Barn ble ikke sendt ut fremfor kriminelle

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

kronikk, Bergens Tidende 3. februar

Det er relativt vanlig at det protesteres mot tvangsreturer fra mottakerlandene. Derfor er ikke det noe "sjokk" slik BT forsøker å framstille det, skriver statssekretær Jøran Kallmyr i en kronikk i BT.

Sjefredaktør Gard Steiro hadde i Bergens Tidende (BT) 30. januar et angrep på meg fordi jeg hadde kritisert BT. Jeg registrerer Steiros tone i brevet, men vil heller skrive om fakta enn å komme med personkarakteristikker.

BT hevdet i sitt oppslag 13. januar 2015 at regjeringen har nedprioritert retur av kriminelle, og sendt ut barn fremfor kriminelle for «å komme i mål». Dessverre har denne uriktige påstanden spredt seg og blitt gjentatt i alle andre medier, som helt ukritisk bare har repetert BT. Kristin Ottesen Kvigne (Sjef i PU) tilbakeviser BTs påstand i en kronikk i VG 15. januar 2014, der hun også presiserer at det ikke er gitt slike styringssignaler fra departementet og heller ikke gitt slike interne prioriteringer i PU.

Fakta er at regjeringen har prioritert retur av kriminelle i 2014. Det ble uttransportert totalt over 7200 utlendinger i fjor. Over 2800 av dem hadde ilagt straffereaksjon (nærmere 40%), som er langt mer enn tidligere år. Til sammenligning ble det returnert rundt 650 barn (i underkant av 10%). Regjeringen har altså ikke returnert barn fremfor kriminelle.

Jeg utfordret derfor Steiro i mitt innlegg den 24. januar på følgende:

Hvilken påstand har BT dokumentert, Steiros påstand i BT 20. januar eller BTs påstand 13. januar. De to påstandene var nemlig vidt forskjellige: 13. januar skrev BT: «Justisministeren lovet å sende ut rekordmange asylsøkere. For å nå målet ble asylbarn sendt ut fremfor kriminelle». Den 20. januar hadde Steiro endret dette til: «Arbeidet med å få sendt ut enkelte kriminelle asylsøkere ble nedprioritert av politiet i fjor høst».

Steiro har aldri svart på denne utfordringen så langt jeg kan se. Jeg tror alle forstår at det er en stor realitetsforskjell på disse to utsagnene. Når Steiro brukte spalteplass i BT 30. januar til å kritisere meg, synes jeg det er rart at han ikke enkelt kvitterte ut på denne utfordringen.

Steiro skrev også i BT 20. januar: «Bergens Tidende har aldri hevdet at regjeringen sluttet å prioritere uttransport av kriminelle fordi de heller ønsket å sende ut asylbarn». Hvordan mener Steiro at dette harmonerer med det skrev 13. januar: «For nå målet ble asylbarn sendt ut fremfor kriminelle». Om ikke dette er motstridende så vet ikke jeg.

BT mener at det var nedprioriteringen av tunge saker som førte til at flere lengeværende asylbarn ble sendt ut. Dette er ikke riktig. Tunge saker er saker med utlendinger som er svært ressurskrevende å få sendt ut. Av dem som ble returnert gjennom det såkalte returrestanseprosjektet – som i hovedsak omfattet asylsøkere som hadde oppholdt seg lenge i Norge etter negativt vedtak - var  bare rundt 15% straffede.

Dessuten er det også feil å si at det var omprioriteringen av tunge saker som førte til at flere utenlandske barn ble returnert. Omprioriteringen var ett av mange tiltak for å øke returene for å nå målene Stortinget hadde satt seg. I jussen har vi et begrep som heter adekvat årsakssammenheng. Det betyr for det første at det må foreligge en faktisk sammenheng mellom resultatet (her økt retur av utenlandske barn) og den påstått ansvarsbetingende handling (her, ett av mange tiltak). For det andre betyr det at dersom handlingen ikke hadde skjedd, ville ikke resultatet blitt det samme.

Derfor skrev jeg at BT burde stilt seg følgende spørsmål. Dersom omprioriteringen ikke hadde skjedd, ville da uttransporteringen til Nigeria og Afghanistan likevel skjedd? Svaret på det er ja. Det foreligger derfor ingen adekvat årsakssammenheng, og setningen «barn ble sendt ut fremfor kriminelle» er derfor feil.

