Åpning av Helse i utvikling 16

Helse- og omsorgsminister Bent Høies åpning av konferansen "Helse i utvikling 16 - Konferanse om prioritering".

Kjære alle sammen

Først en særlig takk til Nasjonalt råd for prioritering for at dere valgte å arrangere Helse i Utvikling også i år – for niende gang.

Helse i utvikling pleier, som kjent, å gå over to dager. Men i år er konferansen bare én dag. Ikke desto mindre er dette en viktig dag for alle som er engasjert i prioriteringsspørsmål – for om få uker skal Stortinget behandle meldingen, som regjeringen la fram i juni.

Det er flott at Helse i Utvikling 2016 samler mer enn 200 deltakere – for det er viktig at dere bidrar i debatten helt fram til helse- og omsorgskomiteen skal avgi innstilling om meldingen 10. november.

Da jeg var her på konferansen i 2014, hadde Norheim-utvalget nettopp lagt fram utredningen om prioritering i helsetjenesten – Åpent og rettferdig.

Den gangen sa jeg at jeg ønsket debatten om prioritering i helsetjenesten velkommen. Engasjementet som fulgte, viste at jeg fikk svar på tiltale – både fra mediene og høringsinstansene.

Debatten handlet spesielt om at Norheim-utvalget introduserte et nytt prinsipp i prioriteringssammenheng – prinsippet om at tap av helse i fortid skulle tillegges vekt når helseressurser fordeles.

Mange høringsinstanser argumenterte sterkt imot dette prinsippet, og jeg valgte å nedsette en arbeidsgruppe for å se på hvordan alvorlighet skal tas hensyn til i fremtidige prioriteringer. 

På fjorårets konferanse i november hadde Magnussen-gruppen nettopp levert sin rapport På ramme alvor.

Jeg sa at jeg gledet meg til å sette meg inn i hva slags anbefalinger arbeidsgruppen kom med. Og nok en gang ble det "kjør debatt". 

Og debatt ble det! Og en ny høringsrunde med innspill som var nyttige for oss i arbeidet med stortingsmeldingen. I denne meldingen er alvorlighet en viktig del av prinsippene for prioritering som vi foreslår.

Stortingsmeldingen fikk navnet Verdier i pasientens helsetjeneste. Det er et veldig godt navn, og det er ikke tilfeldig valgt.

For regjeringens mål er nettopp å skape pasientens helsetjeneste. Det vil si en helsetjeneste der pasienten settes i stand til å velge forsvarlige og prioriterte undersøkelser og behandlinger – sammen med behandlerne.

Og for å bli i stand til å velge, må pasientene involveres i utforming av prioriteringer på alle nivåer. Pasienten vet best selv hvordan han vil leve livet sitt og hva som er viktig når de skal velge mellom ulike behandlinger. 

Som jeg alltid sier: «Ingen beslutninger om meg, uten meg». Det er grunnleggende i pasientens helsetjeneste.  

Vi må ha gode systemer for prioritering.  Det skal ikke være noen alles kamp mot alle i norsk helsetjeneste.

Å skape et godt, rettferdig og likeverdig fordelt helsetilbud med de ressursene vi har til rådighet, krever gode og riktige prioriteringer.

Prioriteringskriteriene som ble foreslått av Lønning II-utvalget, fikk bred tilslutning. Likevel er det i mange sammenhenger uklart hva disse kriteriene innebærer – helt konkret.

Jeg skal nevne to eksempler:

Det første uklarheten gjelder hva kriteriene innebærer ved vurdering av innføring av nye metoder i helsetjenesten.

  • Hvor mye er vi villige til å betale for en ny metode?
  • Hvilken rolle skal alvorlighet spille – helt konkret?
  • Skal effekt på pasienters arbeidsevne bety noe?
  • Hva med alder og sjeldenhet?

En annen uklarhet er hvem som har ansvar for hvilke prioriteringsbeslutninger.

  • Hva er tjenestens ansvar? og
  • Hva er Stortingets og regjeringens ansvar?

Spørsmålene er mange, og vi har ikke alltid hatt klare svar. Vi mener derfor at vi nå må klargjøre prinsipper, roller og ansvar som foreslås, og gjennomføre det med forankring i Stortinget.

