Anti-korrupsjonskonferansen 2017

Åpningstale av statsminister Erna Solberg på Anti-korrupsjonskonferansen 2017 på Felix konferansesenter i Oslo.

Statsministeren taler på Anti-korrupsjonskonferansen 2017.
Statsministeren taler på Anti-korrupsjonskonferansen 2017. Foto: Statsministerens kontor

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen.

Takk for at jeg får snakke om et tema jeg virkelig brenner for.

Korrupsjon angår oss alle. I alle land. Det skaper ustabilitet og undergraver demokratiske institusjoner.  

Korrupsjon er en «gift» for sosial, politisk og økonomisk utvikling. En felles kamp mot skatteparadiser, økonomisk kriminalitet og korrupsjon vil være en Panama-vaksine og helt nødvendig medisin for en bærekraftig utvikling, og mot grådighet.

Korrupsjon skal straffes.
Myndigheter må sikre at korrupsjon avdekkes, etterforskes og straffeforfølges, og at alle land bidrar til et effektivt strafferettslig samarbeid.

Alle land må implementere relevante internasjonale standarder og konvensjoner for å bekjempe korrupsjon, og prioritere utenlandske anmodninger om strafferettslig bistand.

På anti-korrupsjonstoppmøtet i London i fjor ble det sagt at ca. 1.26 trillioner dollar stjeles hvert år gjennom ulike former for korrupt aktivitet.

Natural Resource Governance Institute, anslår at mange land kunne firedoblet sin bruttonasjonalinntekt pr. innbygger gjennom økt skatteinngang og aktiv bekjempelse av korrupsjon. Derfor var dette også noen av de mest sentrale anbefalingene som kom ut av Addis Abeba-toppmøtet for finansiering av utvikling i 2015.

Dette er penger som på en eller annen måte kunne vært brukt til fellesskapets beste. De kunne gått til private investeringer, til offentlig utbygging av infrastruktur, til skoler og helsevesen. I stedet går de til å finansiere kriminelle enkeltindividers luksusforbruk, utvidelse av deres imperier og noen ganger til terrorisme.

17. desember i fjor ble en avdelingsleder Charles Obong i Ministry of Public Service i Uganda gravlagt i en uvanlig tung kiste. Landsbyfolket bestemte seg for å grave den opp. De fant kisten fylt med 5 700 USD i cash. Man mente han hadde tilknytning til en korrupsjonsskandale knyttet til pensjoner som kostet staten 257 milliarder shilling. Enken fortalte han ville bestikke Gud på dommedag for en plass i himmelen.

Korrupsjon kan skje i alle land. Den kan skje i vårt eget. Den undergraver tilliten til statlige tjenester. I 2010 ble en tidligere vannverkssjef i Norge dømt for korrupsjon. Penger som skulle gå til å sikre folk på Romerike rent vann og renset avløp, gikk isteden til oppbygging av ni private jaktfarmer i Sør-Afrika.

Hvorfor skal folk betale skatt, hvis pengene forsvinner, en dårlig tilbyder vinner kontrakter fremfor en bedre entreprenør, bare fordi han kjenner noen han kan bestikke? Hvorfor skal folk gå på skole, hvis det egentlige pensum undervises i privat betalte klasser på ettermiddagen? Hvor kan man få beskyttelse mot vold, hvis politiet kan bestikkes?

Korrupsjon ødelegger tilliten vi har til hverandre.

Kobling mellom menneskesmuglere og lokale myndigheter som vi ser i deler av Afrika eller narkotikasmuglere og lokale myndigheter i Afghanistan belyser kompleksiteten.

Korrupsjon er sammen med organisert kriminalitet, voldelig ekstremisme og terrornettverk en driver av sårbarhet. Bekjempelse av korrupsjon, organisert kriminalitet og terror er viktig i mål 16 om fredelige samfunn i de nye tusenårsmålene - agenda 2030. Som FNs pådriver av bærekraftsmålene, er jeg opptatt av at andre lands utvikling henger sammen med vår egen. Deres sikkerhet er sammenvevd med vår.

