Tale - årsmøte i Pelagisk forening 2017

Regjeringens fiskeripolitikk



Sjekk mot fremføring                    

Først vil jeg gratulere dere med eksportresultatet så langt i år. 

I første kvartal har villfisknæringa eksportert sjømat for fantastiske 24 milliarder kroner.

Volumet har gått ned med 7 prosent. Men verdiøkninga utgjør 13 prosent. 

Vi har positiv økning for fersk torsk og klippfisk, og ikke minst for sild og makrell.

Jeg er oppriktig glad for at sildeeksporten er på bedringens vei.

Fortsatt er volum og verdi lavere enn i starten av dette tiåret.

Men siden den gangen er også kvotene blitt lavere, og det russiske markedet er falt bort.

[Markedsadgang og handelsbetingelser]

 

Når det gjelder markedsadgang og handelsbetingelser er det litt urolige tider.

[Brexit]

I Storbritannia har statsminister Theresa May formelt satt gang utmeldinga av EU.  

29. mars markerte starten på to års forhandlinger som vil omforme fremtida til både Storbritannia og Europa. 

Det må vi forholde oss til og se på mulighetene. 

Det blir helt avgjørende for oss å sikre minst like god markedsadgang for norsk sjømat også etter Brexit.

Det er ingen grunn til at Storbritannia ikke skal se enda større muligheter til å importere enda mer norsk sjømat.

Brexit vil påvirke forvaltninga av fiskeriressursene i Nordsjøen. Her må det etableres nye avtaler for fremtidig samarbeid.

 For å være best mulig forberedt til fremtidige forhandlinger, har jeg etablert en arbeidsgruppe. 

Medlemmene kommer fra departementet, Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet. Arbeidsgruppa skal utrede en rekke spørsmål. 

Vi har også invitert næringa til å delta i en referansegruppe for å sikre at vi har god kontakt i denne saken.

[Skottland og på Færøyene]

Når det gjelder Skottland, ser jeg alvorlig på tiltakene de har varslet for å sikre at mer makrell landes der. 

De varslede tiltakene sammen med eksportavgiften på Færøyene er klart proteksjonistiske tiltak. 

Vi forfølger begge sakene tett.

Jeg har sendt brev til min skotske kollega om saken, og vil også ta opp spørsmålet med ham når vi møtes. 

[Kina]

I fjor var Kina det neste største markedet for makrell. Så langt i år er de det desidert største markedet.

Det er svært gledelig at forholdet til Kina er blitt normalisert.

Ja, så normalisert at jeg var på fisketur med Kinas ambassadør til Norge under VM i Skreifiske i mars. 

Poenget er at vi nå har et grunnlag til å gjenoppbygge forholdet til Kina på. 

Dermed kan norske bedrifter få ta større del i utviklinga av det kinesiske sjømatmarkedet.  

Forutsigbar grensekontroll er et viktig stikkord i så måte. 

30. mars ble det holdt et ekspertmøte i Beijing. Mellom det kinesiske mattilsynet (AQSIQ), det norske Mattilsynet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Møtet var svært positivt. Det ble lagt basis for en god dialog og for konkrete planer som skal følges opp. 

Allerede i dag, faktisk.

Ministeren i AQSIQ, Mr. Shuping Zhi, er nå på vei til Bergen. 

Det er derfor jeg ikke har anledning til å delta på middagen sammen med dere i kveld.

Vi skal også ha samtaler i morgen.

Besøket er svært viktig for oss.

Vi planlegger å undertegne en intensjonsavtale om handel med matvarer. 

Vi legger stor vekt på å videreføre og bekrefte på politisk nivå den gode dialogen med AQSIQ som ble innledet 30. mars. 

Vi skal ha et relevant program for Mr. Shuping Zhi der han vil få bedre kjennskap til hvordan norsk sjømat blir produsert. 

Neste steg er at det planlegges for at jeg skal besøke Kina i mai. 

Her legges det opp til politiske møter for å diskutere aktuelle sjømat-temaer. 

Sjømatrådet vil delta aktivt i utforminga av programmet. 

Mitt ønske er at mange sjømatbedrifter vil delta sammen med meg på denne reisen. 

