Innlegg om den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa på FHS' sjefskurs

Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet holdt dette åpningsinnlegget på sjefskurset til Forsvarets Høgskole (FHS) 13. januar 2015 om den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa.

*Sjekkes mot fremføring*

Kjære kursdeltagere; mine damer og herrer!

Sjefskurset ved Forsvarets høgskole har en høy status. I løpet av tre intensive måneder blir dere bedre kjent med Forsvaret, nasjonal beredskap og med norsk og internasjonal sikkerhetspolitikk. Jeg er glad for å kunne ta del i åpningen av dette kurset.

Fordypningstemaet for denne vinterens kurs er «transatlantiske relasjoner sett i lys av europeiske sikkerhetsutfordringer». Mange har pekt på 2014 som et veiskille i Europeisk sikkerhetspolitikk, og det har i høyeste grad vært et dramatisk år. Vi har for første gang siden 2. verdenskrig sett at et europeisk land har okkupert deler av et naboland, og vi ser økt uro, instabilitet og terror i Europas randsoner. Det skal vanskelig gjøres å finne mer relevant og tidsriktig tematikk enn det dere nå skal fordype dere i.

 

Det norske Forsvaret holder høy kvalitet og har deltatt med relevante og viktige militære bidrag til internasjonale operasjoner i mange år. Norske soldater, fly og skip gjennomfører daglig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse på en utmerket måte.

Vi har alle god grunn til å være stolt av den innsatsen norske kvinner og menn gjør, både hjemme og ute.

Så må vi som arbeider med de politiske beslutningene gjøre det vi kan for å legge til rette for at Forsvaret forblir relevant og har evne til å møte nye utfordringer og nye situasjoner. Vi må ta oss tid til å stanse opp og vurdere om vår beredskap er god nok, og om vi har de rette kapasitetene. Vi må alltid arbeide for å bli bedre!

Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa

Det var få, om noen, som på samme tidspunkt i fjor hadde kunnet forutse de store og gjennomgripende endringene i det europeiske sikkerhetspolitiske landskapet vi har vært vitne til det siste året.

Det samme året som vi feiret at det var 25 år siden Berlin-murens fall, så vi at visjonen om et Europa helt og fritt ble utfordret av beslutningstakere som ikke respekterer folkeretten og den internasjonale rettsorden. Vi så igjen væpnet konflikt i midten av Europa, og vi står overfor nye geopolitiske realiteter som vi må forholde oss til i utviklingen av våre sikkerhets- og forsvarspolitikk.  

Hvordan vurderer vi de sikkerhetspolitiske utfordringene ved inngangen til et nytt og spennende år?

La meg starte med våre naboer i øst. De siste årene har vi sett et mer selvsikkert og selvhevdende Russland.

Russlands militære evne kunne tidligere beskrives som en «storslegge»; den kunne slå hardt, men var ikke kjennetegnet av presisjon og hurtighet. De militære reformene Russland nå står midt inne i har ført til mer presise, kapable og tilpasningsdyktige russiske styrker. Styrkene har betydelig større mobilitet og kan settes inn over større avstander og mye raskere enn tidligere.

 

Russland har i de senere år styrket sitt militære nærvær i nord. Nordflåten oppgraderes og moderniseres. Nye kampfly, helikoptre og luftforsvarssystemer overføres til regionen. Sivil og militær infrastruktur bygges også opp. President Putin har gitt klart uttrykk for at nordområdene er et strategisk viktig område for Russland.

Vi har så langt ikke sett noen betydelig økning i russisk militær aktivitet i våre nærområder i nord. Aktiviteten lå i 2014 på omtrent samme nivå som i foregående år, med noe økning i maritime operasjoner. Samtidig er både flygninger, seilaser, øvelser og testaktivitet i nord preget av stadig høyere kvalitet og økt kompleksitet. Dette er et utslag av at det russiske forsvaret i dag er bedre utstyrt, bedre trent og mer profesjonelt enn på midten av 2000-tallet. For å sette det hele litt i perspektiv: Russland har avsatt mer enn 4000 milliarder kroner for modernisering av sitt forsvar opp mot 2020.

