sist, hva gjelder det som skjer på det multilaterale feltet, var det viktig da FNs generalsekretær Ban Ki-moon tidligere i høst utnevnte en høynivå (Assistant Secretary General Andrew Gilmour) kontakt ansvarlig for å ta opp og bekjempe represalier. Represalier mot de som samarbeider med FN er et stort problem. Det er farlig for MR-forkjempere og andre som ønsker å samarbeide med FN. Samtidig svekker det FN som organisasjon, når det er utrygt å samarbeide med FN. Flere land har motsatt seg at FN tar tak i problemet med represalier. Det er derfor veldig viktig, og gledelig, at FNs generalsekretær har tatt dette grepet. Forhåpentlig vil det bidra til å bedre situasjonen.

Det er essensielt at sivilt samfunn og menneskerettighetsforkjempere selv har innflytelse på hva som vedtas i FN om deres egen situasjon. Og at resolusjonene som vedtas betyr noe for MR-forkjempere selv. Så er det avgjørende at ord omgjøres til handling. Om de forblir i Genève og New York, er ikke nytteverdien veldig stor.

Innsats på landnivå

Norge ønsker å kombinere den multilaterale innsatsen og lederskapet for menneskerettighetsforkjempere med innsats på landnivå. Som dere vet, er dette solid forankret i Stortingsmeldingen om menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken (2014, desember) og i andre styrende dokumenter – som «Ytringsfrihetsstrategien» fra januar 2016.

Norge tar opp MR-forkjemperes situasjon i enkeltland gjennom debatter i MR-rådet. Vi har kritiske landinnlegg om «situasjoner som krever MR-rådets oppmerksomhet», både som norske innlegg, og sammen med andre land.

Vi bruker «Universal Periodic Review» aktivt. Disse periodiske landgjennomgangene aksepteres av alle FNs medlemsland, og dersom Haiti og Sør-Sudans høringer neste uke går som planlagt, har man nå hørt alle FNs medlemsland to ganger siden oppstarten i 2006. Denne likebehandlingen gir grunnlag for at landene forventes å følge opp. Norge hadde denne uken innlegg i Genève, hvor vi blant annet tok opp situasjonen for sivilt samfunn og MR-forkjempere i høringene for Moldova, Zimbabwe og Venezuela.

UPR-høringene (Universal Periodic Review) lenker det bilaterale til det multilaterale, og gir våre ambassader en anledning til å følge opp de norske anbefalingene i de ca. fire årene mellom hver høring. Ambassadene oppfordres til å holde tett kontakt med sivilt samfunn både i utforming av anbefalinger, og i oppfølgingen – i den grad situasjonen lokalt tillater dette.

Mange norske ambassader har en aktiv profil i å støtte MR-forkjempere – på ulike måter. Utenrikstjenesten har retningslinjer for oppfølging av MR-forkjempere fra 2010, som nå blir oppdatert og vil være klare i vinter. Retningslinjene gir konkrete råd og støtte til ambassadene i dette arbeid – som må tilpasses den lokale kontekst for hva som er mulig å gjøre.

Enkelte ambassader har egne midler til å støtte lokale organisasjoner og MR-forkjempere. Mange ambassader er i kontakt med MR-forkjempere for å støtte og beskytte, og i enkelte tilfeller hjelper man til med å få dem i sikkerhet – også ut av landet om nødvendig. Observasjon av rettssaker lokalt og uttalelser/demarcher overfor lokale myndigheter er også aktuelt i noen tilfeller.

Av gode grunner kan jeg ikke stedfeste alle konkrete eksempler på saker vi følger fordi det kunne sette MR-forsvarere i fare.

La meg likevel gi noen eksempler på den type saker vi arbeider med:

I noen land er det svært farlig å være blogger. Hvis man i tillegg er ateist i et land hvor religionsfrihet og minoriteters rettigheter ikke respekteres, kan livet stå på spill. Norske ambassader og organisasjoner som UD støtter, har hjulpet flere MR-forsvarere i slike situasjoner og sikret dem trygt opphold i andre land.

I noen land er det ikke lenger lov for frivillige organisasjoner å motta økonomisk støtte gjennom samarbeid med internasjonale MR-organisasjoner. De lokale organisasjonene blir stemplet som «utenlandske agenter». Jeg kan forsikre at internasjonale organisasjoner som vi samarbeider med, ikke gir opp av den grunn.

Norske diplomater følger rettssaker mot MR-forsvarere og ytringsfrihetsforkjempere i mange land. Noen steder bistår vi også med advokathjelp; det skjer akkurat nå, til og med i land i vår del av verden.

Vi støtter også arbeid gjennom for eksempel Norsk Journalistlag (NJ) og Den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ). I slutten av oktober arrangerte de sikkerhets- og likestillingskurs for kvinnelige journalister fra en rekke afrikanske land som møttes i Sør-Afrika. Slik støtter vi de som ofte ytrer seg meget synlig.

