Ærede forsamling

1 INNLEDNING – ET NYTT SIKKERHETSPOLITISK BILDE

Takk for innbydelsen. Takk for det arbeidet Luftkrigsskolen gjør med GILs årlige luftmaktseminar. Dette forumet er en anerkjent arena for innsiktsfull diskusjon i faget luftmakt. Skolen har dessuten en viktig tradisjon med å plassere "luftmakt" i et bredt historisk, kulturelt og forsvarspolitisk perspektiv. Det gjør seminaret spennende for langt flere enn Luftforsvaret selv.

Jeg er invitert hit for å fortelle om Forsvarsdepartementets tanker, om bruk av luftmakt i det nye sikkerhetspolitiske bildet.

Det er en spennende utfordring. Tradisjonelt skulle nemlig ikke politikere ha meninger om anvendelse av militærmakt overhodet. Den norske militærteoretiker Gudmund Schnitler var krystallklar i boken Strategi fra 1914. Han sa:

"Feltherren bør og maa altid vite [å] hævde sin stilling [og] staa paa vakt [overfor] den skadelige indflydelse politikken kan utøve paa krigens ledelse. Politiken utpeker maalet, [hensikten med] krigen – [men] veiene [og] midlene derimot vælger feltherren selv."

Godeste Schnitler ville neppe ha hatt forståelse for at Luftkrigsskolen ber meg, som politiker, legge frem mitt syn på anvendelse av militærmakt.

Politikernes oppgave var å skaffe det utstyret generalene trengte til sine kriger, samt å velge et gunstig tidspunkt å utkjempe dem.

Politikere skulle stelle med politikk – det vi i dag kaller sikkerhetspolitikk, ikke med gjennomføring av militære operasjoner. Det skulle overlates til fagfolk.

Men bare fire år etter at Schnitlers bok var på markedet - i 1918 lå Europa i ruiner. En hel verden ble vitne til hvordan militær ‘selvråderett’ hadde ført til meningsløse og enorme tap. Det førte til at den franske statsminister Clemenceau konkluderte med at: "Krig er en altfor alvorlig ting til at det kan overlates til generalene."

I dag er det en godt etablert erkjennelse at politikere skal ha meninger om anvendelsen av militærmakt.

2 LUFTMAKT- EN KORT HISTORIKK

Flymaskiner var i utgangspunktet et leketøy for dumdristige menn. Med "flagrende silkeskjerf" og "brølende motorer" imponerte de en hel verden.

I oktober 1910 foretok den svenske Baron Calle Cederstrøm den første flyturen fra norsk jord. Det var møtt frem 30.000 tilskuere på Etterstadsletta, der eventyret fant sted. I avisene neste dag kunne man lese:

[Piloten førte maskinen] lett vippende bortover banen, propellen svirret hurtigere og hurtigere. Og så hendte det noe ganske merkelig: Maskinen hadde ikke lenger berøring med jorden. Den fløy skinnende – på skrå oppover. Etter en flukt på 23 minutter rundt havnen og over Ekeberg gjorde han en like vellykket landing, og ble båret på gullstol av en begeistret folkemasse.

Flygernes heltestatus ble ikke mindre under den første verdenskrig. Alle kriger har sine helter, og i en krig som var preget av ansiktsløse massehærer, var flygeressenes kandidatur uimotståelig. Ekte baroner i duell på himmelhvelvingen, ga selv den industrialiserte krigen et snev av romantikk.

Men ganske snart begynte luftmakten å vise seg fra en annen side. Allerede i 1921 advarte flybombingens første apostel, italieneren Giulio Douhet, om at man ikke burde gjøre seg noen illusjoner når det gjaldt krig med bombefly, den måtte nødvendigvis bli brutal. Han sa:

"Hvis vi tenker over omfanget, og kraften, i et flyangrep, må vi innse at det ikke finnes noe effektivt forsvar mot det. En fullstendig maktesløshet ovenfor fiendens ødeleggelser vil kjennetegne den tragedien som følger et flyangrep. Like tragisk er det å tenke på at en slik krig avgjøres ved å ødelegge de materielle og psykiske resursene til et folk som er fanget i en syndeflod som vil omgi dem, helt til samfunnsmaskineriet kollapser fullstendig."