Den mest markante økningen i aktivitet utenfor Russlands grenser har vi sett i Østersjøområdet. Her har det vært flere og mer aggressive flyvinger, og krenkelse av luftrommet til både Finland, Sverige og Estland. Vi ser dessuten mer seiling, flere øvelser og økt testaktivitet. Den siste tidens tokt med tunge strategiske bombefly over Østersjøen kan ikke leses som noe annet enn en maktdemonstrasjon fra russisk side. 

Russland har også demonstrert vilje til å bruke militære midler for å fremme sine egne politiske interesser. Den folkerettsstridige annekteringen av Krim-halvøya og de aggressive handlingene i det østlige Ukraina har skapt nye spenninger mellom Russland og Vesten. Forholdet er nå på et historisk lavpunkt siden slutten av Den kalde krigen. Russlands handlinger har skapt uforutsigbarhet og bekymring, særlig i Baltikum og i Øst-Europa.

Alle disse landene er i dag våre allierte i NATO, og nyter, som oss, godt av den beskyttelsen NATO-paktens Artikkel 5 gir. Kollektivt forsvar står like sterkt i dag som da NATO ble grunnlagt i 1949. På mange måter kan man si at det var akkurat for å kunne ha trygghet i en situasjon som den vi nå opplever, at mange av disse landene ønsket å bli medlem av NATO.

Jeg har så langt beskrevet et dystert bilde. Det er derfor viktig for meg å understreke at vi i dag ikke ser noen direkte trusler mot norsk suverenitet.

Det norsk-russiske forholdet har historisk vært godt. Norge og Russland har felles grenser og vi har levd i fred med hverandre i mer enn 1000 år.

Samtidig har utviklingen i Russland stor betydning for utviklingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for vår forsvarsplanlegging. Vi følger nøye med på utviklingen av russisk militær kapasitet og aktivitet i våre nærområder. Slik bidrar vi til å skape forutsigbarhet, og dermed også stabilitet, i nordområdene. Vår militære tilstedeværelse i nord, både nasjonalt og sammen med allierte, vil fortsatt være høyt prioritert fra norsk side.

Vi har som andre allierte suspendert vårt militære samarbeid med Russland, forløpig ut 2015. Men, det geografiske naboskapet til Russland gjør at vi opprettholder samarbeidet på noen viktige områder. Dette gjelder grensevakt, kystvaktsamarbeid, søk og redning samt den såkalte «Incidents at Sea»-avtalen. I tillegg holdes kommunikasjonslinjene mellom Forsvarets Operative Hovedkvarter (som dere de neste månedene vil lære å kjenne som FOH) på Reitan og Nordflåtens hovedkvarter åpne. Dette er viktig for å unngå misforståelser knyttet til faktiske militære bevegelser i området, og for å opprettholde forutsigbarheten i et sårbart område. Både Norge og Russland har interesse av at nordområdene fortsatt skal være et stabilt og fredelig område.

Det er åpenbart at det rådende dårlige forholdet mellom Russland og Vesten skyldes situasjonen i Ukraina. Samtidig ønsker vi ikke å gi opp ambisjonen om at vi på sikt vil kunne få er konstruktivt samarbeid med Russland. Men, da må vi se endret russisk adferd.

Slik det nå ser ut vil vi – når støvet endelig legger seg – stå overfor et annet sikkerhetspolitisk landskap i Europa, enn det vi hadde for mindre enn ett år siden. Uansett om det kommer løsninger på situasjonen i Ukraina, så står vi fortsatt overfor det faktum at Russland har annektert deler av et naboland for å fremme sine egne politiske målsettinger. Dette vil ha en langvarig virkning på vår sikkerhetspolitiske virkelighet. 

