Colombia - ofrene i sentrum

Kronikk i Dagbladet, 14. januar 2015

- Tiår med konflikt har vært en bremsekloss for Colombias utvikling og de menneskelige lidelsene har vært enorme, skriver utenriksminister Børge Brende i denne kronikken.

Jeg har mistet alt unntatt ønsket om å bidra til fred i Colombia, sier Constanza Turbay Cote. Hele hennes familie er blitt drept i konflikten mellom den colombianske regjeringen og Farc. I høst har hun og 60 andre av Colombias seks millioner konfliktofre stått ansikt til ansikt med sine overgripere. Det er ikke bare regjeringen og Farc-geriljaen som får ta ordet under forhandlingene i Havana som Cuba og Norge tilrettelegger. For første gang i historien deltar ofre for en konflikt direkte i fredssamtaler. Ofrene har ikke bare kommet til Havana for å fortelle sine historier. De driver fredsprosessen videre ved å forklare hva rettferdighet betyr for dem.

Langvarig konflikt

Konflikten i Colombia har pågått i over 50 år og er den lengstvarende konflikten på den vestlige halvkule.

Perioden mellom 1948 og 1957 i Colombia kalles simpelthen «la violencia» («volden»). Rivaliseringen mellom liberale og konservative krefter førte til at titusener mistet livet. Forliket som fulgte bidro til en maktdeling som samtidig ekskluderte politisk opposisjon. Og Farc som organisert bevegelse oppsto nettopp i denne perioden - med utgangspunkt i selvforsvarsgrupper på landsbygda som kjempet for marginaliserte bønders tilgang til jord.

Etter over to år ved forhandlingsbordet har Colombias regjering og Farc blitt enige om tre delavtaler som langt på vei imøtekommer Farcs historiske klagemål. Partene er enige om bred reform av landsbygda - blant annet bedre tilgang til land for fattige bønder. Partene er også enige om å bedre vilkårene for politisk opposisjon og legge forholdene til rette for Farcs fremtidige deltakelse i politikken. Gjennom den tredje delavtalen er partene enige om å bekjempe narkotikaproduksjon- og handel.

Ofrene i sentrum

Den colombianske regjeringen og Farc har sagt at ofrene for konflikten skal stå i sentrum for en avtale, og partene diskuterer nå spørsmålet om ofrenes rettigheter. Colombia er blant de land som har flest antall ofre for landminer i verden. Og bare Syria har flere flyktninger i eget land - over fem millioner mennesker er internt fordrevne i Colombia ifølge FNs tall. Blant dem som er rammet hardest er urbefolkningen, afrokolombianere, kvinner og barn.

Loven om erstatning og tilbakeføringen av jord har som målsetting å gi erstatning til ofre og tilbakeføre flere millioner hektar land til sine rettmessige eiere. Initiativet er svært velkomment og er det mest helhetlige forsøket på oppreisning til konfliktens ofre så langt. Arbeidet er imidlertid utfordrende og Colombia har behov for bistand i arbeidet med oppfølging av loven og beskyttelse av utsatte grupper og personer, spesielt i de mest konfliktfylte delen av landet.

For Norge er dette arbeidet med konfliktens ofre en av pilarene i vårt samarbeid med Colombia. På besøk i distriktet Tumaco i 2014 fikk jeg møte en rekke representanter for offergrupper og så konfliktens konsekvenser med egne øyne. Jeg møtte ofre for landminer, lokale ledere og menneskerettighetsforkjempere som er utsatt for trusler og trakassering. Jeg traff barn uten tilgang til skole på grunn av kamphandlinger på skoleveien. Alle ytret de et håp om at fredsforhandlingene i Havana skulle få en slutt på volden.

Ønske om forsoning

Og det er nettopp ofrenes ønske om forsoning som gjorde det sterkeste inntrykket etter besøket til Colombia. De siste par årene har vi sett en rekke demonstrasjoner for fred i Bogota og ute i regionene som har samlet tusenvis av mennesker. Offergrupper og frivillige organisasjoner har gått sammen for å få bli hørt og gi innspill til fredsforhandlingene. Mange grasrotprosjekter er med på å bygge fred lokalt. Det er en viktig påminnelse om at freden ikke bare må skapes i Havana, men også i områdene hvor konflikten har rammet hardest.

Når ofre nå deltar direkte ved forhandlingsbordet i Havana er det ikke minst en anerkjennelse av lidelsene millioner av colombianere har blitt utsatt for og av at overgrepene er begått av alle parter i konflikten. Ofrene er ikke en ensartet gruppe. De taler ikke med en stemme. Men det de har til felles er et sterkt ønske om å få vite sannheten, at overgriperne må erkjenne ansvar og at slike overgrep ikke må skje igjen.

Dette budskapet kom ikke bare fra Constanza Turbay Cote, men også fra de øvrige deltakerne i offerdelegasjonene. Og jeg tror offerdelegasjonenes sterke budskap har bidratt til å styrke fredsprosessen ved å enes om et hovedbudskap om forsoning - uavhengig av hvem overgriperne har vært.

I dette ligger også forklaringen på Norges engasjement i Colombia - et håp om å avslutte en konflikt som vanskelig lar seg løse militært. Norges fredsengasjement har vært langsiktig, tuftet på partnerskap med viktige regionale aktører og med en tro på dialog som en forutsetning for å bygge tillit og skape fortrolighet.

Fredsløsning tar tid

Tiår med konflikt har vært en bremsekloss for Colombias utvikling og de menneskelige lidelsene har vært enorme. Det er derfor ikke uventet at det tar tid å bygge tillit og komme frem til en fredsløsning. Etter hvert som fredsprosessen nå går inn i en avgjørende sluttfase, er det viktig at vi får se tillitsskapende tiltak som fører til en bedring av forholdene på bakken i Colombia. Farcs nylige erklæring om en ensidig våpenhvile er et viktig tiltak som kan bidra til å redusere konfliktens virkninger.

Farc kom også før jul med en offentlig unnskyldning til ofrene i den såkalte «Bojayá-massakren» i 2002, der minst 79 mennesker mistet livet under sammenstøt mellom Farc og paramilitære. At geriljaen på denne måten viser anger ansikt til ansikt med sine ofre er avgjørende for å legge grunnlaget for en forsoningsprosess i Colombia.

Colombia har aldri før vært nærmere en fredsløsning. For å løse de utfordrende spørsmål som gjenstår, er fortsatt internasjonal og regional støtte svært viktig. Ikke minst vil arbeidet med forsoning med Colombias mange ofre være avgjørende for å få en bærekraftig fred.