Debatt om EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk

Stabilitet og utvikling i EUs nærområder, møte globale sikkerhetsutfordringer og etablering av strategiske partnerskap med globale aktører som Kina, USA, India og Russland. Det er de sentrale prioriteringene for høyrepresentant Cathrine Ashtons arbeid med utviklingen av EUs utenrikspolitikk slik hun presenterte det for Europaparlamentet denne uken. Inge Thygesen rapporterer.

Da Europaparlamentet denne uken møttes til plenumssamling i Strasbourg, gjennomførte de en større debatt om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Debatten tok utgangspunkt i rapporter fra lederne i de to komiteene, henholdsvis Albertini (utenriks) og Danjean (sikkerhets- og forsvarspolitikk), men størst interesse var knyttet til innlegget fra høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk Catherine Ashton.

Hovedpunkter fra Ashtons innlegg:
• Hun innledet med å fordømme de israelske planene for nye bosettinger i Øst-Jerusalem • Med etableringen av den nye utenrikstjenesten – European External Action Service EEAS – er EU i ferd med å bygge noe helt nytt, noe som kan være både vanskelig og komplisert – men også svært spennende. Hun la til at det institusjonelle oppsettet vil være helt avgjørende for å kunne etablere en sterkere og mer troverdig utenrikspolitikk fra EUs side.

• Den politiske situasjonen internasjonalt kjennetegnes av to ulike ting: 1. Økt gjensidig avhengighet, for eksempel aktualisert gjennom den økonomiske krisen, og 2. endring i maktforholdene, både mellom stater og regioner og mellom statlige myndigheter og andre aktører

• Ashton påpekte så at Europas generelle makt og innflytelse er i denne sammenheng klart minkende, både i forhold til folketall og når det gjelder økonomisk vekt.

• Hun skisserte tre sentrale prioriteringer for sitt arbeid med utviklingen av EUs utenrikspolitikk:
- Bidra til stabilitet og utvikling i EUs nærområder (Neighborhood Policy)
- Møte globale sikkerhetsutfordringer (for eksempel i forhold til ikke-spredning)
- Etablere et nettverk av strategiske partnerskap, med globale aktører som Kina, USA, India, Russland, etc.

• Samtidig var hun klar på at etableringen av en sterk og funksjonell utenrikstjeneste vil være en forutsetning for å lykkes på alle disse områdene, og hun gjorde det klart at dette har hennes høyeste prioritet.

• På forsvarsområdet viste hun til erfaringene fra ti år med EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk ESDP, og hun understreket at man har kommet svært langt i forhold til å bidra med konkrete operasjoner og krisehåndtering på bakken (70.000 menn og kvinner har vært på oppdrag under EU-kommando). Hun la også vekt på forholdet til NATO og samarbeidet med generalsekretær Fogh Rasmussen.

• Ashton valgte imidlertid å unnlate å ta stilling til spørsmålet om etablering av et eget operasjonelt hovedkvarter for slike EU-operasjoner. Hun viste til at dette var et komplekst spørsmål, og viste i stedet til at man fokuserer på hva slags funksjoner et slikt hovedkvarter skal ivareta, nemlig a) gjennomføre militære operasjoner, b) sikre best mulig sivil/militær koordinering og c) sikre kontakt og koordinering med andre deltakende partnere, og at man basert på en analyse av dette måtte komme frem til hva som var mest praktisk og hensiktsmessig.

• I etterkant av jordskjelvet på Haiti har det fra flere hold blitt tatt til orde for etablering av en egen europeisk sivil krisehåndteringsstyrke (jfr. den såkalte Barnier-rapporten). Ashton uttrykte ingen overdreven entusiasme for denne ideen, selv om hun ikke ville utelukke dette. Hun sa imidlertid at hovedfokus nå måtte være å se hvordan man benytte nåværende mekanismer og systemer for på best mulig måte kanalisere og koordinere EUs og medlemslandenes ressurser.

• Avslutningsvis sa Ashton også noen ord om ikke-spredning, hvor hun fokuserte på tre ting, a) bistand til arbeid for fredelig utnyttelse av kjernekraftteknologi, spesielt i den tredje verden, b) økt støtte til arbeidet for atomnedrustning og c) videreføring av sanksjoner mot stater som bryter med sine forpliktelser mht ikke-spredning, med spesiell vekt på Iran. Ashtons tale fikk i hovedsak en positiv mottakelse fra de store partigruppene i Europaparlamentet, og det ble understreket at dette var positive signaler. Det ble imidlertid uttrykt stor bekymring for konflikten mellom Råd og Kommisjon vedrørende etableringen av utenrikstjenesten, og man advarte fra flere hold mot en utvikling hvor arbeidet der vil bli preget av en mellomstatlig arbeidsform, altså mer i tråd med hva vi i dag finner i Rådet. Fra enkelte hold ble det også uttrykt håp om at EU nå igjen vil bli mer synlig, noe som vel var et dårlig skjult stikk til hennes (etter manges mening) manglende tilstedeværelse på den internasjonale arena.

Les hele Ashtons tale her.