Innlegg ved åpningsseminaret for TIFF 2015

Kulturminister Thorhild Widveys innlegg ved åpningsseminaret for Tromsø Internasjonale Filmfestival 12. januar 2015.

Film og TV-bransjen står som resten av samfunnet midt i en digital revolusjon. En revolusjon som fører mye godt med seg, både i et mikroperspektiv og et makroperspektiv.

Det er ikke mer enn ti år siden filmstudenter lærte å skyte i 35-millimeter, i dag er digitaliseringen en selvfølge. Det har både åpnet en verden av nye muligheter – og samtidig skapt nye utfordringer.

Den internasjonale filmbransjen diskuterer hvordan vi kan skape gode forretningsmodeller tilpasset dagens konsum av film og TV-drama, slik at vi fortsatt kan produsere kvalitetsfilm.

I Norge stiller vi oss det samme spørsmålet, for utfordringene den digitale virkeligheten skaper kjenner ingen landegrenser.

DVD-salget har sunket raskt de siste årene, publikum har flyttet seg over til andre plattformer. Hver femte nordmann ser på nett-tv hver dag, og selv om det mest populære innholdet er TV-drama er hverken forretningsmodellene eller de regulatoriske virkemidlene tilpasset den nye virkeligheten.

I Norge ser vi at det produseres mer film og tv-drama enn noen gang, men likevel sitter innholdsprodusentene igjen med stadig mindre.

Noen tjener på endringen, det er de nye aktørene. De som leverer bredbånd og strømmetjenester. 65 % av bredbåndstrafikken i Skandinavia er nå generert av film og TV-serier. Netflix står alene for 20 -25 prosent av bredbåndstrafikken til Telenor.

Diskusjonen går i mange europeiske land – hvordan får vi de nye aktørene i verdikjeden til å se verdien av å være med på å finansiere nytt innhold? Det jobbes for nye forretningsmodeller og samarbeidsformer som ivaretar fortsatt nasjonal tilstedeværelse i digitale formidlingskanaler.

Dette er vesentlig for filmbransjens framtid, og jeg vil nå sørge for at denne diskusjonen også settes høyt på dagsorden her hjemme.

Om en måned inviterer jeg, næringsministeren og EØS og EU-ministeren til en rundebordskonferanse om nye finansieringsmodeller for film. Vi vil avklare og definere felles interesser og mål for produsenter av norske audiovisuelle produksjoner og digitale tilbydere av audiovisuelt innhold til publikum.

Vi ønsker en felles forståelse for at det er nødvendig med en ikke-diskriminerende politikk for tradisjonelle og nye tilbydere av audiovisuelt innhold. 

Og en forståelse for at alle aktørene i verdikjeden bør være underlagt de samme reglene og bidra til det audiovisuelle økosystemet.

Både jeg og mine statsrådskolleger mener det er viktig å ta tak i disse problemene, og forankre dem på toppledernivå. Vi har invitert de store tv-kanalene og mediehusene, bredbåndsleverandører, strømmetjenesteleverandører og kraftselskaper, og jeg ser fram til en nyttig og konstruktiv dialog.

Vi trenger å snakke om hvilke utfordringer aktørene står overfor, og hvordan staten kan bidra til løsninger som fremmer innovasjon, utvikling og produksjon av norsk innhold i de digitale formidlingstjenestene.

Som en oppfølging av rundebordskonferansen vil jeg la en ekstern utredning belyse ulike finansieringsmodeller, gjennomførbarhet, robusthet overfor teknologiske endringer, og forutsigbarhet for inntekter og administrative kostnader.

En uavhengig utredning vil gi kunnskap som styrker kvaliteten i beslutningsgrunnlaget, og samtidig gi økt legitimitet og en hensiktsmessig arena for innspill og synspunkter fra berørte aktører.

Vi kan ikke regne med å ha alle løsningene klare før filmmeldingen skal legges fram, men vi vil legge grunnlaget for videre oppfølging.

Dyktige filmkunstnere og fagfolk har utviklet norsk film og TV-produksjon sterkt de siste femten årene.

Vår audiovisuelle produksjonsbransje har løftet seg – det lages mye god film både for kino og for tv! Det anerkjennes av publikum som i økende grad velger å se norske produksjoner.