Den allierte bombingen av Tyskland og Japan under den annen verdenskrig viste hva man kunne få til, selv om resultatet ikke svarte helt til forventningene. Hvor dårlig rykte luftmakten etter dette hadde fått, fikk vi et eksempel på da en statue av Bomber Command’s sjef under krigen, Sir Arthur Harris skulle avdukes så sent som i 1992. Fra inn og utland strømmet det på med protester, og ni personer ble arrestert under tumultene som oppsto ved seremonien der dronningmoren avduket statuen.

Denne korte innføring i Luftmaktens historie er ikke egnet til å imponere denne forsamlingen. Hensikten min derimot, har vært å vise at luftmakt er et tveegget sverd. For politikere i moderne demokratier fremstår Luftmakt som spesielt attraktivt, fordi omkostningene ved å bruke slik makt i utgangspunktet virker liten.

3 LUFTMAKT I DAG

Operasjonene over Kosovo i 1999 viste at det faktisk var mulig å oppnå hensikten med en luftkampanje uten å miste en eneste mann i kamp. Operasjonene i Afghanistan har vist hva vi kan få til med moderne teknologi og trente mannskaper. Fra stor høyde og med liten feilmargin oppnådde amerikansk luftmakt det mange forståsegpåere mente var umulig: å knuse Taliban og al-Qaida.

I fremtiden vil vi kanskje gjennomføre luftkampanjer uten å involvere eget personell i direkte kamphandlinger overhodet. Vi har sett at UAV’er brukes i stadig flere roller, og av stadig flere land. Med økt evne til kontinuerlig overvåkning av store områder, kan luftmaktens blotte tilstedeværelse virke dempene på fremtidige konflikter.

Operasjonen i Afghanistan har også vist hvor viktig et effektivt samarbeid på tvers av forsvarsgrenene er i moderne operasjoner. Samtidig skal vi være klar over at luftmaktens suksess, kan slå tilbake på oss selv.

I debatten som fulgte i Norge etter at USAs bombing i Afghanistan startet, var "det hvite silkeskjerfet" fullstendig fraværende. Det var ikke lenger pilotenes heltemodighet som ble fremhevet, men evnen til å spre død og fordervelse over forsvarsløse sivile.

For eksempel kunne vi finne følgende spørsmål i Aftenposten: "Kan den vedvarende bombingen av et sønderbombet land, ha betydning for amerikansk våpenindustri?" Å reise et slikt spørsmål, levner lite ære til ‘ those magnificent men and their flying machines’.

Etter hvert spredde deg seg en dyp frustrasjon blant de ‘vaneradikale’ i Norge fordi ikke mer har gått galt i Afghanistan. Det svarer nemlig ikke til inngrodde forventninger i slike grupper at flybombing kan føre noe godt med seg: Afghanistan har nå fått en ny sjanse – etter over 20 år med krig.

Luftmaktens "janusansikt" har blitt en utfordring også for Norge etter at vi på nytt har fått luft-til-bakke kapasitet. Det er ingen tvil om at kritikken vil velte inn i det øyeblikk en norsk bombe treffer feil mål. Vi håper jo alle at en slik situasjon aldri vil oppstå, og vi gjør vårt ytterste for å forhindre det. Likevel - en norsk luft-til-bakke kapasitet kan få langt større politiske konsekvenser, enn det vår tradisjonelle ‘ noble art of air defence’ har fått.

For å si det enkelt: på den ene siden øker det muligheten for at vi kan bidra mer relevant i alliansen, på den andre siden øker det muligheten for å komme i skikkelig trøbbel.