Vi står overfor mange utfordringer i helsetjenesten.  En av de største utfordringene er at mulighetene og ønskene overstiger ressursene vi har til rådighet.

I praksis betyr det at vi ikke kan velge om det skal prioriteres – prioritering vil skje uavhengig av hvilke intensjoner vi har.

Men det vi kan velge, er hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for disse beslutningene.

La meg ta et enkelt bilde. Hvis vi kunne bestemt at penger til én sektor er viktigere enn andre sektorer, ville det ikke ha vært behov for prioritering.

Vi skal ha skoler, forsvar og veier. Og det å skape en god oppvekst for barna er viktig for hele livet. Hovedaktiviteten i helsesektoren skal ikke være å reparere det som kan forebygges – på grunn av det som har skjedd i andre sektorer.   

Hvis systemet flyttes fra å skape helse til å reparere helse – vil det være fryktelig dårlig helsepolitikk.

Det er alltid grenser for hva vi kan gjøre, og vi trenger andre sektorer.

Uten slike prinsipper blir prioriteringene mer tilfeldige. Pasienter med likeartet behov får ulik behandling, og det kan bli vanskeligere å få oppslutning om vanskelige beslutninger.

Men prinsippene for prioritering må bygge på verdigrunnlaget for helsetjenesten, og være i tråd med disse. Verdier som likhet, rettferdighet og menneskeverd står sentralt.

Gjennom prinsippene for prioritering får disse verdiene et konkret uttrykk. Denne sammenhengen er viktig, og den er godt beskrevet i meldingen. 

Prioriteringsbeslutninger skjer på ulike nivåer, arenaer og situasjoner.  Jeg mener at Norheim-utvalget ikke skilte tydelig nok mellom ulike prioriteringssituasjoner da de drøftet prinsipper for prioritering. Flere høringsinstanser påpekte også dette. 

For å si noe om hvordan man skal prioritere – må vi vite hvem som beslutter hva.

Prioriteringsbeslutninger tas over alt:

  • i fastlegens møte med pasientene
  • når Beslutningsforum vurderer om et nytt legemiddel skal finansieres av sykehusene
  • gjennom mine styringssignaler til helseregionene i de årlige oppdragsdokumentene
  • når Stortinget fastsetter hvor mye av samfunnets ressurser som skal tildeles helse- og omsorgstjenesten i de årlige statsbudsjettene.
  • Ikke minst tas det løpende prioriteringsbeslutninger av ledere og styrer på administrativt nivå i helse- og omsorgstjenesten

Noen mener at stortingsmeldingen i for stor grad dreier seg om legemidler og ny teknologi – altså prinsipper for prioritering for innføring av nye legemidler og ny teknologi i spesialisthelsetjenesten.

Jeg vil derfor understreke et viktig budskap i meldingen: Prinsippene for prioritering skal i større grad enn i dag inngå i grunnlaget for beslutninger som fattes på administrativt nivå.

Det vil si beslutninger som omfatter løpende drift, fordeling av budsjettrammer, dimensjonering av utdanning og investeringer som direkte eller indirekte kan påvirke tilbudet til ulike pasientgrupper.

Det betyr at hvis Stortinget slutter seg til prinsippene, så er beslutninger om prioritering en stor lederutfordring.  Ledere i helsetjenesten har et betydelig ansvar for at pasientene får rettferdig og likeverdig tilgang til helsetjenester. Vi foreslår at helseregionene skal legge til rette for at lederne – gjennom lederopplæring – får en klar forståelse av at de har ansvar for at virksomheten drives i tråd med prinsippene for prioritering. Hvis prinsippene skal følges i praksis ved sykehusene, kan det være aktuelt å flytte ressurser fra en avdeling til en annen. Slike prosesser vil kreve god ledelse og forståelse for prioriteringsprinsippene og behovet for å prioritere.

Jeg vil også komme inn på legemidler her i dag.  Nettopp på legemiddelområdet har vi strukturer som setter prioritering i system – kanskje i større grad enn for andre områder innenfor helsetjenesten.

Meldingen drøfter systemene vi har for finansiering og vurdering av legemidler i helsetjenesten. Når vi foreslår tilpasninger i disse strukturene, er det for å sikre at prinsippene for prioritering ligger til grunn.

