Dagsavisens misforståelser om kjernevåpen

Regjeringen arbeider for en verden fri for atomvåpen, men veien dit må gå gjennom gjensidig, balansert og irreversibel nedrustning. Å starte med et forbud er å starte i feil ende.

Under tittelen «Det kjernefysiske knefallet» 9. desember kommer Dagsavisens Lars West Johnsen med en rekke misforståelser og påstander om kjernevåpenforbud som ikke kan stå uimotsagt.

Realiteten er at forbudstraktaten ikke vil fjerne ett eneste kjernefysisk stridshode. Det er fordi ingen av de landene som har kjernevåpen, vil slutte seg til. Traktaten gir heller ikke noe troverdig svar på hvordan en verden uten kjernevåpen skal opprettholdes.

Det er verdt å merke seg at selv om 122 stater stemte for forhandlingsresultatet, har så langt bare 53 land signert traktaten og kun tre land har ratifisert.

Når Johnsen undrer seg over at Norge ikke undertegner, velger han glatt å overse at Norge er et medlem av en forsvarsallianse som i ytterste konsekvens bygger sitt forsvar på kjernevåpen. Nato søker en tryggere verden uten kjernevåpen, men så lenge land utenfor alliansen besitter dette våpenet, vil Nato opprettholde sin kjernefysisk avskrekking.

Ensidig nedrustning fra Natos side vil skape ustabilitet og en mindre trygg verden. Her står Norge samlet med alle allierte rundt Natos forsvarsplaner og strategiske konsept. Å forlate dette standpunktet i en tid hvor alliert samhold er viktigere enn noen gang er ikke denne regjeringens politikk. At Johnsen avfeier alliert solidaritet og felles vedtak i alliansen som «feighet» får stå for hans egen regning. Det hører også med at norsk Nato-medlemskap har en stabil og svært høy oppslutning i befolkningen.

Regjeringen arbeider systematisk med å sette ut i livet Stortingets vedtak om kjernevåpen, og jobber for nedrustningen gjennom balanserte, gjensidige, irreversible og verifiserbare reduksjoner av kjernevåpen. Johnsen tar feil når han konkluderer med at regjeringen ikke følger opp Stortingets vilje ved å ikke stemme for forbudstraktaten i FN. Stortingets vedtaket i denne saken er tydelig på at man skal arbeide for nedrustning og på lang sikt et bindende rettslig rammeverk.

Her er det altså snakk om en tydelig rekkefølge: først nedrustning deretter et bindende rettslig rammeverk. Forbudstraktaten - slik den ble fremforhandlet i FN - vil ha et forbud først og deretter nedrustning. Det er med andre ord motsatt rekkefølge av Stortingets vedtak.

Regjeringen har arbeidet aktivt med nedrustning og tatt konkrete initiativer. En av de største satsingene de siste årene er vår innsats for verifikasjon. Dette handler om å utvikle metoder for å kunne kontrollere at nedrustning faktisk finner sted, og at både verdenssamfunnet og partene i en avtale kan stole på at det som er avtalt gjennomføres og overholdes. Gode verifikasjonsmekanismer vil være helt avgjørende i fremtidige nedrustningsavtaler og reduksjoner i kjernevåpenarsenalene.

Samtidig må vi ha robuste kontrollordninger på at sivil utnyttelse av kjernekraft ikke avledes til våpenformål. Ikke-spredningsdimensjonen er helt avgjørende for å lykkes. Det samme gjelder sikring av følsomt kjernefysisk materiale i sivile anlegg. Norge leder her an internasjonalt. Forbudstraktaten er, i beste fall, vag på disse sentrale punktene.

I en tid der noen land i verden ruster opp, de kjernefysiske arsenalene moderniseres, og Nord-Korea fortsetter testingen av sitt kjernevåpenprogram, viderefører regjeringen sitt målrettede arbeid i internasjonale fora for å sikre reell og konkret fremdrift innen nedrustning og ikke-spredning. Å realisere nullvisjonen er vanskelig og tidkrevende arbeid. Det finnes dessverre ingen snarveier.

Til toppen