Nye muligheter for påvirkning

Lisboatraktaten lanserer en ny måte for EU-borgere å påvirke utformingen av nytt lovverk. John S. Engstrøm rapporterer om borgerinitiativet.

EU-kommisjonen la 11.11.09 fram en offentlig høringssak (i form av en såkalt ”grønnbok”) om aktuelle kritier for det som er kalt Citizen’s initiative. Selve begrepet Citizen’s initiative refererer seg til et nytt punkt som er tatt inn i den reviderte EU-traktaten.

I (uoffisiell) dansk oversettelse lyder nå traktatens artikkel 11 nr 4 slik:
Et antal unionsborgere på mindst en million, der kommer fra et betydeligt antal medlemsstater, kan tage initiativ til at opfordre Europa-Kommissionen til indenfor rammerne af sine beføjelser at fremsætte et egnet forslag om spørgsmål, hvor en EU-retsakt efter borgernes opfattelse er nødvendig til gennemførelse af traktaterne.

Borgerinitiativet er kommet med i traktaten som et ledd i forsøkene på å få EUs politiske arbeid nærmere den enkelte innbygger og styrke det demokratiske elementet ved å gi en mulighet til direkte påvirkning. Det finnes fra tidligere liknende ordninger i noen enkeltland, blant annet i Østerrike, Spania, Latvia, Slovenia. Høringsnotatet fra Kommisjonen er et ledd i å få avklart hvilke operasjonelle kriterier som skal benyttes. Frist for uttalelser er satt til utgangen av januar, og ambisjonen er å få vedtatt kriterier så raskt at ordningen kan settes i kraft i løpet av 2010.

Høringsnotatet består av kortfattete vurderinger som avsluttes med et spørsmål på i alt 10 ulike punkter. Spørsmålene nevnes kort her:
1. Traktaten forutsetter at antallet personer må komme fra et ”betydelig antall medlemsland”. Hvor mange/få land er ”betydelig”? Kommisjonen gir noen argumenter for ulike modeller, og innstiller på at 1/3 av medlemslandene virker som en rimelig tolking (pr i dag betyr det 9 land).
2. Hvordan skal antallet på til sammen 1 million fordeles på det nødvendige antall land? Anbefalingen er at man bruker et relativt tall, slik at kravet blir forholdsmessig like strengt for alle. Med utgangspunkt i at det totalt er ca 500 millioner mennesker i EU-landene i dag, foreslås at 0,2 prosent av befolkningen i landet settes som krav. 
3. Det er inntolket at man må registrere navn og signatur for å bli telt med. Hvilke krav til alder skal stilles? Stemmerettsalderen er ikke lik i alle medlemsland, men det anbefales likevel at man legger til grunn stemmerettsalderen i det enkelte land.
4. Skal det stilles formkrav til initiativet? I notatet argumenteres det for at det må være tilstrekkelig at hensikt og mål med innspillet er tydelig formulert.
5. Hvilke regler skal gjelde for innsamling, verifisering og autentisering av underskriftene? Det legges til grunn at kontrollen må skje av myndighetene i det enkelte medlemsland. Både elektroniske og papirbaserte løsninger bør vurderes. Det antydes en kombinasjon av noen sentralt fastsatte minimumskrav og nasjonal tilpasning utover dette.
6. Skal det være en tidsbegrensning for innhentingen av signaturer? Det antydes at ett år kan være et rimelig tidsperspektiv, noe som vil kreve en form for registrering av initiativet, slik at man har en oppstartsdato.
7. Hvordan skal man registrere de enkelte borgerinitiativene, slik at man kan få et oppstarts- og et avslutningstidspunkt? Det antydes en egen webside for slik registrering.
8. Hvilke regler for offentlighet skal gjelde? Her forventes at det bør være et krav om å opplyse om hvordan iniativet finansieres, eventuelt også hvordan datasikkerhet vil bli ivaretatt.
9. Hvilken tidsfrist skal kommisjonen ha på seg for å besvare initiativet? Det antydes at en frist på 6 måneder kan være rimelig.
10. Hvordan skal man håndtere en eventuell situasjon med flere initiativer om samme sak? Spørsmålet reises, men det vurderes ikke som nødvendig å regulere dette i denne omgang.

Saken er presentert på denne lenken: http://ec.europa.eu/dgs/secretariat_general/citizens_initiative/index_en.htm

Vurdering
Det mest interessante ved ordningen må sies å være at den innebærer en forpliktelse for Kommisjonen til å utrede og ta stilling til et slikt innbyggergenerert forslag som sendes inn, så lenge dette oppfyller kriteriene som er satt. Slik sett etableres en ny kanal for folkelig påvirkning av den politiske dagsorden. Kravet om at én million mennesker må stå bak kravet, tilsvarer pr i dag 2 promille av EUs samlede befolkning. Dette er et meget beskjedent krav, og det er ikke vanskelig å se for seg at man med dagens medier for kommunikasjon ( f eks ulike sosiale medier over internett) raskt kan oppnå tilstrekkelig oppslutning på tvers av landegrensene. Det gjenstår å se hvor stramme kriterier som ellers blir lagt, f eks til antall land som må ha oppfylt minimumskravet til oppslutning, men slik det framstår etter grønnboken, må dette oppfattes som et ”lavterskel-tiltak” i bidraget til mer direkte demokrati. Et av de vanskeligste punktene vil trolig bli hvilke krav man vil stille til kontroll av signaturene og hvilke teknologiske løsninger man vil akseptere. Høringssaken som sådan dreier seg om hvilke kriterier som skal gjelde innen EU, så det er ikke naturlig for Norge å uttale seg om saken. Modellen og prinsippene bak den kan likevel også bli etterspurt i norsk politisk debatt.

