Hva betyr brexit for Norge?

2016 vil huskes for brexit og det amerikanske presidentvalget. Begge deler vil ha konsekvenser for Norge. Det første fordi EU og dermed også EØS-samarbeidet, mister et stort medlemsland. Det andre har ført til usikkerhet om det transatlantiske samarbeidet - et samarbeid basert på felles verdier og en forpliktende internasjonal rettsorden.

Norge, som et lite land med en utsatt strategisk posisjon, er særlig sårbar dersom tradisjonelle allianser og den internasjonale rettsorden svekkes. Vi er også en liten og åpen økonomi og avhengig av et godt og robust internasjonalt rammeverk på det økonomiske området. Men jeg skal la det bredere internasjonale bildet ligge, og fokusere på EØS-avtalens betydning og konsekvenser av brexit. La meg starte med det siste først.

Britisk uttreden av EU vil få stor betydning, både for landet selv, for EU og for Norge. Men på hvilken måte og hvor omfattende konsekvensene vil bli er det for tidlig å si noe eksakt om.

Det vi vet er at EU mister et stort medlemsland, og et medlemsland som har satt sitt tydelige preg på EUs utvikling i snart 45 år. Britene har vært særlig opptatt av EU som et frihandelsprosjekt.

De har vært mindre begeistret for den politiske integrasjonen som Tyskland og andre toneangivende land på kontinentet har ønsket.

Hvorvidt brexit vil bety mer politisk integrasjon i EU er uklart. Men vi ser allerede nå at EU er i ferd med å ta initiativer til tettere samarbeid på områder der britene hittil har kunnet sette ned foten. Ett viktig eksempel er utenriks- og sikkerhetspolitikken der ikke minst land som Tyskland og Frankrike ønsker en sterkere rolle for EU.

Brexit betyr at Storbritannia må redefinere sin rolle som global aktør. Og landet må finne en annen tilknytning til EU på det økonomiske området enn det har i dag. Hvordan de skal være knyttet til EUs indre marked i fremtiden - og til oss gjennom EØS-samarbeidet - er et helt sentralt spørsmål.

I likhet med EU, må vi også redefinere vårt forhold til landet på områder som i dag er regulert gjennom EØS-avtalen. Også på områder som utenriks- og sikkerhetspolitikken vil brexit få betydning for oss. Når Storbritannia går ut av EU, mister vi en viktig Nato-alliert på innsiden av EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid.

Om prosessen fremover og de ulike fasene i forhandlingene

Hvor står vi så i dag? Forhandlingene om uttreden av EU starter når Storbritannia har utløst artikkel 50 i EU-traktaten. Statsminister Theresa May har sagt at det vil skje innen slutten av mars.

Det er viktig å huske at det skal forhandles ikke bare én, men to avtaler mellom EU og Storbritannia.

Den første dreier seg om selve utmeldingen, eller «skilsmissen» om du vil. Den vil blant annet ha fokus på hvor mye britene skal betale til EUs budsjett, hvilke pensjonsforpliktelser som skal tilstås britiske EU-byråkrater, og relokalisering av EU-byråer fra Storbritannia til andre medlemsland. Det er her det er en frist på to år, som kan forlenges dersom partene er enige.

Utmeldingsavtalen omfatter kun betingelsene for utmelding og eventuelle overgangsordninger frem mot en ny avtale.

Den nye avtalen med EU vil forhandles etter egne prosedyrer, og her er det ingen tidsfrister. Det er denne nye avtalen som skal regulere det fremtidige forholdet mellom EU og Storbritannia som er særlig viktig for Norge - samt de overgangsordninger som antakelig vil forhandles frem i forkant.

Norge og de kommende forhandlingene

Norges interesser er å opprettholde et best mulig handelspolitisk samarbeid med Storbritannia og best mulig adgang til det britiske markedet, samtidig som EØS-avtalen og øvrige avtaler Norge har med EU, ivaretas.

Norge ønsker muligheten til å bli inkludert i felles løsninger, både permanente og overgangsordninger, mellom EU og Storbritannia, på områder som berører det indre marked.

Vi har møtt åpne dører for vårt ønske om en tett dialog, både i Storbritannia, EUs øvrige medlemsland og EUs institusjoner. Et fortsatt velfungerende EØS-samarbeid er også i EUs interesse, noe som var det klare budskapet fra EUs forhandlingsleder Michel Barnier da han nylig var i Oslo

Om britiske ønsker om sitt fremtidige forhold til EU

Statsminister Theresa May har presisert at Storbritannia ikke lenger vil være medlem av det indre marked fordi det ikke er forenlig med den politiske målsetningen om å begrense arbeidsinnvandringen fra EU. Storbritannia ønsker heller ikke å være underlagt EU-domstolens myndighet. Isteden ønsker Storbritannia å forhandle frem en handelsavtale som gir best mulig adgang til EUs indre marked.