Vår Russlandspolitikk består av to hovedelementer; fasthet og forutsigbarhet, med utgangspunkt i vårt NATO-medlemskap. Derfor er vi er opptatt av at gjeldende internasjonale avtaler om rustningskontroll og tillitsskapende tiltak må etterleves av alle parter, også i en vanskelig situasjon. Vi oppfordrer Russland til å vise åpenhet når det kommer til endringer i de militære styrkene og i militære doktriner. Det er også viktig at Russland er forutsigbare når det gjelder pågående og planlagt trening og øving, og at de viser hensyn ved gjennomføring av militære aktiviteter.

 

Globale og nasjonale utviklingstrekk fører til at trussel om terrorhandlinger mot Norge og norske interesser i utlandet har økt. Denne utviklingen skyldes i stor grad svake statsstrukturer og manglende myndighetsutøvelse i deler av Afrika og Midtøsten.

Fremveksten av militante og ekstremistiske islamistgrupper i Midtøsten og Afrika er urovekkende. Gruppene drar nytte av svake stater med betydelige interne spenninger. Faren for disse landene kan bli nye arnesteder for internasjonal terrorisme øker.

Samtidig fører krig og konflikt i sør til en dramatisk økning i menneskehandel og ulovlig immigrasjon til Europa. Mange av landene i Sør-Europa står overfor formidable utfordringer på grunn av strømmen av flyktninger og ulovlige immigranter over Middelhavet.

Det er en særlig bekymring knyttet til at personer med tilknytning til Norge slutter seg til militante islamistiske grupper. Fremmedkrigere utgjør først og fremst en trussel i de områdene de opererer, men de kan også utgjøre en trussel mot Norge. Det grusomme terrorangrepet på den franske satireavisen Charlie Hebdo i Paris i forrige uke er en påminnelse om hva vi står overfor. Det franske folkets avskyreaksjon på terroren minner på en god måte om vår reaksjon på det som skjedde her 22. juli 2011. Som vi da fant sammen i rosetog og på andre måter, har Frankrike funnet sammen i uttrykket «Je suis Charlie». Mange sa med oss i 2011: «I dag er vi alle Nordmenn». Vi kan nå si med våre franske venner: «Aujourd’hui nous sommes tous Français.

Terrororganisasjonen ISIL har tatt store landområder i både Irak og Syria. Deres handlinger skaper enorme menneskelige lidelser, og de utviser en forferdelig og barbarisk brutalitet. ISIL representerer en betydelig trussel mot regionen, men har også en selvstendig målsetting om å ramme vestlige land som aktivt bidrar til å bekjempe organisasjonen.

Norge legger opp til å delta med om lag 120 soldater til den internasjonale koalisjonen mot ISIL i Irak. Dette kommer i tillegg til humanitær, økonomisk og politisk støtte. De norske styrkene skal delta i treningen av irakiske sikkerhetsstyrker, slik at de bedre blir i stand til å ivareta landets sikkerhet.

 

De fundamentale endringene i det europeiske sikkerhetslandskapet viser betydningen av et sterkt NATO for norsk og europeisk sikkerhet. Vi må arbeide målrettet for å utvikle og styrke alliansen, både politisk og militært.

NATO er mye mer enn en militær allianse; det er det politiske fellesskapet, bygget på delte verdier og prinsipper som gjør Alliansen sterk og troverdig. NATO er det viktigste forumet for transatlantisk sikkerhets- og forsvarspolitisk konsultasjon. Men, for å opprettholde troverdigheten, må NATO og de allierte også ha de nødvendige militære kapabilitetene, ha et vel utviklet planverk, og være godt samtrent og forberedt.

NATOs toppmøte i Wales i september i fjor ga en rekke svar på de utfordringer jeg har berørt tidligere.

Etter min oppfatning ga Wales-toppmøtet Alliansen en tydeligere retning enn det mange forutgående toppmøter har gjort. For meg var et hovedpoeng den solidariteten og det samholdet som ble demonstrert gjennom bred enighet om klare og sterke formuleringer om situasjonen i Ukrania, og Russlands opptreden.

