Historisk arkiv

Åpning av Falstadsenteret

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

- I dag markerer vi at Falstad er et sted som ikke skal glemmes, et sted å minnes, et sted å lære, et sted å kunne gå videre i fra. Klokere – får vi håpe – mer engasjert, bedre rustet, sa utenriksministeren i sin åpningstale. (07.10.06)

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Åpning av Falstadsenteret

Falstad, Nord-Trøndelag 7. oktober 2006

Sjekkes mot framføring

Veteraner, ildsjeler, venner,

Falstad er et stedsnavn. Og Falstad er et begrep.

Falstad finnes på kartet, i historiebøkene, i fortellinger, og for noen få – så finnes Falstad i marerittene.

I dag markerer vi at Falstad er et sted som ikke skal glemmes, et sted å minnes, et sted å lære, et sted å kunne gå videre i fra. Klokere – får vi håpe – mer engasjert, bedre rustet.

Gratulerer!

Noen stedsnavn i nyere norsk historie har en slik mørk klang. Grini, Møllergata, Victoria terrasse, Villa Grande på Bygdøy, og ikke minst Falstad: Et monument over ufrihet, menneskeforakt, rettsløshet og grusomhet.

Luftegården, her hvor vi nå er, gir oss et dystert blikk inn i store kontraster i menneskets sinn – i den største ondskap og den inderligste medmenneskelighet. Side om side.

For ganske nøyaktig 64 år siden, 6. oktober 1942, innførte tyskerne unntakstilstand i Midt-Norge. I løpet av tre dager ble 34 nordmenn henrettet i Falstadskogen.

Unntakstilstanden så ut til å være en hevnaksjon, et motangrep fra okkupasjonsmaktens side. På dagen i dag, for 64 år siden, ble 10 trondheimsborgere skutt, i gryningen, som soning for motstandsaktiviteter.

Etter frigjøringen, vel to og et halvt år senere, ble nesten 46 graver og 205 lik funnet i Falstadskogen. I alt 43 av de døde var norske. De fleste var fra det tidligere Sovjetunionen og Jugoslavia. Utslitte krigsfanger, ydmykede, nedverdiget.

Etter Grini, utenfor Oslo, var Falstad den nest største av leirene som tyskerne opprettet i Norge. Om lag 4500 mennesker fra 13 land oppholdt seg – forsøkte å overleve - i en periode i denne harde fangeleiren.

For mange ble Falstad et midlertidig oppholdssted på en systematisk – ja, et industrielt etablert skinnespor – videre til andre leire, med andre navn, utryddelsesleire i Tyskland og Polen. Med mer lidelse og død som endestasjon.

Det var oppløftende å høre fra eleven Mari Friedrich som nettopp talte, om de inntrykk studiereisen med De hvite bussene til slike leire gir.

Falstad er et minnested i et videre europeisk landskap av slike leire og monumenter.

Det er gripende å være her i denne luftegården – nå er bygningene pusset opp med sikker, estetisk sans – det er vakkert her, ved Trondheimsfjorden og skogene innenfor.

Det er nesten uvirkelig å forsøke å tie og å høre for vårt indre, at i bygningene rundt oss skrek mennesker ut sin smerte og sin fortvilelse.

Bak vinduene og murene utviste mennesker den groveste ondskap overfor andre medmennesker.

Rundt dette treet ble fanger tvunget til å krype på alle fire, for å plukke opp med munnen ett og ett av bladene som falt til jorden.

Det hele foregikk her.

Flere som er sammen med oss, husker akkurat dette.

De er våre tidsvitner. Vi trenger dem. Så ikke dette blir uvirkelig historie.

I menneskelig forstand skylder vi dem alt. Og det eneste vi med mening kan si, er dette:

Vi skal ikke glemme. Andre skal få vite.

Mange knytter sterke symboler til Falstad. Også de som opplevde opphold her da bygningene var anstalt for ”vanartede guttebarn”, som det het. Derfor er representanter for Stiftelsen for taperne er her i dag.

Jeg husker jeg besøkte Falstad midtveis i oppussingen. Jeg kunne se spede guttetegninger på veggen på noen av rommene. Også de talte til oss.

*****

Bygninger, monumenter og symboler skapes gjennom valg og handlinger. Det er også i vår makt å endre eller utvide symbolenes betydning og innhold: Til å bli minnesmerker, minnesteder; steder for erfaring, fortelling, formidling og læring.

Dette skjer nå med Falstad. Vi gjør noe med stedet.

Stedet blir et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie og menneskerettigheter. Mange års arbeid er brakt – ikke til en slutt – men til en ny startstrek.

I august hadde jeg gleden av å delta på åpningen av Villa Grande Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling, på Bygdøy i Oslo. Ja, flere av dere fra Falstad var også der ved den begivenheten.