Arbeidet med FNs bærekraftsmål skal blant annet bidra til å  redusere korrupsjon betydelig innen 2030. En bærekraftig utvikling i verden er avhengig av at skattesystemer styrkes, at skatteparadiser opphører og at vi bekjemper korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Myndigheter må legge til rette med en politikk som åpner for investeringer. Men skatteunndragelser, økonomisk kriminalitet og korrupsjon er ikke noe bare myndigheter kan bestemme at ikke skal skje. Her må alle bidra. 

Næringslivet er uten sammenlikning den største muskelen, og må være motoren i arbeidet med en bærekraftig utvikling. Næringslivets innsats er til næringslivets beste. Jeg er glad for at flere og flere selskaper ser dette og tar aktive grep for en bærekraftig utvikling både lokalt og globalt. De tar grep for å bidra til å bekjempe korrupsjon, skape trygge arbeidsplasser med rettferdige lønninger, betale selskapsskatt, sikre klima og bevare miljøet. De gjør det fordi de vet at slik sikrer de sine fremtidige markeder.

Regjeringen følger opp løftene jeg ga i London. Jeg vil opprette en kunnskapsbank, der en rekke program som er relevant for antikorrupsjonsarbeidet blir en satsning i utviklingspolitikken. Olje for Utvikling er ett slikt program, som blant annet tar sikte på å overføre norske erfaringer med å håndtere inntektsstrømmer fra olje og gassvirksomhet og redusere risiko for korrupsjon.

Norge viderefører i tillegg støtte til antikorrupsjonssenteret U4 i Bergen, og støtten til EITI, Extractive Industries Transparency Initiative, som har sitt hovedsete i Oslo.

Norge, har blitt rik på sine naturressurser. Blant annet gjennom beskatning, fordeling og ved å unngå korrumpering, har vi et ansvar for å dele våre erfaringer.

Men vi vet at risiko for underslag er særlig stor i land med store naturressurser. Private lisensinntekter fra politiske myndigheters side kjenner vi fra mange land, fra Brasil til Usbekistan. Underslag av bistandsmidler har skjedd i en rekke utviklingsland og mange steder er kickbacks og signaturbonuser stadig vanlig.

Eksempler finnes også i Norge, hvor store og delvis statseide selskaper er involvert. Det kan være vanskelig å stille de skyldige til ansvar. Et fellestrekk ved mange av sakene er at betalingen av motytelsen skjer langt fra Norge, i land med svake kontrollmekanismer og med motparter som tilsynelatende sitter trygt i sine maktposisjoner.

Ofte er den eneste grunnen til at vi får vite at norske bedrifter er innblandet, at det finnes varslere som sier fra. På bistandsområdet har vi derfor laget en ordning med frivillig anonym varsling som vi mener fungerer godt.

Aggressiv skatteplanlegging er en uetisk måte å tappe land for inntekter. Alle land rammes av dette, men det går særlig ut over fattige land som trenger inntektene mest. Prinsippet er enkelt, overskuddet flyttes dit det gir minst skatt – gjerne til et skatteparadis, mens kostnadene flyttes dit fradragene er størst. Som Panama Papers-saken viste er mange advokatfirmaer og banker eksperter på å gi denne typen skatteråd. De setter opp kompliserte selskapsstrukturer for å skjule hva som virkelig foregår og hvem som nyter godt av det. Disse er bevisst laget så uoversiktlige at det skal være vanskelig å følge pengestrømmene. Også kriminelle organisasjoner og terrorister benytter seg av slike konsulenter til å lage selskaper som hvitvasker inntektene deres.

Nordmenn har tillit til at politikere og embetsverk forvalter våre felles verdier fornuftig og ikke forsyner seg av dem. Men den tilliten må vi gjøre oss fortjent til, hver eneste dag. Åpenhet er avgjørende. Tilliten bunner bl.a. i at vi er et åpent samfunn. Dere kan se hva jeg tjener, eier og betaler i skatt ved å gå inn på skattelistene. Jeg kan se at dere sjekker meg.