Igjen fant vi kollektivt forsvar øverst på dagsorden, noe Norge har argumentert for siden vi la frem det såkalte nærområdeinitiativet i 2008. Både behovet for avskrekking og beroligelse, ikke minst av de nye NATO-landene i øst, ble understreket. Beslutningen om å utplassere både luft-, sjø- og landstyrker i Baltikum var enda et sterkt signal om alliert solidaritet og vilje til handling. Tiltakene vil inkludere forsterket luftovervåking, maritim patruljering og overvåking for øvrig. Som en del av NATO beroligelsestiltak, vil Norge blant annet delta i luftovervåkingen over de baltiske land, med maritime fartøyer i Østersjøen og på enkelte øvelser i Baltikum av kortere varighet. 

Toppmøtet vedtok en såkalt «Readiness Action Plan» (RAP). Planen er et svar på Russlands handlinger i Ukraina og de trusler som nå kommer fra NATOs sørlige flanke.

Hovedformålet bak dette tiltaket er å øke evnen til å planlegge og gjennomføre artikkel 5-operasjoner over lengre tid. Dette vil være avgjørende for at både avskrekking- og beroligelsestiltakene skal få nødvendig effekt.

Toppmøtet besluttet å styrke alliansens evne til å reagere hurtig i krisesituasjoner gjennom en styrking av Nato Reaction Force (NRF).

Innenfor Nato Reaction Force vil det bli opprettet en styrke med enda kortere reaksjonstid, en såkalt «Very High Readiness Joint Task Force» (VJTF).  Det er besluttet at norske, tyske og nederlandske reaksjonsstyrker sammen skal utgjøre en foreløpig VJTF-styrke. Erfaringer fra dette samarbeidet vil bli viktige for den videre utviklingen av dette konseptet.

Vi er også svært fornøyd med at NATO nå legger større vekt på egne planverk for artikkel 5-operasjoner og oppdateringer av disse.

 

Så er spørsmålet; hva betyr så alt dette for oss? Hvordan skal vi sikre at våre styrker både er robuste og relevante i lys av de utfordringer vi står overfor?

 

Jeg ser tre viktige prioriteringer:

For det første: vi må sørge at vi har en tilstrekkelig situasjonsforståelse, særlig i våre egne områder. Dette er avgjørende for å kunne ta de riktige beslutninger i tide, både nasjonalt, men også innenfor rammen av NATO. Her er det ikke minst viktig at det opprettes gode forbindelser mellom NATOs regionale- og NATO-landenes nasjonale hovedkvarter, slik at NATOs kommandostruktur er godt kjent med medlemslandenes lokale forhold.

For det andre: våre styrker må ha en høyere beredskap og en raskere reaksjonsevne. Større deler av strukturen må kunne være klare på kort varsel. Er det noe vi kan lære av det som har skjedd i det siste, så er det at vi ikke kan forvente veldig lang varslingstid før en ny krise eventuelt oppstår. Derfor trenger vi evnen til å svare raskt med relevante kapasiteter. Derfor trenger vi høyere beredskap for deler av våre styrker.

For det tredje: selv om vår oppmerksomhet i større grad enn på lenge er rettet mot kollektivt forsvar, må vi fortsatt ha evne til å delta i operasjoner utenfor NATOs territorium. Selv om vi nå avslutter ISAF-operasjonen, vil det fortsatt være behov for militær støtte til afghanske myndigheter i mange år fremover. I tillegg har vi den uoversiktlige situasjonen i Midt-Østen og deler av Afrika. Behovet for internasjonal støtte, herunder også militær, vil antakelig være betydelig i mange år fremover.

Også Norge må ta et ansvar. Det vil alltid være i Norges interesse å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. Ved å delta militært tar vi vårt ansvar, respekterer våre internasjonale forpliktelser og demonstrerer solidaritet. Vilje til å ta et ansvar bidrar også til å styrke NATOs samhold og troverdighet.

