Bry oss. Alle dager.

I 1998 møtte jeg søsteren til en rusavhengig ung mann. Hun fortalte meg hvordan broren, foreldrene og hun selv opplevde hjelpen fra det offentlige. Da forsto jeg at systemet vi hadde laget for å hjelpe slett ikke var til hjelp. Familien opplevde tvert imot det offentlige hjelpeapparatet som en hard og høy vegg de hamret og slo på til ingen nytte. Broren ønsket hjelp, men fikk det ikke. Heldigvis hadde han foreldre og søsken som stilte opp.

Den norske rusomsorgen har blitt bedre siden 1998. Men den er på langt nær god nok. Behandlingen av de tyngste rusavhengige er fortsatt blant de største og styggeste sosiale ulikhetene vi har i landet vårt. 

Jeg har vært opptatt av dette så lenge jeg har vært politiker. Nå er jeg helse- og omsorgsminister. Jeg har satt i gang en bred satsing på rusfeltet. 

Den norske ruspolitikken har på mange måter vært en moralistisk politikk. De aller svakeste blant oss har måttet bære skylden for sin egen rusavhengighet og sin egen sykdom. Derfor har de ikke fått hjelpen de trenger.

Vi startet arbeidet med å øke antallet rusbehandlingsplasser og kutte ned på ventetiden med det samme vi kom i regjering. Denne innsatsen fortsetter. Men vi skal gjøre mye mer enn dette. I høst legger vi fram en opptrappingsplan for rusfeltet der vi tar tak i en rekke utfordringer.

Vi må bry oss mer om de aller tyngste rusavhengige. Mange av dem har så dårlig helse og er så slitne at de ikke makter å benytte seg av behandlingsplassene som finnes.

Du greier ikke å motivere deg for rusbehandling hvis du er syk, lever på gata med sår som ikke gror og knapt har spist et varmt måltid det siste året. Da orker du knapt noe mer enn å jakte på den neste dosen av det som lindrer smertene.  

De som bor under broene har samme rett på fellesskapets hjelp som de som bor i borettslagene. Derfor skal vi sørge for bedre helsehjelp og lett tilgjengelige tjenester der de befinner seg. Derfor skal vi gjøre alt vi kan for å forebygge overdosedødsfall. 

Så må vi bry oss mer om det som skjer før og etter rusbehandlingen. Barn av rusavhengige og psykisk syke har høyere risiko for selv å bli avhengige enn andre. De må fanges opp langt tidligere og følges opp langt bedre enn det som har vært tilfelle til nå. Dette er ikke bare en jobb for helsetjenesten. Det er også en jobb for barnehagene, skolene og barnevernet.

Filmen "Oslo 31.august" handler om en ung rusavhengig mann som nettopp har avsluttet rusbehandlingen. Vi følger ham rundt i hovedstaden der han jakter på mål og mening med livet sitt – på noe som kan holde ham borte fra rusen. Filmen skildrer tomrommet som mange rusavhengige opplever etter at behandlingen er over.

En tidligere avhengig har sagt det slik til NRK: "Hvis du har ruset deg fra du er 14 til du er 40 og etter tre måneders behandling blir overlatt til deg selv for å fungere i samfunnet, hvor finner du hjelp da? Jo, hos de gamle kameratene."

 

Han peker på noe veldig viktig. For mange begynner den aller tøffeste jobben når rusbehandlingen er over. Årsakene til at du begynte å ruse deg er der fortsatt. Den svarte angsten kommer fortsatt krypende på kveldene. De beste vennene dine finner fortsatt trøst i rusen. Du mangler fortsatt et sted å bo. Du mangler fortsatt utdannelse og arbeid. Alt dette gjør veien tilbake til rusen kort og forlokkende for mange.

Både SINTEF og OECD peker på at tjenestene til mennesker med rusproblemer og psykiske lidelser er for svake og dårlig koordinert i kommunene. Vi vil derfor sørge for at tjenestene i kommunene blir bedre og mer helhetlige. De skal ikke bare handle om helsehjelp. De skal handle om hjelp til å finne et sted å bo, hjelp til å komme i arbeid eller på skole, hjelp til å bygge et rusfritt liv.

Det er på høy tid å erkjenne at rusavhengighet er en sykdom. Rusavhengige er først og fremst syke mennesker som trenger behandling, ikke kriminelle som trenger straff. Derfor vil vi utvikle og øke bruken av alternative straffereaksjoner slik at rusavhengige som har begått lovbrudd kan dømmes til behandling.

Jeg er enig med Sturla Haugsgjerd i mye. Vi er enige om det grunnleggende, at rusavhengighet er en sykdom og må møtes med helsehjelp. Men vi er uenige om at legalisering av flere rusmidler er rett medisin. Jeg mener hovedproblemet er at vi ikke gjør nok av det vi allerede vet virker. 

For to år siden traff jeg igjen søsteren til den rusavhengige broren da vi ventet på samme fly til Stavanger. Hun fortalte gledesstrålende at broren var rusfri. At han hadde giftet seg og skaffet seg jobb. Takket være den engasjerte familien fikk han riktig hjelp til slutt.

Vi må sørge for at flere rusavhengige får den riktige hjelpen.

Da må vi bry oss om dem der de er. Alle dager.