Arbeidsplasser viktigere enn anslag

«Oljepengebruken bør økes» skriver sjeføkonom Kyrre M. Knudsen i SR-bank. Hans utgangspunkt er at kostnaden på flere av regjeringens krisetiltak fra i vår, spesielt kompensasjonsordningen, ble justert kraftig ned i en proposisjon som ble lagt frem 21. september. Knudsen sier også at «lav vekst og fortsatt høy usikkerhet vil dempe jobbveksten fremover».

Det er lett å være enig i at det nå går bedre, men at usikkerheten fortsatt er stor. Regjeringen har nå totalt lagt frem syv «kriseproposisjoner». I mai la vi frem strategien for «Norge ut av krisen», hvor første og aller viktigste punkt er «Få folk tilbake i jobb». Strategien vil bli fulgt opp i statsbudsjettet som kommer denne uken.

Jeg mener likevel det er en avsporing når Knudsen vurderer krisetiltakene opp mot de anslagene som ble gjort i mars/april. Tiltakene må vurderes i forhold til målet, ikke hva den kostet. Målet var å forhindre konkurser i ellers levedyktige bedrifter. Ordningen virket godt utfra dette målet. Nå anslår vi at ordningen vil koste 7 milliarder kroner. Ja, det er mindre enn de første svært usikre anslagene, men likevel en av de mest omfattende støtteordningen til norsk næringsliv noensinne. Ordningen har i en rekke sammenhenger blitt trukket frem som viktig, både av enkeltbedrifter, organisasjoner og Holden-gruppen. 34 000 små og store norske foretak i mange forskjellige næringer har fått støtte i ordningen.

Da ordningen ble satt opp, skulle den være relevant for mange, men det var også viktig å unngå misbruk av fellesskapets midler. I ordningen skulle bedriftene selv oppgi hva de hadde av unngåelige faste kostnader, og - gitt at de tilfredsstilte kriteriene i ordningen - fikk de utbetalt i tråd med opplysningene de hadde oppgitt. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen uttrykte det vi alle var bekymret for: «Vi kan ikke sette statskassa på fortauet og håpe på at ikke alle forsyner seg (Aftenposten 2/4)». Heldigvis er det få eksempler på misbruk så langt.

Anslag er en viktig del av arbeidet med tiltak og budsjetter, men som alt annet er «korona-anslag» noe annet enn normale anslag. Av SSB ble situasjonen karakterisert på dramatisk vis: «Norsk økonomi har gått på en bråstopp, det finnes ingen historiske paralleller til det som skjer». Vi visste verken hvor lenge krisen ville vare eller hvor mange bedrifter som ville ha tilstrekkelig omsetningsfall, eller hvor mange som ville velge å søke. For å være på den sikre siden sørget vi for at bevilgningen ble så stor at den ville romme støtte til flere hundre tusen norskregistrerte foretak. Det var også viktig for å kommunisere at vi ville strekke oss langt både på denne ordningen og på andre ordninger vi raskt fikk opp.

Vi benyttet regnskapsdata til å anslå hvor mye støtte hver enkelt bedrift ville få. Utbetalt støtte til bedriftene stemte godt overens med beregningen, men det var langt færre bedrifter som søkte om støtte. Mange bedrifter lot være å søke, enten fordi de ikke trengte pengene eller faktisk ønsket å klare seg uten statlig støtte. Flere har også betalt tilbake støtte når det viste seg å gå bra. Det tar vi som et tegn på at vi har lykkes i å treffe de som trengte hjelp.

Fortsatt er det svært krevende tider. Men vi er i en annen fase, hvor vi ikke bare kan tenke nødhjelp og kompensasjon, men omstilling og utvikling. Det er utgangspunktet for statsbudsjettet denne uken – med nye anslag. Anslag er viktige, men arbeidsplasser er viktigere, det er utviklingen i økonomien vi må måles på. Da vi «satte statskassen ut på fortauet», var det en forsikring til alle, men rettet inn mot de som ble hardest rammet. At ikke kassen ble tømt, er ikke et problem, men et godt tegn for norsk næringsliv.