Konsekvenser for Norge ved at Storbritannia går ut av det indre marked

Ved å tre ut av det indre markedet, må vi påregne at britene vil gå fra et dynamisk samarbeid i EU til en statisk frihandelsavtale. Dette gjør at gjennomføringen av avtaleverket ikke vil kunne bli like smidig og dynamisk som den vi har gjennom EØS-avtalen.

Fra norsk side er målet å fremforhandle en dyptgripende og omfattende form for bilateral handelsavtale med britene, innenfor EØS/Efta-fellesskapet eller alene, som gir et best mulig handelspolitisk samarbeid.

Samtidig er det svært viktig at EØS-avtalen og øvrige avtaler Norge har med EU, ivaretas. Storbritannia er en stor handelspartner samtidig som EU27 er et enda større marked for norske varer og tjenester enn Storbritannia. Norge er tjent med at forholdet til begge parter er best mulig, og at EU og Storbritannia kommer frem til en bærekraftig avtale.

Om det bilaterale forholdet til Storbritannia

Når det gjelder det bilaterale forholdet til Storbritannia, er det viktig å ha en ryddig tilnærming. Storbritannia kan ikke inngå egne handelsavtaler så lenge de er medlem av EU. Vårt handelspolitiske forhold til Storbritannia er regulert gjennom EØS-avtalen inntil britisk uttreden av EU og EØS. Det er de rettslige og politiske realitetene vi forholder oss til.

Vi står klare til å diskutere vårt fremtidige samarbeid med britene så snart forholdene ligger til rette for det. Britene deler denne oppfatningen. Vi er også enig om at denne dialogen må skje i nær kontakt med EU, da vi ikke kan ha egne separate løsninger i spørsmål knyttet til det indre marked.

Om EØS-avtalens betydning

Jeg vil avslutte med noen betraktninger om hvorfor EØS-avtalen er så viktig for Norge. Ikke minst nå som flere her hjemme har tatt til orde for å trekke Norge ut av EØS-samarbeidet i etterkant av den britiske folkeavstemningen.

I likhet med de som vant folkeavstemningen i Storbritannia ønsker man å erstatte EØS-avtalen med en frihandelsavtale med EU.

Tanken er at en slik frihandelsavtale skal kunne sikre markedsadgang, samtidig som man tar tilbake nasjonal kontroll over beslutninger.

Dette argumentet mener jeg baserer seg på en utdatert forestilling om markedsadgang som et spørsmål om tollsatser for handel med varer. EUs indre marked og EØS-samarbeidet handler om langt mer enn det.

Det indre marked er basert på felles regler, ikke bare for handel med varer, men også for tjenester, bevegelse av kapital og personer. EØS-avtalen gir norske bedrifter full adgang til EUs indre marked nettopp ved at vi følger det samme regelverket som EU-landene.

Den britiske debatten om brexit har tydelig illustrert dilemmaet med å være utenfor EU og EØS dersom man ønsker å ha full tilgang til det indre marked.

Full deltakelse i det indre marked forutsetter at man aksepterer de fire friheter og et uavhengig tvisteløsningssystem, slik vi har i EØS med Esa og Efta-domstolen.

De sveitsiske sektoravtalene (over 120 i alt) omfatter kun i begrenset grad handel med tjenester. For å utvide adgangen på tjenesteområdet har EU satt som krav at Sveits ikke innfører restriksjoner på arbeidsinnvandring fra EU-land og at det etableres et uavhengig tvisteløsningssystem som i EØS.

EØS-avtalen gjør dessuten mer enn å sikre markedsadgang for norske bedrifter. En hel generasjon nordmenn er vokst opp med muligheten til å ta utdanning, arbeide og etablere seg fritt i hele EØS-området med rett til trygdeytelser og helsebehandling.

Denne muligheten, som for norsk ungdom er blitt en selvfølge, står britisk ungdom i fare for å miste når Storbritannia forlater EU.

Avslutning

EØS-avtalen er den mest omfattende internasjonale avtale som Norge har inngått. Den er også blitt stående som et nasjonalt politisk kompromiss mellom tilhengere og motstandere av norsk medlemskap i EU.

Den er ikke perfekt, blant annet fordi den gir begrenset innflytelse. Men den sikrer markedsadgang og forutsigbarhet for norske bedrifter, den gir oss vekst og arbeidsplasser, og den gir oss alle noen grunnleggende rettigheter og muligheter i Europa, som vi nok ofte tar for gitt.

Takk for meg!