Tale til 8. mai 2015

Prinsesse Astrid,
ordfører Stang,
kjære alle sammen,

Det var hjem vi sjøfolk skulle, heter det i diktet.

Mer enn 4000 norske sjøfolk kom aldri hjem.

Men deres heltemodige innsats var med på å sikre at mange andre kunne komme hjem.

Og vi skylder dem en evig takk for at fem millioner mennesker i dag har et trygt hjem i et fritt og demokratisk Norge.

Det er i dag sytti år siden kanonene stilnet i Europa.

Fem år etter nazistenes angrep kunne jubelen runge over landet.

Det vaiet i rødt, hvitt og blått.

Endelig kunne folket forberede en skikkelig 17. maifeiring igjen – mer overbevist enn noen gang om vekten av Grunnlovens ord.

«Det var som en ryggsekk ble løftet av mine skuldre», sa Gunnar Sønsteby.

Livet kunne ta til igjen. Landet kunne atter bygges.

Fremtiden kunne begynne.

Vi visste at vi hadde vunnet krigen fordi vi hadde stått for verdier det var verdt å kjempe for.

Demokrati. Samarbeid. Menneskeverdets ukrenkelighet. Retten til å si vår mening.

Men vi visste også at vi måtte være bedre forberedt enn vi var 9. april 1940.

Det var mange som sloss, men også mye som ikke fungerte.

Det var i Nord-Norge tyskerne led sitt første militære nederlag under krigen.

Norske og allierte styrker hadde vist en hel verden at tyskerne ikke var uovervinnelige.

Det var ikke noe enkelt valg å stå opp mot okkupanten.

Men mange valgte å gjøre det, med frykt for eget liv og dramatiske følger for familien.

De som hjalp flyktninger over grensen.

De som laget illegale aviser.

De som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner.

Hver enkelt handling var et bidrag til freden – ofte til en høy pris.

Nazistenes regime skapte mange ofre. Jødene, som ble forfulgt og sendt til dødsleirene – også med norsk hjelp.

Norske romfolk, som ble utestengt fra den norske grensen.

Befolkningen i Finnmark og Nord-Troms, som fikk sine hjem brent.

Vi vant krigen, og vi vant freden, men vi vant ikke alle fredens slag.

Krigsbarna og deres mødre ble uskyldige ofre.

Ikke alle høstet den æren de fortjente.

Innsatsen til krigsseilerne kan ikke undervurderes – likevel ble den det.

En som ikke undervurderte deres innsats, var barnebarnet til forfatteren Charles Dickens.

I januar 1941 uttalte han følgende på BBC:

«Hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, kunne vi like godt ha bedt Hitler om betingelsene for vår overgivelse.»

Admiral Dickens visste hva han snakket om.

Uten norske tankskip kunne ikke Spitfire-flyene lette.

Over hele verden ble det utkjempet slag med drivstoff og krigsmateriell som norske sjøfolk hadde brakt med seg – i konstant frykt for det neste torpedoangrepet.

Den norske motstandskampen ble ført – og vunnet – av modige mennesker.

De la også grunnlaget for det Norge vi kjenner i dag.

Et land preget av frihet, trygghet og velstand. Et land hvor borgerne har tillit til hverandre.

Verdenskrigen lærte oss også verdien av å stå sammen med våre allierte – noe som fortsatt er avgjørende for vår sikkerhet.

Kampen for frihet, demokrati og menneskerettigheter fortsetter – utenfor våre grenser.

Verden er knyttet tettere sammen enn før, både på godt og vondt.

Hendelser langt borte kan raskt treffe oss her hjemme.

Vi må være godt forberedt her hjemme – og bidra til sikkerhet langt borte.

Det gjør våre soldater.

De gjør det i Irak og i Afghanistan – og de har gjort det i Libanon, på Balkan og mange andre steder.

I dag hedrer vi alle veteraner - fra andre verdenskrig og frem til i dag.

Denne dagen gjelder alle som har kjempet for fred, frihet og demokrati.

I dag vet vi hva vi skylder krigsseilernes innsats – på samme måte som vi vet hva vi skylder dem som trykket illegale skrifter og gjennomførte sabotasjeaksjoner.

Det er vår plikt å sørge for at også fremtidige generasjoner kjenner til deres innsats.

Fordi de skrev en viktig del av historien om vårt land.

Fordi vi kan hente inspirasjon fra deres heltemot og handlekraft.

Fordi de fortjener å bli husket.

Gratulerer med dagen!