I det monumentale bygget, Quislings festning, fylt til randen av tunge minner fra vår nære historie, skal det arbeides for mer kunnskap om vår fortid, for økt toleranse i vår samtid, og for våre muligheter i framtiden for fredelig sameksistens. Det er en seier for fornuften!

Bygninger har en sjel – ikke i egen kraft – men i kraft av hva vi mennesker gjør med dem.

For mange nordmenn er bygningen der jeg har mitt daglige virke, ladet med symboler om en mørk fortid. På Victoria terrasse mishandlet Gestapo fanger på bestialsk vis. I dag, to etasjer opp fra torturkjelleren, er Utenriksdepartementets kontorer for arbeidet med menneskerettigheter, fred, forsoning og humanitært arbeid. Bygget har fått en ny sjel.

Nå vil Falstad besjeles på nytt, av et demokratis beslutning om å ikke glemme mørke kapitler, og å investere i kunnskap som kan beskytte oss i framtiden.

Dette symboliseres godt ved at her i borggården skal en gammel bjørk få selskap, et nytt tre skal vokse, knopper skal springe ut på nytt.

Fortsatt bærer både Falstadskogen – hvor vi nettopp var og avduket en ny minnestein – og fjorden utenfor på sine tunge hemmeligheter. Vi vet ikke det eksakte tallet på alle som ble drept der i skogen. Heller ikke i døden ble fangene behandlet med verdighet og gitt en merket grav.

Og på en dag som denne skal vi huske. Vi er her for å minnes en fortid.

Men andre steder på kloden skal folk leve med å håndtere grusomheter nå. De må mestre sin samtid.

Det er en myte, dessverre, når vi sier at det må ikke skje igjen.

For det gjør det.

Vår egen tid har mange stedsnavn med mørk klangbunn – som vi ble minnet om i sted: Darfur, Kongo, Bosnia, Rwanda, og flere andre som for oss er ukjente navn.

Fra Falstad - og til alle disse stedene - som fange er man hjelpeløs i andres hender. Alle konflikters fangehistorier handler om hjelpeløse mennesker, om hvordan de ved makten behandler fangene, de aller mest sårbare.

På en dag som denne – midt i vår samtid – blir vi minnet om at tema fangebehandling ikke hører fortiden til. Vi minnes om betydningen av hvilket ansvar det påligger å frata andre mennesker kontroll over eget liv.

Men la det være sagt: det er lov å ta fanger. Det er en plikt å straffeforfølge de som er mistenkt for kriminelle handlinger, mistenkt for terror, i krig som i fred.

Men det må stå som en pilar i vår sivilisasjon: Ingen kan stå utenfor loven – og ingen kan stå over loven.

Kravet på human behandling kan ikke oppheves. Heller ikke forbudet mot tortur.

Alle har krav på human behandling.

Alle som satt på Falstad, og alle som i dag sitter fanget på Guantanamo på Cuba, i Abu Ghraib i Irak, eller andre steder, og alle de stedene som ikke bærer navn vi kjenner igjen: De har krav på human behandling, på å bli beskyttet mot overgrep, tortur, mot nedverdigende og umenneskelige handlinger og straff.

Grusomhet og råskap følger ikke nasjonalitet, etnisitet, religion, kjønn eller alder. De såkalte serberleirene i Nord-Norge minner oss om dette. Fangevokterne var norske. Mennesker ble ydmyket og torturert. Dødstallene var blant de høyeste for fangeleire i Norge.

Og vi må minne hverandre om akkurat dette: Det hendte under tysk nazi-okkupasjon. Men nordmenn var ikke passive. Nordmenn var ivrige og dyktige til å oppspore og sende ut norske jøder under krigen. Og det var nordmenn blant de ansatte her på Falstad.

Men samtidig: Mange andre nordmenn hjalp, med risiko for eget liv, krigsfanger over hele Norge. Her - omkring Falstad - smuglet lokalbefolkningen inn mat til fangene, uavhengig av fangenes nasjonalitet, uavhengig av deres etniske og religiøse bakgrunn.

Det er menneskeskapte lidelser vi nå snakker om. Holocaust var ingen naturkatastrofe. Heller ikke Falstad. Slike fangeleire som dette ble bygget, konstruert, laget i stand, systemer ble vedlikeholdt.

Og det som er menneskeskapt, det kan også endres av mennesker.

I Rwanda ble tutsier og motstandere av den etniske rensningen kalt ”kakerlakker”. De var ikke å anse som mennesker. Dermed hadde de heller ikke krav på å bli behandlet som annet enn kakerlakker. Vi vet hvordan det gikk.

Her på Falstad ble jødiske fanger tvunget opp i trærne for å oppføre seg som aper. Deres menneskelighet ble fjernet, for mer effektivt å kunne krenke deres verdighet.

*****

Vi skal aldri akseptere å være øyenvitner til manglende respekt for menneskeverdet.