Så skal alltid Norges og norske soldaters sikkerhet komme først. Vi vil likevel aldri helt kunne eliminere risikoen for at liv kan gå tapt, og vi vil komme i situasjoner der risikoen ved å ikke å gjøre noe er større.

Alt har sin pris, også den videreutviklingen av våre styrker som jeg har skissert her. Derfor må vi foreta tøffe prioriteringer. De oppgavene som har høyest prioritet må gå foran, og det vil føre til at oppgaver med lavere prioritet vil få færre ressurser.

Vi må være rede til å investere i egen sikkerhet. Det er avgjørende for vårt eget nasjonale forsvar, men er også viktig for NATOs troverdighet. I økonomisk vanskelige tider er det viktigere enn noen gang å få til effektivt og velfungerende flernasjonalt forsvarssamarbeid, både når det gjelder materiellinvesteringer, vedlikehold, trening og øvelser og i operasjoner. Alternativet til slikt samarbeid kan fort være at enkeltnasjoner ikke lenger har råd til å beholde viktige kapabiliteter i sine forsvarsstrukturer.

 

Forsvarets operative evne utvikles og leveres av mennesker, av forsvarets personell. Uten dyktig og kompetent personell hjelper det ikke med all verdens teknologi og «duppeditter».

I 2011 ble en omfattende kompetansereform igangsatt for å bidra til å videreutvikle og modernisere forsvarssektoren. Reformen omfatter både ledelse, kompetanse og kultur. Den skal sikre at sektoren også i fremtiden kan rekruttere, anvende, beholde og utvikle nødvendig kompetanse for å løse sine oppgaver. Dette er et langsiktig arbeid med mange parallelle tiltak og prosjekter.

Forsvarsdepartementet ferdigstiller i disse dager en proposisjon med forslag til ny ordning for militært personell. En av de vesentligste endringene som foreslås er opprettingen av et alternativt karrieresystem.

I dag har Forsvaret kun ett karrieresystem, et enhetssystem. Det er vertikalt orientert for å utdanne ledere med breddekompetanse. Systemet er særegent for Norge, og er ikke tilpasset behovet for en horisontal karriere og utvikling av dybdekompetanse. Rask teknologiutvikling og høy endringstakt fordrer et tilpasningsdyktig forsvar med mer spesialisert kompetanse.

Gitt Stortingets tilslutning, vil de foreslåtte endringene være et sentralt bidrag i å videreutvikle Forsvaret og styrke vår alliansetilknytning, i en tid der betydningen av flernasjonalt samarbeid blir stadig viktigere.

I tillegg innførte vi fra nyttår allmenn verneplikt i Norge. Det betyr at Forsvaret nå kan rekruttere fra hele befolkingen, ikke bare fra halvparten av den. På sikt vil dette styrke forsvaret og forsvarets kompetanse. Selv om store deler av årskullene ikke vil avtjene førstegangstjenesten, vil den allmenne verneplikten etter min oppfatning også bidra til å styrke Forsvarets anseelse og betydning i det norske samfunnet. 

 

Forsvarspolitikkens rolle er å bidra til nasjonal suverenitet, handlefrihet og sikkerhet. Dette påvirker også forsvarsindustriens innretning. Utviklingen av vår nasjonale forsvarsindustri er sterkt knyttet til våre nasjonale sikkerhetsbehov. Og, la det ikke være i tvil om at vår forsvarsindustri, på sine områder er blant de beste i verden.

Konkurransekraft, innovasjon og omstillingsevne innenfor norsk forsvarsindustri vil bidra til å opprettholde kompetanse og kunnskap, og på samme tid bidra til bedre utnyttelse av potensialet i sammensatte forsvarssystemer. Dette kommer forsvarssektoren til gode i form av bedre materiell og høyere kvalitet på tjenester.

Rammene for forsvarssektorens nåværende samarbeid med forsvarsindustrien ble trukket opp i St.meld. nr. 38 (2006-2007) - Forsvaret og industrien – strategiske partnere. En ekstern evaluering av denne strategien konkluderte med at strategien i stort har fungert etter hensikten.