Historien viser at politikere tradisjonelt har vært lite villige til å opptre som kulefangere etter mislykkete militære oppdrag. Det hviler et stort ansvar på den politiker som i dag eller i morgen anvender luftmakt. De som faktisk utfører oppdraget må nemlig vite at oppdragsgivere stiller seg bak dem i gode så vel som i onde dager.

Derfor er det helt avgjørende at vi som politiske oppdragsgivere viser et tydelig politisk lederskap . Vi kan ikke sende norske soldater i strid hvis vi er tvil om fornuften eller moralen i engasjementet. Det er et politisk ansvar.

3.1 Kamp om normer og verdier

Når internasjonale konflikter står om verdier og normer, er det spesielt viktig at operasjonene føres på en måte som ikke krenker de samme verdiene og normene. Da må vi vite at det finnes en form for "avstandsmoral", som gjør at man kan beordre flymannskaper til oppdrag som det ville vært helt utenkelig å be bakkestyrker om å gjøre.

Den 14. februar 1942 utstedte det britiske Air Ministry et direktiv der det het at operasjonene heretter skulle rettes mot den tyske sivilbefolknings kampvilje, med spesiell vekt på industriarbeiderne.

Dagen etter presiserte stabssjefen sin tolkning av direktivet: "Jeg forutsetter at alle er innforstått med at siktepunktene skal være boligområdene, ikke for eksempel skipsverft eller flyfabrikker… det må være klinkende klart, om det ikke alt er forstått."

Det er veldig vanskelig å forestille seg at de kunne gitt den samme ordren til hæren, ved å beordre dem til å gå løs på sivilbefolkningen med maskinpistoler. Forutsetningen for bruk av flybombing, slik vi har sett det gjennom historien, er "distansen fra det konkrete". Hadde de sett, luktet og hørt ofrene i Køln, Hamburg og Dresden, vil jeg anta at oppdragene hadde vært relativt mye vanskeligere å utføre.

Poenget mitt er ikke at luftmakt er umoralsk i seg selv, men at politiske oppdragsgivere må være klar over at luftmakt kan misbrukes. Militærmakt er kun ett av flere virkemidler for å nå politiske mål, og luftmaktens fleksibilitet og tilgjengelighet må ikke få oss til å gripe for lettvint til maktbruk.

Når konflikten står om verdier og normer, som i Afghanistan, er det spesielt viktig at vi politikere synliggjør de verdier vi slåss for, gjennom våre valg av virkemidler.

3.2 Små land – større utfordringer

Politikernes rolle som kulefanger - om noe skulle gå galt - kan bli ekstra ubekvem i fremtiden fordi små lands politikere har begrensede muligheter til å påvirke bruken av luftmakt.

Det teknologiske gapet mellom USA og resten av verden er nettopp aller størst innenfor luftmakt, spesielt om vi inkluderer romteknologien i begrepet.

Det er dessuten nærmest en militær nødvendighet at det landet som kontrollerer de største ressursene, og som best er i stand til å lede operasjonene, også kontrollerer styrkene. Luftkommando og kontroll vil derfor i fremtiden bli enda mer sentralisert, noe som igjen vil påvirke forholdet mellom store og små land i alliansen. Dette er en utfordring vi må ta alvorlig. Som Lord Robertson sa på forsvarskonferansen i München på søndag: Det er uaktuelt at USA controls the air, while Europe fights in the mud. Men det krever at Europa investerer i relevant teknologi, og at USA deler deres teknologi med oss.

Etter Berlinmurens fall har vi sett at sikkerhetspolitiske kriser har hatt en helt annen karakter enn den krigen vi tidligere forberedte oss på. Kriser, som på Balkan, kan ikke sammenliknes med for eksempel kriser knyttet til naturkatastrofer, som orkanen på Vestlandet. På Balkan er det vi selv som oppsøker vanskelighetene og ikke motsatt, fordi konsekvensene av ikke å gjøre det er for store.

