Bryne Næringsforening

Olje- og energiminister Tina Bru holdt dette innlegget digitalt om kraftkrevende industri hos Bryne Næringsforening 15. april 2021.

Sjekkes mot fremføring. 

Kjære alle sammen!

I et år hvor blikket har vært festet på virus med rare pigger på seg, må vi ikke glemme de store utviklingstrekkene som vil prege samfunnet vårt når pandemien er over.

Verden og Norge står i en situasjon der vi skal nå ambisiøse klimamål.

Samtidig skal vi legge til rette for at Norge fortsatt skal være et godt land å leve i, gjennom å sikre velferd, jobber og vekst.

Dette blir ofte fremstilt som en motsetning. Skal vi redusere utslipp - må vi også redusere vekst.

Jeg vil si de henger sammen – gjennom å håndtere klimautfordringen, kommer vi til å skape nye lønnsomme arbeidsplasser.

Og takket være våre fornybare energiressurser har Norge et godt utgangspunkt for å få til dette.

Våre store fornybarressurser har i over hundre år gitt oss rikelig tilgang på rimelig og utslippsfri elektrisitet.

Dette konkurransefortrinnet skal vi fortsette å benytte oss av i årene som kommer.

Kraftforbruket i Norge kommer til å øke i årene framover. Dette kommer både gjennom helt nytt forbruk, og gjennom erstatning av fossil energibruk med fornybar elektrisitet.

Nettopp dette gir oss helt fantastiske muligheter til elektrifisering av samfunnet. Om det er transport, elektrifisering av eksisterende næringsvirksomhet og ikke minst i nye næringer.

***

Jeg vet godt om planene om datasenter her på Time, og dere vet sikkert også godt at jeg ikke kan uttale meg om enkeltprosjekter på dette stadiet.

Det jeg kan si, på et generelt grunnlag, er at vi gjerne bruker norske kraftressurser til å utvikle nye grønne næringer i distriktene.

Vi har gode forutsetninger for å bli en viktig datasenternasjon og ta større markedsandeler av en stor internasjonal næring, som igjen kan føre til vekst og arbeidsplasser – og ikke minst spillvarme fra disse sentrene, som kan bli en ny energiressurs.

Dette er gode grunner til at regjeringen satser på datasenternæringen, og vi var et av de første landene i verden som lanserte en datasenterstrategi i 2018.

Og er det en rød tråd i regjeringens politikk, så er det at den skal bidra til økt vekst – men det skal skje på en bærekraftig måte.

Jeg kjenner godt til debatten på Kvernaland, hvor det står mellom datasenter på en side og vern av matjord på den andre.

Dette er en lokal debatt som også må avgjøres lokalt – men det forteller oss at enten det er næringspolitikk, energipolitikk eller landbrukspolitikk for den saks skyld, så handler det om avveininger.

I min jobb som olje- og energiminister handler det også om avveininger: Å se det økende kraftbehovet opp mot produksjon og distribusjon av kraft – for å gripe mulighetene som elektrifiseringen gir, men samtidig være fullt klar over utfordringene.

For å ta produksjonen først.

Vi bygger nå ut mer fornybar kraft enn på mange tiår. Ved utgangen av 2020 var det 6,2 terrawattimer vind- og vannkraft under bygging i Norge. Dette tilsvarer altså strømforbruket til om lag 350 000 husstander.

Det ligger altså an til et fortsatt kraftoverskudd i Norge fremover. Dette overskuddet skal jo brukes til noe, så det er positivt at etterspørselen ser ut til å øke. Over tid vil det gjøre investeringer i ny produksjon lønnsomt.

Men dette kraftoverskuddet kommer ikke til å vare for alltid – vi må fortsatt legge til rette for økt produksjon, for å være i forkant av utviklingen vi vet vil komme.

  • Som at vi må videreutvikle vannkraften, ryggraden i kraftsystemet vårt. Derfor har vi endret grunnrenteskatten for å legge til rette for lønnsomme investeringer i kraftverk.
  • Eller vindkraft på land, som har blitt en større del av norsk kraftproduksjon de siste årene.