Økt internasjonal terrorisme har gjort vår globaliserte, sammenvevde verden mer utrygg. Men i dag bidrar kampen mot terror – virkemidlene her - til å forrykke oppfatningen av hva som er lov og hva som er mulig.

Noen mener at denne kampen er så unik, at den faller utenfor både nasjonalt og internasjonalt regelverk, at de som tas eller mistenkes for å delta i terror, ikke har noen rettigheter.

Jeg vet at denne historiske linjen er lang, og at den heller ikke er så rettlinjet - men likevel: Når jeg hører om fangebehandling hvor Genève-konvensjonens rettigheter såkalt ”ikke gjelder”, så tenker jeg på Falstad; på menneskene som satt her og ventet på kortesjene til retterstedet ute i skogen hvor vi nettopp var. De var uten rettigheter, uten beskyttelse av noe slag.

Og ut av en slik tilstand vokste barbariet.

Vi er på gal vei dersom vi aksepterer utenomrettslige henrettelser, dersom mennesker nektes grunnleggende rettigheter når de fengsles eller straffeforfølges.

De internasjonale og nasjonale standarder og garantier for rettssikkerhet har over lang tid blitt utviklet nettopp for å beskytte mot vilkårlig behandling, og for å verne om menneskets liv, helse og verdighet, uavhengig av hvor avskyelige handlinger en person måtte være mistenkt for.

Derfor arbeider den norske regjeringen også for at de som står bak ugjerninger skal stilles til ansvar. Flere av dem som sto bak forbrytelsene i Srebrenica og Rwanda er blitt tiltalt. Mange sitter nå i fengsel og soner sine dommer.

Dette har Norge, sammen med mange andre land, bidratt til.

I dag har vi noen svært viktige instrumenter: De universelle menneskerettighetene og den internasjonale humanitærretten. Disse utgjør en felles, grunnleggende beskyttelse av enkeltmenneskers integritet og verdighet. De står der som skjold, mellom sivilisasjon og barbari.

*****

Så vil jeg få ønske alle de dyktige menneskene ved og omkring det store Falstad-prosjektet lykke til!

Dette senteret er blitt til gjennom vedtak i Stortinget. Flere regjeringer, ja flere storting står bak – som vi ser av stortingsrepresentantene som er tilstede her i dag – og nasjonen står bak. Dere har, på sett og vis, et mandat fra folket.

I Statsbudsjettet som ble lagt fram i går, har vi ryddet plass til nye tre millioner kroner til forskningen her ved Falstad. Vi er trygge på at de midlene kommer godt med.

*****

Om noen få dager skal dere holde et seminar om de moralske og etiske dilemmaene fangene sto overfor, og hvilke konsekvenser dette har fått for dem senere i livet: Hva gjør mennesker stilt overfor andres undergang, som vilkår for egen overlevelse?

Slike valg er vanskelige, ofte umenneskelige.

*****

Jeg vil rette en stor takk til alle som har bidratt til oppbyggingen og etableringen av dette senteret. Jeg har hatt gleden av å følge arbeidet fra min forrige posisjon, som generalsekretær i Norges Røde Kors. Å få komme hit i dag som Norges utenriksminister gjør dypt inntrykk på meg. Det trekkes noen linjer i mitt eget liv. Og det er vel det som er budskapet fra Falstad; det går noen linjer i menneskers liv, i menneskenes historie.

Og mange har bidratt. Jeg vil spesielt anerkjenne Tone Jørstad for hennes utrettelige innsats for å virkeliggjøre Falstad med ny sjel. Ofte måtte du ta deg gjennom kupert terreng, Tone, men du greide det.

Takk til staben av historikere, lokalpolitikere, sponsorer, naboer, organisasjonsmiljøer i Norge, og i utlandet. – Ja, se på baksiden av programheftet, det forteller sitt om bred deltakelse og støtte.

Og på en dag som denne: En helt spesiell takk går til overlevende, tidsvitnene, som har fortalt og forklart, om lidelsene de selv opplevde, og om de forhold i samfunnet som førte til at dette kunne skje.

Vi glemmer ikke dem som ga sitt liv her.

Vi glemmer ikke dem som må leve videre med minnene.

Som både minnested og som senter for menneskerettigheter veves fortid og framtid sammen. Gjennom undervisning, dokumentasjon og forskning om krigens fangehistorie og menneskerettighetene, vil dere her på Falstad bidra til et kritisk, klartenkt blikk framover.

Det er nettopp dette som blir senterets store oppgave i årene som kommer:

Historiekunnskap koblet sammen med framtidstro. Å bidra til å bygge en framtid der fellesskap, menneskeverd og medmenneskelighet styrkes som våre grunnleggende verdier, i Norge – og i den store vide verden.

Det er dermed en glede for meg å kunne åpne Falstadsenteret.