Det er en form for "opplyst egeninteresse" når Norge engasjerer seg i internasjonale konflikter. Vi vil bidra til å løse konfliktene før de kommer ut av kontroll. Faren med det er at vi risikerer å blande oss inn i konflikter som verken gavner oss eller dem konflikten i første omgang gjelder. Den britiske statsminister Tony Blair har nettopp pekt på at et av vår tids vanskeligste sikkerhetspolitiske spørsmål er å bestemme når man skal engasjere seg i andre folks problemer.

Den siste langtidsproposisjonen for Forsvaret antyder at det å hindre store menneskelige lidelser fort kan bli en del av sikkerhetspolitikken i seg selv. Det er uakseptabelt å tillate lidelsene når vi har maktmidler til å forhindre dem.

Gitt at det finnes mye ondskap i verden og at Norges militære ressurser er svært beskjedne, kan en slik utvidet bruk av norske militære ressurser i utlandet føre til at vi forstrekker oss – til en form for ‘humanitær overbelastning’ , som vi i lengden ikke kan bære. Det er derfor viktig å holde "tunga rett i munnen", og kjenne vår begrensning.

3.3 Allianse - solidaritet

Kost-nytte vurderinger passer ikke i alle sammenhenger. Under den kalde krigen hvilte norsk sikkerhet på at våre allierte ikke skulle foreta kost-nytteberegninger, men ville komme oss til unnsetning. NATOs artikkel 5 har vært og er grunnfjellet i norsk sikkerhetspolitikk gjennom 50 år. Ved å stille spørsmål ved den forpliktelsen, rokker man ved noe som kan få uante konsekvenser for Norge på sikt. Når vår viktigste allierte blir angrepet, skal vi bistå med det vi kan og det de trenger. Det skulle bare mangle.

At norsk personell deltar i amerikanske forsvarsoperasjoner på amerikansk jord, i form av luftovervåkning, er et synlig bevis på at Norge tar våre forpliktelser alvorlig. Det var pinlig å være vitne til den unnvikende holdningen fra enkelte i Norge etter 11. september. Vi kan være enig eller uenig i amerikansk politikk, men et angrep på en av våre allierte angår oss direkte. Som det står i Atlanterhavspakten: et angrep mot én er et angrep mot alle. Det gjelder også når USA blir angrepet, ikke bare hvis vi blir det.

NATO er hjørnestenen, men Norge har også sikkerhetspolitiske behov som kanskje i mindre grad enn før, vil bli dekket gjennom NATO-medlemskapet alene.

Vår utfordring er å unngå at Nordområdene "frikobles" fra sikkerheten i resten av Europa og det euro-atlantiske området. Som ikke-medlem av EU, kan Norge falle utenfor deler av de sikkerhetsmekanismer som Europa vil innføre for å møte vår tids trusler, mot for eksempel grenseoverskridende terror.

Det er heller ikke usannsynlig at det kan oppstå uoverensstemmelser i forbindelse med norsk myndighetsutøvelse i havområdene i nord. Det er viktig å huske at Norge baserer vår verdiskapning på å ha kontroll over vårt territorium – og havområdene. Det er Norges geografiske plassering og utbredelse, i forhold til fisk og petroleum, som har gjort oss til et av verdens rikeste folkeslag.

Norge er også et av få vesteuropeiske land som kan havne i ‘nabokrangel’ med andre enn sine egne allierte. Det er derfor enda viktigere for Norge, enn for mange av våre militære samarbeidspartnere, at Forsvaret har en effektiv og troverdig kapasitet for tilstedeværelse, suverenitetshåndhevelse og overvåkning i vårt eget område.

Derfor er det avgjørende at vi har full nasjonal kontroll med eget luftrom. Norge må opprettholde et slagkraftig kampflyvåpen - med dyktige og drevne flygere.

Den sentrale utfordringen vår er å finne en god balanse mellom: - et forsvar som er egnet til å løse Norges egne geostrategiske utfordringer, - og et forsvar som er en kompetent og interessant samarbeidspartner internasjonalt. Her må vi legge oss mer i selen. Norges troverdighet som alliert er i militær forstand knyttet til i hvilken grad vi makter å følge opp NATOs militære moderniseringsprosess. Det ble tydeliggjort av de 50-60 amerikanske kongressmedlemmer som deltok på den sikkerhetspolitiske konferansen i München, der budskapet som ble videreformidlet var glassklart: Dere må henge med teknologisk!