Men på tross av at dialogen er gjenopprettet, og at vi er på et godt spor, vil jeg likevel forberede sjømatnæringa på at det kan ta tid å få gode rammebetingelser på plass. 

Men det er viktig å ha for øye at Kina er en langsiktig satsing. Da kan man nyte fruktene i mange år fremover.

[Fiskerisamarbeidet med andre land] 

Så over til fiskerisamarbeidet med andre land.

De årlige forhandlingene om forvaltning av delte bestander, er avgjørende for å kunne oppnå bærekraft. 

De viktigste fiskeriforhandlingene er de vi har med EU og Russland. 

I tillegg kommer kyststatsforhandlingene om norsk vårgytende sild, makrell og kolmule. 

Jeg er glad for det som avtaler innebærer: nemlig stabilitet og forutsigbarhet.

I år kan fiskerne igjen planlegge og gjennomføre et godt fiske.

Det betyr lønnsomhet og verdiskaping langs hele kysten.

EU er midt i implementeringa av forbudet mot utkast av fisk. Innføringa skjer gradvis, og skal være fullført i 2019. 

Dermed er Norge og EU mye nærmere hverandre når det gjelder helt grunnleggende tilnærming til fiskeriforvaltning.  

Det er godt nytt både for fiskebestander og økosystem i Nordsjøen. 

[Kyststatsforhandlingene om de pelagiske bestandene]

Det er beklagelig at vi fremdeles ikke har fått på plass avtaler om andelsfordelinga for de tre store pelagiske bestandene.

Det som er positivt, er at vi sist høst ble enige både om TAC og forvaltningsplaner for nvg-sild og kolmule. 

Dette er skritt i riktig retning.

I tillegg har Norge og EU også i år inngått en bilateral adgangsavtale på kolmule og nvg-sild.

Dette sikrer oss god adgang til EU-sonen for å fiske kolmule. 

Jeg er også tilfreds med at trepartsavtalen på makrell mellom Norge, EU og Færøyene ligger fast. 

Det store, utestående og svært kompliserte spørsmålet i kyststatsforhandlingene er fordelinga av andeler på partene. 

Vi har en dialog om dette som involverer alle berørte parter.

I denne dialogen ser vi alle de tre bestandene i sammenheng.

Det gir oss flere kort å spille på. Det vil forhåpentligvis gjøre det lettere å komme frem til en løsning. 

Som dere sikkert forstår, kan jeg ikke gå inn i detaljer om forhandlingene. Men vi jobber videre.

Det jeg ønsker, er en løsning med en viss varighet som gir oss stabilitet og forutsigbarhet.

[Redskapsfleksibilitet] 

Regjeringa ønsker forenklinger og større fleksibilitet for denne næringa. 

Derfor leter jeg kontinuerlig etter muligheter til å forenkle fiskeriregelverket. Jeg ønsker å spare næringa for unødvendig papirarbeid.  

Ordninga med søknadsplikt for å kunne veksle mellom trål og not blir nå avskaffet.

Dessuten – alle kystfiskefartøy med adgang i lukket gruppe i makrellfisket, vil heretter kunne benytte trål utenfor 12 nautiske mil fra grunnlinja.

[Forenklinger i landings- og sluttseddelforskriften]

Gjennomføring av landingsforskriften har ført til betydelig diskusjon. 

Jeg har reist rundt i Norge og hørt på hvilke erfaringer næringsaktørene har med implementeringa. 

Erfaringene og de tilbakemeldingene jeg har fått, viser at det var behov for å gjøre justeringer i forskriften. 

Dette har ikke vært noen lett beslutning å ta. 

Norge som en stor sjømatnasjon skal legge til rette for god ressurskontroll.

Samtidig må vi legge til rette for at næringsaktørene kan videreføre arbeidet sitt med å skape lønnsomhet og arbeidsplasser i fiskerinæringa.

Kravene til journalføring i landingsforskriften er derfor forenklet.

Plikten om å føre produksjonsjournal og journal for lager og transport, blir fjernet. 

All fisk som landes, skal fortsatt veies fortløpende. Og som før skal det utstedes landings- og sluttsedler.   