Vi har støttet innføring av sikkerhetsopplæring som en del av pensum på journalistutdanningene i mange land i Midtøsten. Dette vil forhåpentligvis kunne redde mange unge MR-forsvarere og brukere-av-det-frie-ords liv fremover. Vi støtter også Unescos medieprogram IPDC (International Program for the Development of Communication) som hvert år deler ut midler til ytringsfrihetsprosjekter i mindre demokratiske land. Flere av prosjektene fokuserer på sikkerhet for de som ytrer seg. Videre støtter også UD MR-forkjempere direkte, gjennom det norske MR-fondet.

Norge ønsker å fortsette å støtte sivilt samfunn og MR-forkjempere. Dette gjelder også gjennom å bidra med finansiell støtte. I tillegg til å støtte MR-forkjempere lokalt, bidrar vi også med støtte til internasjonale og norske organisasjoner som samarbeider med lokale organisasjoner på landnivå. Dette er bistandspenger vi får mye igjen for – en meget god investering.

Norge ønsker videre å bidra til å bygge opp regionale organisasjoner til å støtte MR-forkjempere. I Europa er Europarådet og OSSE viktige, og vi bidrar i tillegg med store finansielle bidrag gjennom EØS-midler inn i mange EU-land. Bidraget til sivilt samfunn er en meget viktig del av dette. Vi samarbeider også med Den afrikanske union (AU), og vi ser på muligheten for tettere samarbeid gjennom Asem (Asia-Europe Meeting) og Asean (Association of Southeast Asian Nations). Vi har også en avtale med Den interamerikanske domstolen for menneskerettigheter.

La meg gi noen konkrete eksempler på land hvor vi er bekymret for MR-forkjemperes situasjon:

Jeg er bekymret for situasjonen i Aserbajdsjan, og utenriksministeren og andre har ved en rekke anledninger gitt klart uttrykk for vår uro.

Vi vil fortsette å kreve at Aserbajdsjans myndigheter etterlever landets forpliktelser som medlem av FN, OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og Europarådet. Vår ambassade utnytter det begrensede rom som fortsatt finnes for å støtte opp om landets MR-forkjempere, blant annet ved å observere rettssaker.

I Mexico har ambassaden skapt møteplasser for MR -forsvarere, og holder jevnlig kontakt med ulike MR-forsvarere og deres organisasjoner for å holde seg orientert om deres situasjon. MR-forsvarerne setter stor pris på denne kontakten, som de opplever som en form for beskyttelse. Ambassaden drøfter også enkeltsaker med andre land og tar med jevne mellomrom opp MR-forkjempernes situasjon med relevante myndigheter på føderalt og delstatsnivå. I noen tilfeller har også ambassaden, sammen med andre land, kommet med offentlige uttalelser vedrørende MR forsvareres situasjon.

Situasjonen for MR-forsvarere i flere land i Asia generelt er også vanskelig, som for eksempel i Kambodsja og Thailand. I Thailand har man en lov som forbyr kritikk av Kongefamilien, og som brukes til å ramme opposisjonelle, inkludert MR-forsvarere. Norge tok opp denne lovgivingen under Thailands landhøring i FN (UPR) i vår, og var tilsluttet et fellesinnlegg om situasjonen i Kambodsja i MR-rådet i september, som tok opp situasjonen for sivilt samfunn og MR-forkjempere.

Norge har videre tatt opp MR-situasjonen i Saudi-Arabia en rekke ganger med saudiske myndigheter, både direkte og i internasjonale fora. Vi har tatt opp situasjonen i Saudi-Arabia rundt ti ganger i FNs menneskerettighetsråd i løpet av de siste fire-fem årene. Dommen mot Raif Badawi er opprørende. Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Vi har flere ganger oppfordret til at Badawi umiddelbart løslates. Og vil fortsette med det.

Mange at de utfordringene som jeg har nevnt i talen min finner også sted i Russland. MR-forkjempere en under press, og tilstedeværelse av internasjonale MR-organisasjoner er viktig. Nyheten om at Amnestys Moskva-kontor i denne uken ble avstengt ga grunn til bekymring. Vi er glade for at det nå ser ut til at de administrative problemer knyttet til Amnestys kontorlokaler blir løst, slik at Amnesty kan fortsette sitt arbeid uhindret.

Vi har også uttrykt vår bekymring for den siste utviklingen av situasjonen i Tyrkia.

Avslutning

Dette har vært et forsøk på å i korte trekk å oppsummere norsk innsats overfor MR-forkjempere. Jeg vil oppfordre dere til å ta kontakt med våre ambassader, seksjoner med landansvar i UD, eller Seksjon for menneskerettigheter og demokrati i UD for mer informasjon. Vi har allerede god kontakt, men den kontinuerlige dialogen mellom sivilt samfunn, MR-forkjempere og myndigheter er viktig, og kan alltid bli bedre. Alle land har forbedringspotensial, også i utenrikspolitikken, som jeg har snakket om i dag.

Og tusen takk for at jeg fikk komme og holde innlegg om MR-forkjempere - foran så mange MR-forkjempere. Det har vært en stor glede. Ønsker dere et godt landsmøte. Tusen takk!