3.4 Et NATO i endring

Samtidig med at Norges spesielle sikkerhetspolitiske utfordringer blir mindre synlige på den internasjonale agenda, ser vi et NATO i sterk endring. Vi vet lite i dag om hvordan NATO vil se ut om 10 år, men det krever ikke mye fantasi å se at morgendagens NATO vil være annerledes enn gårsdagens.

En konsekvens kan bli at NATO beveger seg mot en koalisjon av villige, der enkelte medlemmer samarbeider om spesifikke oppgaver, kanskje sammen med partnerland. Kanskje får vi en situasjon amerikanerne beskriver som " The mission defines the coalition" fremfor "the coalition defines the mission."

Et eksempel er at det i forbindelse med operasjonene i Afghanistan er opprettet en Nordisk lufttransportcelle på Gardermoen, bestående av offiserer fra Norge, Sverige og Finland. Denne skal koordinere lufttransport ned til operasjonsområdene slik at vi får utnyttet den samlede kapasiteten best mulig. Norge er også engasjert med en C-130 i Kirgisistan sammen med Danmark og Nederland. Her er Norge "lead nation" og landene til sammen stiller omkring 150 personell.

3.5 Flernasjonale materiellanskaffelser

Økende og tettere flernasjonalt samarbeid er et tydelig trekk i tiden. Ikke minst innenfor større materiellanskaffelser er det viktig å samarbeide med land vi har felles interesser med. Et moderne forsvar må ha moderne utstyr, men kostnadene ved utvikling og anskaffelse av nytt materiell er ofte så store at et tett flernasjonalt samarbeid er den eneste løsningen.

Som eksempel kan nevnes den norsk-svensk-finske anskaffelsen av enhetshelikoptre til Sjøforsvaret - seks helikoptre til de nye fregattene og åtte til Kystvakten som erstatning for Lynx. Disse helikoptrene vil gi fregattene en ny dimensjon og være viktige i moderne sjøoperasjoner. For Kystvakten vil de nye helikoptrene øke aksjonsradiusen til fartøyet og forbedre evnen til både overvåkning, kontroll og redningstjeneste. Leveransene skjer fra 2005 til 2008. Det er ikke riktig slik det kom frem på radioen i dag morges at det har vært reist uklarhet knyttet til helikopter prosjektet. Første regning er betalt og kontrakten ble underskrevet en måned før tiden, bestillingen og oppfølgingen er glassklar.

Ved behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret vedtok Stortinget at anskaffelse av nye kampfly skal forberedes. Regjeringen er i ferd med å etablere en strategi for hvordan erstatningen av F-16 MLU skal gjennomføres. Nye kampfly blir den største enkeltanskaffelsen i Forsvaret noensinne, og må gjennomføres en gang mellom 2010 og 2018. I det videre arbeid er det helt nødvendig å sikre størst mulig handlefrihet så lenge som mulig.

Samtidig må Norge utnytte de mulighetene et tidlig forpliktende samarbeid mellom nasjoner med felles interesser kan medføre operativt, økonomisk og industrielt. Det amerikanske JSF-prosjektet ( Joint Strike Fighter) og en videreutviklet Eurofighter er i dag de fremste kandidatene, men også andre kandidater kan bli vurdert.

Forsvaret har dessuten kommet til et veiskille når det gjelder behovet for fremtidig transportflykapasitet. Operativt sett er våre C-130 Hercules transportfly i ferd med å nå sin tekniske levealder. Vi ser derfor på ulike måter å dekke vårt fremtidige behov for transportflykapasitet på, herunder løsninger som samtidig kan dekke behov for lufttankingskapasitet. Det vil bli omtalt i Forsvarsdepartementets gjennomføringsproposisjon som kommer ved påsketider.

