Når solen går sin gang

Sånn sett var det greiere å være brite i glansdagene, den gangen solen aldri gikk ned over det britiske imperiet. Hadde det ikke vært for at de var så irriterende trege på den tiden, kunne de i teorien tilbringe et helt liv innenfor Samveldet, og likevel aldri sett et sekunds skumring.

Nå er Europa og Storbritannia blitt så små at jeg gremmes. Vi har jo snart ikke boltreplass igjen, bortsett fra i Norge hvor ingen vil bo, med unntak av en og annen nederlender med en romantisk ønske om et lite gårdsbruk i Gudbrandsdalen, samt de som ikke har noe valg. Samt svenskene i Oslo.

Men ikke nok med at noen tok fra oss landområder vi europeere rettmessig hadde stjålet av andre; vi er også i ferd med å dø fullstendig ut. Befolkningslæren om Europa er inne i et trist kapittel, særlig sett i forhold til verdensdelen i øst. Bare Kina og India er til sammen langt over fire ganger så store som Europa med hensyn til folketall. Hva skal vi gjøre med disse rabagastene i øst som nekter å roe ned forplantningen? I tillegg til Kina og India kommer land som Pakistan, Indonesia, Bangladesh etc. De er så mange at de kunne tatt oss hundre ganger over. Og ikke nok med det; de begynner å bli rike også.

Jeg har en plan, men den må inntil videre være mellom oss. Vi har nemlig en ypperlig anledning til å stjele deler av Asia uten at noen merker det. Det har alltid hersket fullstendig forvirring i forhold til Europas ytre grenser, altså grensene østover. I Wikipedia står det: ’Siden 1700-tallet har grensen mellom Europa og Asia vanligvis vært ansett å gå langs Ural; først fjellkjeden og deretter elva; Kaspihavet, Manytsjforsenkningen nord for Kaukasus, eventuelt kaukasusfjellkjeden, Svartehavet, Bosporosstredet, Marmarahavet og Dardanellene’. Hva skal dette bety? ”(…) vanligvis gått(…)”, sies det, eller ”(…) først fjellkjeden og deretter elva (…)”, ”(…)eventuelt (…)”? Herregud så barnslig! Ingen har peiling på hvor grensene egentlig går; man bare ramser opp en haug med steder som ingen har hørt om fordi man rett og slett ikke aner. Jeg er ikke sikker på om stedene engang fins.

Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, for eksempel, maser kontinuerlig om å bli med i EU. Kunne vi ikke begynt med disse? Og Tyrkia, denne Europas rekonvalesent som ingen skjønner noen ting av, men som angivelig er delvis europeisk, har vi jo sjansen til å innlemme i EU.

Fra tvilstilfellene Sør-Kaukasus og Tyrkia kunne man svingt innom Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan, før man sakte begynte å ta for seg av mer befolkningsrike land i sørøst. På denne måten ville vi adressert Europas – ironisk nok, og ifølge meg – to hovedproblemer: mangel på folk og mangel på land.

Det som står i veien for planen må være vår grunnleggende stedsbundethet. I motsetning til våre yngre fettere og kusiner i USA, så nekter vi å flytte. Ingenting skal få oss til å forlate den regntunge, kullforgiftede polske landsbyen eller det konkursrammede småbruket øst for Otta.

Når man kontrollerer for geografisk mobilitet, har Europa stoppet opp. I Folkevandringstiden gjorde ikke folk annet enn å cruise rundt på Kontinentet. Lombardene eller langobardene, disse femtekolonistene som opprinnelig kom fra Skandinavia, tok Kontinentet med storm allerede i tidlig Middelalder, og ga støtet til Romerrikets endelikt. Så kjekke ble de, at de aldri vendte hjem. På den tiden ble for øvrig ikke Skandinavia regnet som del av Europa, visstnok fordi vi manglet grunnleggende etikette (!). Men Folkevandringstiden som sådan begynte angivelig med hunernes raptuser i øst i år 200-300, noe som satte i gang en befolkningsmessig omkalfatring som Europa aldri har vært vitne til siden. Igjen tror jeg vi må sette vår lit til østeuropeerne for at noe skal skje. Nå som de har blitt med i EU får de se å bevise at de fortsatt evner å la det riste i Europas grunnvoller. Vi i vest er som Wessel så mette at vi snart ikke gidder leve mer.

Når solen går ned over noe, innevarsler dette i litteraturen som regel en snarlig død. Nå kan vi muligens ennå en stund holde liv i oss ved hjelp av solarium og finnmarkslamper med sydenlys, men vi er snart nødt til å ta skjeen i egen hånd. Vil vi sitte og se på at kontinentet vårt synker som Atlantis, at vi sakte men sikkert forsvinner, eller skal vi stille og rolig, men likevel målbevisst, snike oss østover og deretter sørover og ta opp tråden fra våre avdøde imperialist-forfedre? Litt sol må vi jo unne oss.