Vi har mekanismer for rett til innsyn som gjør det vanskelig å skjule suspekt forvaltningspraksis og brukervennlige informasjonssystemer gjør det enkelt for publikum å få informasjon. Disse systemene forbedres stadig og når de ikke strekker til har vi «vaktbikkjer» i form av ombud som ivaretar bl.a. forbrukeres, pasienters, barns og diskriminerte personers rettigheter i møte med det offentlige.

Kompliserte og skjulte forretningsstrukturer bryter ned tillit. Derfor er det viktig med et sterkt og effektivt finanstilsyn, ditto konkurransetilsyn og et nærmest ubestikkelig og anstendig betalt politi og tollvesen. Et aktivt sivilsamfunn – ikke minst Transparency International – bidrar også til åpenheten.

På bakgrunn av egne erfaringer med innsyns- og åpenhetspolitikken, vår politikk for offentlig eierskap, retningslinjene for Statens pensjonsfond utland, kravene til land for land-rapportering, åpne eierskapsregistre osv., mener vi at åpenhet og gode kontrollmekanismer er helt essensielt for å motvirke korrupsjon og økonomisk svindel.

Åpenhet er motgiften til korrupsjon. Derfor må vår beskjed til korrupte være tydelig: Vi vil fjerne gjemmestedene deres. Og dere vil bli straffet.

Norge fører en aktiv politikk for å redusere og fjerne gjemmestedene for korrupsjon. Tiltakene har ofte eksotiske forkortelser og høres byråkratiske ut: Vi implementerer de internasjonale anti-korrupsjons­konvensjonene, FATF standardene, OECDs Common Reporting Standard, bestemmelsene i EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv vil snart bli integrert i norsk lov og vi har vært aktive pådrivere i EITI-samarbeidet. Som oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak vil vi nå også etablere åpne eierskapsregistre. Dersom slike registre også inkluderer utenlandske eiere og investorer kan en slå et slag for å begrense bevegeligheten av og hvitvasking av penger med kriminelt opphav. Storbritannia, Frankrike, Nederland og en del andre land har gått i bresjen for å opprette åpne eierskapsregistre og automatisk utveksling av informasjon fra disse. Storbritannia innfører i tillegg registreringsplikt for utenlandske eiere og investorer.

Listen er lang og ganske teknisk, men la meg gi et eksempel på hva dette betyr. Den multilaterale CRS-avtalen sikrer innhenting og automatisk utveksling av bankopplysninger og andre finansielle opplysninger. Den er nå undertegnet av 89 jurisdiksjoner, og i september finner de første utvekslingene av opplysninger sted. Dette er slutten på bank-hemmelighold slik vi kjenner det. Det blir færre steder for de korrupte å gjemme seg.

Det skal straffe seg å bedrive korrupsjon. Norge straffeforfølger korrupte i norske selskaper hvor i verden de enn har forbrutt seg. Det samme gjelder vår nulltoleranse mot korrupsjon og andre økonomiske misligheter. Innen bistand reageres det kontant på tilfeller av korrupsjon. Vi stiller krav til våre partnere om nulltoleranse. Utenriksdepartementet har mange varslingssaker, og har en streng praksis ved økonomiske misligheter. Bistand stanses, midlene kreves tilbakebetalt og de skyldige kreves straffet.

Vi må erkjenne at det er en lang vei igjen å gå før korrupsjon er bekjempet. Det blir en debatt her på konferansen senere i dag om nulltoleranse versus faktisk risiko i farlige farvann. Norge har valgt å gå inn med bistand i noen av verdens svakeste og mest konfliktfylte land. Når vi gjør det, er det viktig å stille krav til god risikohåndtering og tilpassede kontrolltiltak for å nå målene og forebygge misligheter.

Det er viktig for bekjempelsen av korrupsjon internasjonalt at flest mulig vestlige land strekker seg så langt de kan og blir en del av den internasjonale kampen mot korrupsjon.

Korrupsjon er ran av samfunnets ressurser. Det må vi være med på å stoppe, ute og hjemme.

Takk for at dere setter et viktig tema på dagsorden.

Takk for oppmerksomheten