Norge er også aktivt engasjert i NATOs arbeide med luftbåren bakke-overvåkning – AGS eller Air-Ground-Surveillance, og vi har et prosjekt om et nytt kortholdmissil til våre "midtlivsoppdaterte" F-16, der vi ser på mulighetene for felles innkjøp med Nederland, Belgia, Danmark og Portugal. Andre spennende samarbeidsområder kan bli etablert, for eksempel innenfor området ubemannede fly, eller såkalte UAV’er.

Når vi i fremtiden skal prioritere mellom større materiellinvesteringer, vil jeg legge stor vekt på at disse er i tråd med alliansens målsetninger med DCI – Defence Capabilities Initiative. Det er altså ikke bare den nasjonale dagsorden som vil avgjøre fremtidens materiellanskaffelser, men også alliansens samlede behov, og kravene til interoperabilitet .

3.6 Kompetanse – vår viktigste ressurs

Det er ikke bare materiellanskaffelser som gir oss store utfordringer. Spørsmålet om hvordan vi utvikler, og beholder militær kompetanse, er minst like viktig.

Samtidig med at vi er engasjert med norske styrker en rekke steder i verden, for å utføre et vidt spekter av oppdrag, skal offiserskorpset reduseres betraktelig. Det kan virke selvmotsigende at Forsvaret akkurat nå reduserer sin viktigste ressurs. Ressurser er som regel noe vi vil ha mere av. Det er like fullt et faktum at vår forsvarsstruktur har vært for stor.

Stort volum, og lav reaksjonsevne gir falsk trygghet. Vi kan ikke modernisere en så stor struktur. Utfordringen er å beholde og utvikle organisasjonens samlede kompetanse, selv om dyktige medarbeidere slutter. Alle organisasjoner som ønsker et langt liv må evne å kultivere sin kompetanse, selv om enkeltmennesker kommer og går.

Spesielt militære organisasjoner, som i tidligere tider kunne miste en generasjon offiserer i løpet av en formiddag, må ha evnen til å bevare kompetanse i kulturen, ikke bare i den enkeltes hode. Her spiller tiltak som dagens Luftmaktseminar en viktig rolle.

3.7 Ukomfortable kriger – for en bedre fred

• Hva er det som er nytt i det sikkerhetspolitiske bildet?
• Er det nytt at det raser et utall konflikter i verden?
• Er det nytt at usynlige fiender lurer i mørket?
• Er det nytt at vi føler en maktesløshet ovenfor redselsfulle gjerninger?

Store kriger, av den typen som herjet Europa fra 1914 til 1918 og fra 1939 til 1945, fikk oss til å glemme alle de ‘ukomfortable krigene’. De ukomfortable kriger var for eksempel de militære operasjoner som gjennom nærmere 100 år holdt det britiske imperiet sammen. De mest ‘ukomfortable’ av dem alle finner vi kanskje i vår egen tid.

Det er alle de uforutsigbare og uoversiktlige kriger som er de egentlig krigene. Historisk sett er det Kosovo, Somalia, Afghanistan og Manhattan som er regelen, og det er Gulfkrigen som er unntaket, og ikke motsatt, slik man lett kan få inntrykk av.

Moderne demokratier har neppe noe valg, vi må hanskes med folk som villig ofrer livet i ren fanatisme - for flagget, for religionen eller i ensporet hat. Ingenting av dette er nytt, selv om virkningene har blitt dramatisk mye større.

Det som er nytt er at Forsvaret også involveres i andre folks fred, og ikke bare i krig. Det er neppe å ta for hardt i å hevde at de skarpeste oppdrag noen norsk pilot har fløyet etter den andre verdenskrig, er fløyet i fredsoperasjoner. Det er heller ikke å ta for hardt i å hevde at norske piloter, som er vant til å fly i dårlig vær og i rufsete terreng, tilhører verdenseliten i slike operasjoner.