BT prøver å underbygge sin påstand med at det såkalte «returrestanseprosjektet» som omfattet særskilt krevende saker ble lagt på is i august 2014, og at de som inngikk i dette prosjektet var typisk personer som er kriminelle. Det er ikke riktig. Målet for returrestanseprosjektet var 300 tvangsreturer (og 250 assisterte returer), og det ble i løpet av høsten klart at man ville nå målsettingen. Prosjektet omfattet i hovedsak asylsøkere som hadde oppholdt seg lenge i Norge etter negativt vedtak, og ikke kriminelle som BT hevder (om lag 15% av dem som ble returnert gjennom prosjektet var straffede).

BT har også skapt inntrykk av at lengeværende asylbarn er «enkle» å returnere, mens kriminelle er «tunge» saker. Det er heller ikke riktig. Lengeværende barn er tvert i mot meget krevende og vanskelig å returnere (derfor de er lengeværende). Dette kan bl.a. skyldes motstand fra mottakerland og utfordring med ID-fastsettelser. Det er også mer ressurskrevende å gjennomføre selve uttransporteringen av barnefamilier. Slike returer kan være svært vanskelig for både foreldre og barn, og det vektlegges derfor å gjøre hjemreisen så lite belastende som mulig. Generelt er det betydelige enklere og rimeligere å returnere personer ilagt straffereaksjon.

BT har også gjort et poeng av at statsråden i august aktivt engasjerte seg for at måltallene skulle nås, og at han nektet å «gi opp» selv om politiet lå dårlig an til å nå kravene. Jeg vil her minne om at måltallet på 7100 og en økning av returer bl.a. i kategorien asyl var en del av forutsetningene for stortingets bevilgningsvedtak for 2014-budsjettet. Departementet og statsråden har da plikt til å påse at dette på overordnet nivå følges opp, noe annet ville være oppsiktsvekkende. Hvilke tiltak som konkret bør iverksettes for å sikre best mulig ressursutnyttelse har etaten selv et ansvar for fortløpende å vurdere, gitt de føringer, rammebetingelser, mål og resultatkrav som departementet har satt. De 17 tiltakene i hanldingsplanen til PU som ble vurdert sammen med POD i august bidro samlet til å øke returer både av bort/utviste (mange med ilagt straffereaksjon) og av tidligere asylsøkere.

Så til det omtalte brevet fra Afghanske myndigheter. Departementet ble kontaktet av BT kl 14:40 dagen før saken stod på trykk. BT ville ikke vise departementet brevet de satt på, vi fikk heller ikke se oversettelsen. Derfor var det ikke mulig for oss å vite med sikkerhet hvilket brev BT siktet til. Når det i tillegg ikke er samsvar med dato og brevet vi har mottatt, oversatt  til engelsk av den norske ambassaden i Kabul, må vi få mer tid til å undersøke saken før BT skriver en konklusjon. Det viser seg også at andre land som UK, Sverige og Nederland også har mottatt brev angående returer til Afghanistan. Det er relativt vanlig at det protesteres mot tvangsreturer fra mottakerlandene. Derfor er ikke dette noen «sjokk» slik BT forsøker å fremstille det.

Hadde BT latt oss se brevet de satt på hadde vi kunne oppklart dette, men da ville jo ikke BT kunne ha trykket sine spektakulære oppslag.

Som følge av innholdet i noten som er journalført den 7. nov. 2014 ikke er samsvarende med den oversatte versjonen BT har, har vi nå fått oversendt det originale brevet fra ambassaden og bedt om flere oversettelser slik at vi skal være sikre på hva som står i brevet før det oversendes Stortinget. Dette fordi Stortinget har krav på riktig informasjon.

Jeg kan imidlertid røpe at ordet «familier» ikke stod i den noten vi fikk fra ambassaden den 7. november 2014.

Til slutt vil jeg bare minne leserne og BT om en viktig ting. Retur av utenlandske barn som har fått endelig avslag er en prioritert oppgave for politiet. Det er bred politisk enighet om at barn skal returneres så raskt som mulig etter endelig avslag. Dette fordi man skal gi barnet mulighet til å få komme tilbake til det landet barnet og familien tilhører, og ikke oppholde seg på norske asylmottak med utsendelsen hengende over.

Det er og viktig å huske at fattigdom ikke gir rett til beskyttelse etter flyktningkonvensjonen. Dersom Norge skulle gitt beskyttelse til alle fattige mennesker i verden vil det bli flere milliarder potensielle asylsøkere til Norge. Det er bred enighet på stortinget om at økonomiske flyktninger ikke skal få opphold. Dersom asylinstituttet i Norge skal fungere er det viktig å returnere de som ikke har et behov for beskyttelse etter norsk lov.