Historisk arkiv

Brussel er ikke en by

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

Meningene om hvordan det står til i Brussel, enten det gjelder mat, helsetilbud, skoler eller landbruk, kan sorteres etter hvor avsenderen står i EU-saken, skriver Europakorrespondent Ingrid Skjøtskift. Hun er månedens penn i september, og skriver om sin frustrasjon over at ja-/nei-debatten i så stor grad preger det norske synet på Europa.

 - Er du blitt mer eller mindre positiv til EU?

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg er blitt møtt med dette spørsmålet etter at jeg begynte som korrespondent med Brussel som base. Som EU-hovedstad er det selvsagt naturlig at byen forbindes med EU. De som ikke kjenner byen assosierer ikke så mye annet med den. Det er kanskje en av grunnene til at Brussel ble kåret til Europas kjedeligste hovedstad tidligere i år.

Likevel er det interessant at det å flytte til Brussel (selv om det bare er midlertidig…) nærmest blir oppfattet som en politisk handling: Brussel er ikke en by, ikke et bosted på linje med Trondheim, Antwerpen eller London. Brussel er for eller imot EU.

Noen oppfatter det som en marginaliserende handling å flytte hit for å jobbe her noen år. -Norge er jo ikke medlem av EU, blir det aldri, og dessuten er det jo bare byråkrati der. Hvor fjern går det an å bli?

Andre synes det er kult, og betrakter det nærmest som en aktiv handling for å støtte alle EU-kommisjonens utspill - og vende ryggen til det bakstreverske utenfor-Norge.

Dette er i grunnen ganske frustrerende, fordi det forteller hvor sterkt den norske ja-/ nei-debatten preger vårt syn på Europa. Meningene om hvordan det står til her i byen, enten det gjelder mat, helsetilbud, skoler, landbruk, og det meste ellers, kan sorteres etter hvor avsenderen står i EU-saken. Det er utrolig hvor mange som ser på Brussel og store deler av Europa gjennom slike ja-/nei-briller.

EU-motstanderne blant mine venner er for eksempel skeptisk til maten her. Når jeg forsøker å beskrive det fantastiske mangfoldet, blant annet når det gjelder oster og ferske kjøttvarer, inneholder svaret gjerne ord som genmanipulering, dårlig dyrevelferd, salmonella, vinsjøer og smørberg. Tilhengerne er i motsatt hjørne, og rakker ned på norsk mat som om vi skulle leve i et riktig tilbakestående land, mens landene på Kontinentet er selve himmelriket.

Etter litt saklig debatt går det selvsagt an å bli enige om at det ikke er så svart-hvitt, at vi i Norge er gode på mye, men at EU-landene har mye å lære oss. Likevel er det utrolig hvor sterkt en ikke-debatt slår inn i virkeligheten.

Det kan til og med skade norske interesser. Fordi også mange politikere har vanskelig for å se Brussel uten ja-/neibriller, og fordi det gjør oss mer passive enn nødvendig.

Jeg husker godt at daværende Senterparti-leder Åslaug Haga for fire år siden annonserte at den nye regjeringen skulle føre en aktiv EU-politikk og "holde EU i øra".  Jeg vet ikke helt hvordan regjeringen har forholdt seg til EUs ører, kanskje hvisket forsiktig i dem et par ganger. I alle fall ser vi gang på gang opphetede nasjonale debatter om direktiver som allerede er vedtatt i EU. Som vi helst ville vært foruten, men må avfinne oss med hvis vi skal fortsette EØS-samarbeidet fullt og helt.

EU-tilhengerne presses til å godta direktivene uten å mukke for ikke å sette livlinen til EU i fare. Motstanderne tar mer enn gjerne sjansen på et veto. Slik blir Norges forhold til EU fremdeles et spørsmål om ja eller nei og ikke et spørsmål om norske interesser i den aktuelle saken.

Men er jeg blitt mer positiv eller negativ til EU etter at jeg flyttet hit? Mitt beste svar er et trøndersk "nææsj…" (fritt oversatt: "dette gidder jeg ikke å svare på"). Gjerne etterfulgt av noe helt annet. Om at været er omtrent akkurat som i Trondheim, bare noen grader varmere. At folk er rare, men vennlige, med de små hundene sine, og forkjærligheten for lange måltider. Plutselig handler samtalen om språk, historie og kultur. Og endelig blir Brussel en by.