På Dagsrevyen torsdag 2. juli 1992 kunne vi høre:

"...Et Herculesfly fra det norske Forsvaret landet i ettermiddag på flyplassen i Sarajevo med medisiner ombord. Så langt i dag er det bare det norske Herculesflyet med den amerikanske hjelpesendingen som er landet..."

På samme måte har også norske helikoptre, enkelte ganger med kulehull i skroget, gitt uvurderlige bidrag for fremmede staters sivilbefolkning.

Noen vil hevde at slike operasjoner ligger utenfor Forsvarets egentlige oppdrag. Forsvarets menn og kvinner skal være krigere, ikke bistandsarbeidere. Dette er riktig, men også galt.

Den britiske militærteoretiker Basil Liddell Hart, sa det slik: " the object of war is to attain a better peace". Hvis krigens hensikt er å bidra til en bedre fred, er en C-130 fylt med barnemat like viktig som en C-130 fylt med fallskjermsoldater. Mat, medisiner og ulltepper kan også gi en bedre fred, ikke bare presisjonsleverte bomber.

3.8 Moderne forsvarsplanlegging

Under den kalde krigen hadde vi kun to trinn på den sikkerhetspolitiske gasspedal, fred eller krig, alt eller ingenting. Nå er Forsvarets evne til å operere over tid, uten at landet er satt på krigsfot langt viktigere. Vi skal gjøre Forsvaret bedre skikket til å mestre slike langvarige konflikter. Men fokus på fredsoperasjoner må aldri få oss til å glemme at vi også skal kunne slåss. Evnen til å levere ‘ild på målet’ blir ikke mindre viktig av at vi også flyr barnemat.

General Douglas MacArthur ble herostratisk berømt for å påstå at " In war there can be no substitute for victory." Hvis han med ‘seier’ mente betingelsesløs kapitulasjon, tok han feil. Men oppfatter vi ‘seier’, som det å gjennomføre våre oppdrag i henhold til intensjonen, er MacArthurs advarsel stadig like relevant.

Skal en norsk C-130 gjennomføre et forsyningsoppdrag til nødlidende, skal et norsk helikopter gjennomføre en evakuering fra en utbombet by, eller skal en norske F-16 angripe et mål på bakken, er det stadig like viktig at hver mann og kvinne kan faget sitt. Selv om konflikten i seg selv kan være uklar og vanskelig å definere, er det avgjørende at mannskapet har høy kompetanse. Vi må være dyktigere enn dem vi slåss mot.

Som da to turgåere oppdaget at en bjørn fulgte etter dem. En av turgåerne satt seg ned, tok av seg støvlene og snørte på seg joggeskoene. "Hva er vitsen med det, spurte kameraten, du klarer ikke å løpe fra en bjørn !" "Jeg trenger ikke å løpe fra bjørnen, det holder at jeg er raskere enn deg!"

Det gjelder å være godt forberedt. God forsvarsplanlegging er avgjørende. Men hvordan våre planer påvirker andres planer vet vi mindre om.

Det illustreres godt av følgende scene fra Captain Edmund Blackadder, som er kalt inn til ordremøte hos generalen, der følgende samtale finner sted:

General Melchett sier: Feltmarskalken har laget en briljant ny plan for den endelige seieren.

Edmund: Går denne planen ut på at vi klatrer ut av skyttergravene og spaserer sakte mot fienden ?

Captain Darling: Hvordan visste du det Blackadder? Dette er strengt hemmelig.

Edmund: Det er den samme planen som vi brukte sist gang, og de 17 siste gangene før det.

Melchett: Nettopp, og det er det som er så briljant med den. Vi vil ta tyskerne fullstendig på sengen. Å gjøre det samme som vi har gjort 18 ganger før er det siste han forventer at vi skal gjøre denne gangen.

Forsvarsplanlegging handler altså om å planlegge for det uventede.

Utfordringene med forvarsplanlegging forsterkes av at mens den teknologiske utvikling går stadig fortere, er tidshorisonten for militære materiellanskaffelser svært lang. Beslutninger vi fatter i dag får ikke praktiske konsekvenser før om mange år. Dagens problemer kan derfor ikke løses gjennom kortsiktige tiltak.