1. januar 2014 ble EUs nye forsvars- og sikkerhetsanskaffelsesdirektiv gjennomført i norsk rett. Direktivet har til hensikt å utsette mest mulig av medlemslandenes forsvars- og sikkerhetsanskaffelser for konkurranse på like vilkår for alle leverandører i EØS-landene.

Også Norge vil bidra til etableringen av et felleseuropeisk forsvars- og sikkerhetsmarked innenfor rammen av det nye EU-direktivet. Samtidig vil våre nasjonale sikkerhetsbehov alltid være førende for våre forsvarsanskaffelser.

Vi vil i løpet av våren utarbeide en ny stortingsmelding om samarbeidet med forsvarsindustrien. Her vil vi legge frem vår strategi for å videreutvikle det gode samarbeidet mellom forsvarssektoren og industrien.

 

Jeg har i dag beskrevet en del av de utfordringene og endringene vi står overfor. De færreste av oss var for bare ett år siden forberedt på den raske endringen i vår sikkerhetspolitiske hverdag.

Men, slike endringer krever uansett en adekvat respons. Dette gjelder også for den videre utviklingen av Forsvaret.

Utfordringene er store, og det stilles nye og tøffere krav til våre væpnede styrker. De må levere raskere og bedre i fremtiden. Vi er allerede i gang med arbeidet.

Forsvarssjefen har fått i oppdrag å utarbeide et nytt fagmilitært råd (FMR). Rådet skal overleveres forsvarsministeren innen 1. oktober i år. FMR vil utgjøre det mest sentrale innspillet til arbeidet med ny langtidsplan for Forsvaret som regjeringen planlegger å oversende Stortinget i vårsesjonen 2016.

I tillegg besluttet forsvarsministeren i desember i fjor å etablere en uavhengig ekspertgruppe som skal kikke oss nøye i kortene, for best mulig å kunne gi råd om den prosessen vi nå er inne i. Gruppen skal gi et innspill i debatten om Forsvarets forutsetninger for å kunne løse sine mest krevende utfordringer, knyttet til sikkerhetspolitisk krise og krig. Arbeidet skal konsentreres om innretningen av Forsvaret og skal se bort i fra økonomiske forhold. Gruppen skal avlevere sin rapport innen 1. mai i år. Også denne rapporten vil bli et viktig innspill til arbeidet med den nye langtidsplanen for Forsvaret.

Og, så må vi også arbeide for å skape et bredere nasjonalt engasjement for forsvars- og sikkerhetspolitikk. Ikke minst er det viktig å nå de yngre generasjonene.

 

Kjære alle sammen,

Vi står overfor et nytt, sammensatt og komplekst sikkerhetspolitisk bilde. Vi har opplevd et dramatisk år, både i Europa og i Europas randsone. Vi registrerer at Russland har annektert deler av et annet lands territorium, og gjør bruk av militært press for å oppnå politiske mål. Vi ser nye trusler med opphav i Irak og Syria. Samtidig ser vi et NATO som tar den nye situasjonen på alvor og som igjen har satt kollektivt forsvar på dagsorden.

I dette nye sikkerhetspolitiske landskapet er det viktig at vi videreutvikler og styrker våre europeiske og transatlantiske bånd. Og, at vi fortsetter å styrke NATO som forsvars- og sikkerhetspolitisk aktør.

Gjennom de kommende tre månedene vil dere få større innblikk i disse problemstillingene. Dere har en spennende tid foran dere. Utnytt denne muligheten godt. Vi trenger alle faglig påfyll, og vi trenger å forstå verden rundt oss – en verden som er i stadig endring, og der vi i høyeste grad er med på ferden. Som mange av deres forgjengere vil også dere, i disse tre månedene, sammen kunne følge ny historie mens den skapes, det være seg i og rundt Ukraina, i Midtøsten eller i andre deler av verden.

Lykke til med kurset!