Ved utgangen av 2014 var det fem norske filmer på topp ti-listen og fire på topp fem-listen. Norske filmer hadde en markedsandel på kino på 24,4 prosent. Hele seks norske filmer hadde besøk over 200.000.

Det har etter det jeg kjenner til ikke skjedd før.

Vi går også et spennende kinoår i møte.

Forrige uke ble ”vårkatalogen” av norske premierefilmer presentert på Filmens Hus, med mye å glede seg til for publikum! I en tid hvor konkurransen om publikums tid på små og store skjermer er sterkere enn noensinne, ligger forholdene likevel til rette for at 2015 kan bli godt norsk kinoår.

Det tradisjonelle spillefilmformatet har etter hvert fått selskap av flere alternative formater innen TV-drama, og også der har det skjedd et løft.

Den nye dramaserien ”Kampen om tungtvannet” nådde 1,25 millioner TV-seere allerede ved første lineære visning, fikk strålende kritikker, og er allerede solgt til flere land.

Dette imponerer. Men..det forplikter også.

Det forplikter norsk filmbransje til å fortsette å levere mangfoldig og godt innhold, og til å strekke seg videre for å oppnå enda høyere kvalitet.

Og det forplikter staten til å ta endringene på alvor og bidra til forutsigbare og fremtidsrettende rammebetingelser. Om norsk filmproduksjon skjer i rammene av spillefilmformatet eller i TV-format er ikke avgjørende for meg.

Jeg ønsker en filmpolitikk som legger til rette for at produsenter, regissører, skuespillere og filmarbeidere uavhengig av format kan bringe flere gode historier ut til publikum, og samtidig skape verdier og sysselsetting i hele Norge.

Mange er opptatt av den kommende filmmeldingen - og takk for engasjementet dere viser!

Bransjens erfaring er viktig for meg. Derfor inviterte vi dere som har skoen på til å gi innspill basert på deres erfaringer i Oslo i mars og i Haugesund i august. Dette filmmeldingsseminaret i samarbeid med TIFF er det siste i rekken av slike seminarer.

I tillegg har eksterne utredninger, om insentivordninger og om filmøkonomi og pengestrømmer, vært på brede høringer.

Vi har også hatt tallrike møter med dere i bransjen og mottatt gode skriftlige innspill. Alt dette som bidrar til en kunnskapsbasert filmpolitikk – har vi tatt med oss inn i meldingsarbeidet.

I filmmeldingen vil vi drøfte de til dels motsetningsfylte interessene og hensynene som er løftet frem. Vi kan ikke tilfredsstille alle behov, men vi må kjenne problemene for å kunne ta gode beslutninger.

Og vi må så langt det er mulig forsøke å forutse konsekvensene av ulike endringer; både for produsenter, formidlere, tilskuddsforvaltere, og kanskje viktigst av alt – for publikum.

Meldingsarbeidet har kommet langt, men å komme med konklusjoner allerede i dag vil være prematurt.

Bransjens bærekraft når forretningsmodellene utfordres står sentralt, og jeg vil fortsatt være tydelig på følgende: de overordnede filmpolitiske målene er et bredt og variert filmtilbud av høy kvalitet, solid publikumsoppslutning og en filmbransje med sunn økonomi.

Ryssevikrapporten om økonomi og pengestrømmer viste at vi har en sårbar bransje. Et vesentlig spørsmål er hvordan vi kan legge til rette for mer privat kapital til produksjon av nytt audiovisuelt innhold.

Jeg ser fram til gode innlegg og diskusjoner om dette under dagens konferanse, og videre under den nevnte rundebordskonferansen vi arrangerer i februar.

Noen tema tilknyttet meldingen ønsker jeg likevel å nevne:

Jeg er spesielt opptatt av den regionale filmsatsingen. Og jeg vil takke for en interessant gjennomgang av Rysseviks rapport om filmbransjen i Nord-Norge.

Regional filmvirksomhet er en del av vår filmpolitikk, og jeg hadde før jul et godt møte med eierne av de regionale filmfondene for å diskutere hvordan den regionale filmsatsingen kan gjøres bedre, og hva statens rolle bør være.