Lisboatraktaten lanserer en ny måte for EU-borgere å påvirke utformingen av nytt lovverk. John S. Engstrøm rapporterer om borgerinitiativet.

EU-kommisjonen la 11.11.09 fram en offentlig høringssak (i form av en såkalt ”grønnbok”) om aktuelle kritier for det som er kalt Citizen’s initiative. Selve begrepet Citizen’s initiative refererer seg til et nytt punkt som er tatt inn i den reviderte EU-traktaten.

I (uoffisiell) dansk oversettelse lyder nå traktatens artikkel 11 nr 4 slik:
Et antal unionsborgere på mindst en million, der kommer fra et betydeligt antal medlemsstater, kan tage initiativ til at opfordre Europa-Kommissionen til indenfor rammerne af sine beføjelser at fremsætte et egnet forslag om spørgsmål, hvor en EU-retsakt efter borgernes opfattelse er nødvendig til gennemførelse af traktaterne.

Borgerinitiativet er kommet med i traktaten som et ledd i forsøkene på å få EUs politiske arbeid nærmere den enkelte innbygger og styrke det demokratiske elementet ved å gi en mulighet til direkte påvirkning. Det finnes fra tidligere liknende ordninger i noen enkeltland, blant annet i Østerrike, Spania, Latvia, Slovenia. Høringsnotatet fra Kommisjonen er et ledd i å få avklart hvilke operasjonelle kriterier som skal benyttes. Frist for uttalelser er satt til utgangen av januar, og ambisjonen er å få vedtatt kriterier så raskt at ordningen kan settes i kraft i løpet av 2010.

Høringsnotatet består av kortfattete vurderinger som avsluttes med et spørsmål på i alt 10 ulike punkter. Spørsmålene nevnes kort her:
1. Traktaten forutsetter at antallet personer må komme fra et ”betydelig antall medlemsland”. Hvor mange/få land er ”betydelig”? Kommisjonen gir noen argumenter for ulike modeller, og innstiller på at 1/3 av medlemslandene virker som en rimelig tolking (pr i dag betyr det 9 land).
2. Hvordan skal antallet på til sammen 1 million fordeles på det nødvendige antall land? Anbefalingen er at man bruker et relativt tall, slik at kravet blir forholdsmessig like strengt for alle. Med utgangspunkt i at det totalt er ca 500 millioner mennesker i EU-landene i dag, foreslås at 0,2 prosent av befolkningen i landet settes som krav. 
3. Det er inntolket at man må registrere navn og signatur for å bli telt med. Hvilke krav til alder skal stilles? Stemmerettsalderen er ikke lik i alle medlemsland, men det anbefales likevel at man legger til grunn stemmerettsalderen i det enkelte land.
4. Skal det stilles formkrav til initiativet? I notatet argumenteres det for at det må være tilstrekkelig at hensikt og mål med innspillet er tydelig formulert.
5. Hvilke regler skal gjelde for innsamling, verifisering og autentisering av underskriftene? Det legges til grunn at kontrollen må skje av myndighetene i det enkelte medlemsland. Både elektroniske og papirbaserte løsninger bør vurderes. Det antydes en kombinasjon av noen sentralt fastsatte minimumskrav og nasjonal tilpasning utover dette.
6. Skal det være en tidsbegrensning for innhentingen av signaturer? Det antydes at ett år kan være et rimelig tidsperspektiv, noe som vil kreve en form for registrering av initiativet, slik at man har en oppstartsdato.
7. Hvordan skal man registrere de enkelte borgerinitiativene, slik at man kan få et oppstarts- og et avslutningstidspunkt? Det antydes en egen webside for slik registrering.
8. Hvilke regler for offentlighet skal gjelde? Her forventes at det bør være et krav om å opplyse om hvordan iniativet finansieres, eventuelt også hvordan datasikkerhet vil bli ivaretatt.
9. Hvilken tidsfrist skal kommisjonen ha på seg for å besvare initiativet? Det antydes at en frist på 6 måneder kan være rimelig.
10. Hvordan skal man håndtere en eventuell situasjon med flere initiativer om samme sak? Spørsmålet reises, men det vurderes ikke som nødvendig å regulere dette i denne omgang.

Saken er presentert på denne lenken: http://ec.europa.eu/dgs/secretariat_general/citizens_initiative/index_en.htm

Vurdering
Det mest interessante ved ordningen må sies å være at den innebærer en forpliktelse for Kommisjonen til å utrede og ta stilling til et slikt innbyggergenerert forslag som sendes inn, så lenge dette oppfyller kriteriene som er satt. Slik sett etableres en ny kanal for folkelig påvirkning av den politiske dagsorden. Kravet om at én million mennesker må stå bak kravet, tilsvarer pr i dag 2 promille av EUs samlede befolkning. Dette er et meget beskjedent krav, og det er ikke vanskelig å se for seg at man med dagens medier for kommunikasjon ( f eks ulike sosiale medier over internett) raskt kan oppnå tilstrekkelig oppslutning på tvers av landegrensene. Det gjenstår å se hvor stramme kriterier som ellers blir lagt, f eks til antall land som må ha oppfylt minimumskravet til oppslutning, men slik det framstår etter grønnboken, må dette oppfattes som et ”lavterskel-tiltak” i bidraget til mer direkte demokrati. Et av de vanskeligste punktene vil trolig bli hvilke krav man vil stille til kontroll av signaturene og hvilke teknologiske løsninger man vil akseptere. Høringssaken som sådan dreier seg om hvilke kriterier som skal gjelde innen EU, så det er ikke naturlig for Norge å uttale seg om saken. Modellen og prinsippene bak den kan likevel også bli etterspurt i norsk politisk debatt.