Nå vil vi legge til rette for en langt mer moderat og begrenset vindkraftutbygging fremover, der viktige miljø- og samfunnsforhold blir sterkere ivaretatt. Det er en tydelig justering av kursen – og vil forhåpentligvis være med å dempe noe av konflikten vi har sett i det siste.

  • Skal havvind spille en rolle i det norske kraftsystemet, må kostnadene kraftig ned. Gjennom politikken vår, som åpning av områder, satsing på forskning og andre virkemidler, skal vi legge til rette for dette.

Felles for alle disse formene for fornybar produksjon er disse avveiningene: Høsting av naturkrefter på en side, og inngrep i naturen på den andre – og det er kanskje en forklaring på at dette er et kontroversielt tema.

Fornybar produksjon får mye oppmerksomhet, men vel så viktig er det at produksjonen skal frem dit den trengs.

Og det på en måte som er effektiv, ikke for kostnadskrevende og med minst mulig naturinngrep.

Og gjerne alt dette på en gang.

La meg aller først si det er bra at det er mange aktører med planer om industri og næringsutvikling rundt omkring i landet. En slik vilje til å skape nye verdier og jobber er vi helt avhengig av, særlig i lys av pandemien.

Et eksempel finner vi litt lenger nord, i Bergensområdet. Her har flere prosjekter fått tildelt nettkapasitet, men dagens kapasitet er ikke stor nok til å møte den planlagte økning i forbruk. Faktisk sier Statnett at de ikke har sett en slik stor og rask vekst i planlegging av nett tidligere, som den man ser rundt Bergen.

Dette betyr aktivitet som gir verdiskaping og arbeidsplasser, men krever store infrastrukturinvesteringer.

Det er også en "høna og egget"-problemstilling. På en side kan det det være krevende å planlegge etableringer av kraftkrevende industri uten at det er tilstrekkelig nettkapasitet.

På en annen side, for å gjøre de store investeringene i nett som kreves, er man avhengig av modenhet og realisme i prosjektene.

Uansett, så er det viktig å huske på at investeringene som nå gjennomføres i det norske strømnettet er historisk høye, og legger til rette for industri, næringsutvikling og ny kraftproduksjon flere steder i landet.

Vi vet at i perioden 2018 til 2027 planlegger Statnett og nettselskapene å investere 135 milliarder kroner i nettanlegg.

Til slutt, må vi huske på at elektrifisering handler om mer enn bare produksjonen og distribusjonen av kraft.

Vi må se det større bildet – og det er nettopp det vi skal gjøre nå vi denne våren legger frem stortingsmeldingen om "Langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser".

Utgangspunktet for meldingen er hvordan den store omstillingen vi er inne påvirker norske energiressurser, og hvordan vi kan sørge for at ressursene våre på lang sikt skal bidra til lønnsomme arbeidsplasser, verdiskaping og velferd i hele landet.

Så håper jeg den vil bidra til et felles grunnlag i et polarisert debattklima om petroleumsvirksomhet, strømpriser, utbygging av kraftledninger og vindkraft.

Og ikke minst, så skal meldingen bidra til å beskrive hvordan disse bitene henger sammen om det er fornybart, petroleum eller hydrogen, mineralutvinning på havbunnen og CO₂-håndtering – og hvordan vi skal legge til rette for ny industri som krever tilgang på strøm og nett.

Jeg er sikker på at denne meldingen vil danne et godt grunnlag når vi skal gripe mulighetene og løse utfordringene i den videre elektrifiseringen av denne regionen, som i landet for øvrig, når vi nå skal:

  • Gjøre større investeringer i ny kraftproduksjon enn på mange tiår.
  • Ta i bruk elektrisiteten på nye områder.
  • Og utvikle fremtidens kraftsystem på en effektiv måte.

Det handler kort og godt om å bygge det moderne elektriske Norge.

Tusen takk for oppmerksomheten!