Regionalisering og maktspredning er viktig, samtidig som vi må skape bærekraftige regionale miljøer.

Vi vil i meldingen ta stilling til hva som skal skje med prøveordningen med tilskudd til regionale filmfond. Jeg kan si så mye som at det ikke er aktuelt å utvide antall regionale filmfond som mottar statstilskudd.

Hvor mange regionale fond bør vi ha?  Er tiden moden for å se på mulighetene for en konsolidering? I lys av gjennomgangen til Ryssevik vil jeg oppfordre til at de regionale fondene i Nord-Norge og deres eiere ser på mulighetene for en konsolidering.

Et annet tema det er stor interesse for er spørsmålet om innføring av en insentivordning.

Bare så det er sagt: Jeg ville jo være blant de som synes det ville vært ergerlig om enda flere historier som bruker norske steder, nesten som egne karakterer, skulle velge å filme i andre land.

Regjeringens prosjekt er å sikre Norge konkurransekraft i flere næringer.

En insentivordning for film ville kunne legge til rette for internasjonal filmproduksjon i Norge og således skaffe mer arbeid til norske filmarbeidere, og skape enda mer interesse for norske byer og natur- som ville komme enda flere bransjer til gode.

Utfordringen er å finne en god modell som ivaretar både norske og internasjonale innspillinger og samtidig bidrar positivt til kompetansebygging i norsk filmbransje og skaper ringvirkninger til andre næringer.

Vi vil i meldingen også se spesielt på hvordan filmformidling og andre filmkulturelle tiltak best kan gis gode rammevilkår. Her bør staten bidra til en forutsigbar finansiering.

Film & Kino omorganiseres, og vi vil drøfte hvordan midlene i Norsk kino- og filmfond best kan anvendes og hvor forvaltningen av disse midlene bør ligge.

Tilskuddssystemet er vårt største virkemiddelapparat. I meldinga vil vi se på hvordan tilskuddssystemet best kan bidra til kvalitet, diversitet, publikumsoppslutning og en bærekraftig filmnæring. Dette vil også bli diskutert i paneldebatten her i dag.

Et av de konkrete tilskuddsordningene svært mange av dere i bransjen har vært opptatt av å få en endring på er etterhåndsstøtten.

Ordningen, som har vært omdiskutert, skal bl.a. stimulere til bedre utnyttelse av markedspotensialet til kinofilmer og å bidra til økte private investeringer i norske filmprosjekter.

Etterhåndsstøtten har vært positiv for mange, blant annet fordi den har gjort det enklere å finansiere opp filmproduksjon ”utenfor systemet”, samtidig som innretningen på den har bidratt til å utmagre potten til forhåndsstøtte.

Et høyt antall søkere til etterhåndsstøtteordningen og stor usikkerhet knyttet til hvor mye etterhåndstilskudd som må utbetales hvert år har også betydelige konsekvenser for stabiliteten rundt NFIs øvrige tilskuddsordninger.

Mange har påpekt det paradoksale i at filmbransjen etter et godt kinoår med mange solgte billetter blir ”straffet” med at forhåndstilskuddet til nye produksjoner dermed blir redusert.

Her kan vi ikke vente til filmmeldingen er lagt fram og behandlet før vi agerer. Ideas2Evidence foreslo å heve innslagspunktet for etterhåndstilskuddet fra 10.000 til mellom 20- og 40.000 solgte kinobilletter.

Mange av høringsinstansene er positive til dette.

Jeg har derfor i dag lagt frem forslag om å heve terskelen for etterhåndsstøtte til 35.000.

Filmbransjens utfordringer representerer samtidig store muligheter. For å finne gode løsninger på utfordringene, og se mulighetene som ligger der, er jeg opptatt av at vi drar samme vei.

Jeg vil på forhånd takke for engasjement og tilstedeværelse på dette seminaret.

Nå ser jeg frem til en konkret diskusjon om hvordan virkemiddelapparatet bør endres for å oppnå de filmpolitiske målsettingene om et bredt og variert filmtilbud av høy kvalitet, solid publikumsoppslutning og en filmbransje med sunn økonomi.

Takk for oppmerksomheten.