La meg bruke et aktuelt eksempel:

Legemiddelindustrien har tatt til orde for systematisk bruk av midlertidig finansiering av legemidler som er under metodevurdering i det nasjonale systemet.

Det foreslås at det enkelte helseforetaket skal betale prisen som firmaet setter, samtidig som firmaet forplikter seg til å refundere differansen mellom prisen som er satt på legemidlet, og prisen som framforhandles etter metodevurderingen og eventuelt positivt vedtak i Beslutningsforum.

Umiddelbart er det en tilforlatelig idé, men hva ligger bak begrunnelsen for dagens situasjon?

Når Beslutningsforum bestemmer at et legemiddel skal finansieres, får alle som trenger det likeverdig tilgang.

Beslutningsforum gir trygghet for at legemidlet tas i bruk over alt i helsetjenesten, og at det ikke er noen risiko for at det gis ulike tilbud i ulike helseregioner og deler av landet.

Forslaget fra Legemiddelindustrien innebærer at det blir mer tilfeldig hvilke pasienter som får legemidler – ulike sykehus kan gjøre ulike vurderinger. Hvilket sykehus pasienten blir behandlet på, kan avgjøre tilgangen på legemidler.

Når et legemiddel er tatt i bruk for en stor andel av de aktuelle pasientene vil det være svært vanskelig for Beslutningsforum å si nei til et legemiddel – selv om prisen er urimelig høy, effekten begrenset og andre behandlingsmetoder heller bør prioriteres ut fra prinsippene for prioritering. Statens mulighet til å forhandle ned urimelig høye priser blir sterkt svekket.

Pasienter som startet behandling med et legemiddel før et eventuelt nei i Beslutningsforum vil måtte fullføre behandlingen, mens nye pasienter i samme situasjon ved samme sykehus ikke vil få tilgang til det samme legemidlet. Et slikt system vil sette leger og pasienter i en helt umulig situasjon og dermed svekkes hele systemet.

Jeg er opptatt av å sikre pasientene rask tilgang til effektive legemidler.  Legemiddelindustriens forslag bidrar ikke til det. Forslaget innebærer mindre likeverdig tilgang til legemidler, høyere priser og mindre helse for helsebudsjettet. Løsningen er å lage et rettferdig system som jobber så raskt som mulig.

Da må vi som myndighet ta vårt ansvar for å sikre at vurderings- og beslutningsprosessene er så gode som mulige. Også industrien har et ansvar, og må være villig til å forhandle om pris og vilkår.

Forslagene i prioriteringsmeldingen handler om dette. Det er et mål å avklare om et legemiddel skal tas i bruk så kort tid som mulig etter at det har fått markedsføringstillatelse. Det skal være én port inn og ett sett av rettferdige prinsipper for prioritering.

Forslag som bryter med prinsippene for prioritering, vil ikke gi raskere tilgang eller mer effektive legemidler – tvert imot blir det mer urettferdighet og mindre likeverdighet. Det bidrar ikke til å skape pasientens helsetjeneste.

Så til kommunene. Mange mener at en stortingsmelding om prioritering også bør drøfte prinsipper for prioritering i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Det er jeg helt enig i. Det er ikke gjennomført noen egne utredninger for å se på prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Derfor har vi foreslått å opprette et offentlig utvalg med folk som har erfaring og som skal se på hvordan vi kan konkretisere og operasjonalisere prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.  

På Helse i Utvikling i fjor sa jeg at vi skulle være stolte av at vi har utviklet en kultur for åpenhet rundt de vanskelige spørsmålene om prioritering.

Ved at Stortinget forhåpentligvis vedtar prinsipper for prioritering, og at det settes ned et offentlig utvalg for å vurdere prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten – fortsetter vi det gode arbeidet med å utvikle en slik åpenhetskultur.

Vi ligger langt foran andre land når det gjelder åpenhetskultur – og det er bra. Helsetjenesten står overfor store muligheter, men også store utfordringer. Arbeidet med å klargjøre prinsipper, roller og ansvar for prioritering kommer derfor på riktig tidspunkt.

Jeg er glad for at dere er her og vil debattere disse viktige spørsmålene – det er viktig for alle oss som vil hegne om en god offentlig helsetjeneste.

Lykke til med en spennende og viktig konferansedag.