Forsvarsplanlegging kan ikke utføres av politikere på egenhånd. Uten et velbegrunnet ‘fagmilitært råd’ blir oppgaven umulig.

3.9 Strategisk ledelse

I 1814 utgjorde forsvarsbudsjettet 48,5% av statens samlede utgifter, det gjør det ikke lenger. Det offentlige har fått svært mange andre oppgaver enn bare å sørge for landets forsvar. Det er ikke opplagt for alle at nye transportfly er viktigere enn mer penger til skolen, eller en ny opera.

Kampen om Forsvarets fremtid står ikke mellom FO og FD. Med en ny og samlokalisert ledelse vil departementet og den nye Forsvarsledelsen stå bedre rustet til sammen å vinne forståelse hos folk flest og hos politikere for hvorfor stabile og forutsigbare forsvarsbudsjetter er til landets beste.

Å styre etter kjølevannstripa, være seg etter 9 april eller 11. september, vil være skjebnesvangert. Vi må utvikle et såkalt ‘scenario-robust’ Forsvar, som kan takle et sett av aktuelle trusler. Den som derimot forbereder seg på alt, blir like uforberedt på alt. Det gir liten operativ mening å smøre vårt forsvarsbudsjett så tynt utover, at Forsvaret ikke er egnet til noe som helst. Derfor omstiller vi Forsvaret. Vi må sørge for å ha en verktøykasse, som inneholder et utvalg av verktøy, som det går an å bruke.

Strategi mislykkes når midlene ikke matcher målene. Det skjer når vi velger feil midler, eller når målene er for ambisiøse eller for uklare. En dårlig strategi lar seg ikke berge ved å kjøpe enda mer utstyr. Vi må justere ambisjonene etter hva som er praktisk mulig.

4 Avslutning

Jeg innledet foredraget med at politikere i tidligere tider ikke skulle ha noen klar formening om hvordan militærmakt ble anvendt. ‘Politisk innblanding’ har fått skylden for mye som har gått galt i krigshistorien. Men Clausewitz sa følgende:

"Ingen større militære beslutninger kan fattes uten å ta hensyn til politiske forhold. Og når folk snakker, som de ofte gjør, om politikkens skadelige innvirkning på krigens ledelse, sier de ikke hva de egentlig mener. De burde ha kranglet med politikken selv, ikke resultatet av den. Hvis politikken er fornuftig vil dens konsekvenser for krigsledelsen kun være av det gode. Hvis det er motsatt, er det politikken det er noe galt med."

Gudmund Schnitler hadde tydeligvis ikke lest sin Clausewitz særlig godt på dette punkt. Det er nemlig dårlig politikk som har ‘skadelig indflytelse’, ikke god politikk. Måten man utfører militære oppdrag på, vil ofte være like viktig som målet med dem. Derfor må politikere også påvirke måten militær makt brukes på.

Jeg skal la Schnitler få siste ord i foredraget. Han var ikke fremmed for at et godt samarbeid mellom den politiske og militære ledelsen, var viktigere enn formelle regler og prosedyrer. Han sa:

"Det store ansvar, de ofte uoverskuelige følger som beslutninger vedrørende krigens politikk fører med sig, vanskeliggjør i høi grad dette samarbeide. Det lar sig ikke ordne alene ved forskrifter og love. Det lar sig ikke snevre ind i paragrafenes stive ramme. Det kommer fremfor alt an paa de deltakende mænds personlighet, deres evne til at gjøre sin indflytelse på rette maate gjældende og til at undgaa de friktioner som let kan opstaa ved spørsmaal av saa stor rækkevidde som disse."

Jeg er enig med Schnitler om viktigheten av godt samarbeid mellom den politiske og militære ledelse. At dette avhenger av de deltakende menns personlighet alene, er jeg mer i tvil om.

Takk for oppmerksomheten.