Når næringa nå får mer lempelige krav, må den vise seg tilliten verdig. 

Men – å legge til rette for en effektiv og moderne ressurskontroll, er en kontinuerlig oppgave.

Næringa må derfor være forberedt på at det på sikt vil bli stilt strengere krav til dokumentasjon av det vi høster fra havet.

[Eidesen-utvalget] 

Når det gjelder kvotesystemet, er jeg er overbevist om at mye kan gjøres annerledes.

At vi kan finne nye løsninger, som gir den enkelte større frihet og flere valgmuligheter. Uten at det går på bekostning av fellesskapet sine interesser.

Kriteriene som Eidesen-utvalget har lagt til grunn for et godt, framtidig kvotesystem vil være viktige stikkord: effektivitet, fleksibilitet og legitimitet. 

Rapporten fra utvalget er ute på høring fram til 28. april.

Etter dette kan vi sammen legge grunnlaget for hvordan norsk fiskerinæring skal møte fremtida sine krav. 

[Ressursrenteskatt]

Når det gjelder innføring av en ressursrenteavgift, fins det gode argument både for og imot.

Hovedargumentet for en avgift på ressursrenta er at som den som høster, får anledning til å utnytte et knapt gode – vår felles ressurs. 

Lønnsomheten i de norske fiskeriene har økt betraktelig.

Er det da riktig at ressursrenta fortsatt skal tilfalle den enkelte i næringa, når det blir stadig færre som driver fiske? 

Eidesen-utvalget mener at deler av ressursrenten må kreves inn til fellesskapet.

Og så er det spennende å høre hva høringsinstansene mener. 

[Innføring av en midlertidig rederikvoteordning]

Flere rammebetingelser for fiskeriene er altså oppe til vurdering nå. 

Derfor sitter mange på gjerdet og venter på hva som kommer. 

Jeg mener det er en ulempe. 

En midlertidig rederikvoteordning kan bidra til at struktureringa ikke stopper opp mens vi diskuterer. 

Det er en klar forutsetning at en eventuell rederikvoteordning skal være midlertidig.  Når et nytt kvotesystem er på plass, skal den falle bort. 

Stortingets uttalelse da de behandlet sjømatindustrimeldinga, har konsekvenser for det handlingsrommet vi har i denne saken. 

De uttalte da at "en effektuering av endringsforslaget vedrørende strukturering bør avvente Eidesen-utvalget". 

Jeg har i dialog med Venstre og KrF besluttet å sende på høring et forslag til en midlertidig rederikvoteordning.

 Et høringsnotat om dette vil komme ut snart.  

 [Ressursforskning] 

Før jeg runder av skal jeg si ett par ord om ressursforskning. 

I denne regjeringsperioden er ressursforskninga styrket. 

Havforskningsinstituttet alene bruker over en halv mrd. kroner per år på overvåking, datainnhenting og forskning på livet i havområdene våre. 

Bidraget fra fiskeriforskningsavgiften har økt fra 151 mill. kroner i 2015 til 236 mill. kroner i 2017.

For å få et så godt grunnlag for havforskninga som råd er, er det viktig å kople næringa og forskninga sine kunnskaper. 

Her gjør Faglig utvalg for ressursforskning (FUR) en viktig jobb. 

Utvalget bidrar til å utveksle erfaring og informasjon mellom forskere og næring. 

I 2016 - og 2017-budsjettet er det bevilga omstillingsmidler til forskningsfartøy for til sammen 220 mill. kroner. 

Dette går til oppgraderinger og til et nytt kystforskningsfartøy. 

Så langt har 100 mill. kroner gått til norske verft. 

Vi tror derfor det er gode sjanser for at norske verft og utstyrsleverandører kan vinne kontraktene som utlyses i 2017. 

I tillegg har staten bevilget godt og vel 972 mill. kroner i 2017 til det nye isgående forskningsfartøyet.

Ressursforskning er et godt eksempel på det jeg vil kalle et vellykket spleiselag mellom staten og næringa.

Da skal jeg runde av med å ønsker dere et godt årsmøte, og så ser jeg frem til å samarbeide videre med dere!