Silotenking om sult

Sultkriser og matmangel er symptomer på et samfunn som ikke fungerer. Da kan ikke løsningen være å satse alt på et kort.

I et innlegg i DN 16.10.18 hevder Caritas, Norges Vel og Utviklingsfondet at landbruksbistand er veien til utvikling og at regjeringen satser for lite på dette. Begge deler er feil.

Klimatilpasset landbruk er et viktig satsingsområde. Vi bruker samlet rundt to milliarder kroner over bistandsbudsjettet på matsikkerhet. Og neste år øker vi pengebruken på dette området. Likevel er det ikke landbruksbistanden som er det viktigste dersom vi skal hindre sult. Tradisjonell landbruksbistand er ikke tilstrekkelig. Vi må sette inn tiltak som påvirker hele verdikjeden, hele matsystemet, hele samfunnet – ikke bare bonden.

FNs bærekraftsmål er tydelige. Alle land har et ansvar for egen utvikling. Og alle bærekraftsmålene henger sammen med hverandre. Skal mennesker kunne jobbe seg ut av fattigdom og leve gode liv, trengs tilgang på både trygghet, utdanning, helsehjelp og arbeid. Det er fånyttes å løse en matkrise dersom den skjer igjen og igjen på grunn av ustabilitet, uro og krig.

Et eksempel på et land som er preget av mangel på matvaresikkerhet er Tsjad, et land jeg besøkte for noen uker siden. Utfordringene er enorme. I Tsjadsjøområdet er det kun tre prosent av barna som går på skole. Gjennomsnittlig føder hver kvinne over seks barn. Regionen er et arnested for voldelige ekstremister. Terrorgrupper som Boko Haram livnærer seg på nød og rekrutterer på arbeidsledighet.

Norsk utviklingspolitikk er basert på et prinsipp om bred innsats. I Sahel-regionen satser vi både på helse, utdanning, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og på landbruk fordi alle elementene er nødvendig for bærekraftig utvikling og langsiktige resultater. I tillegg har Norge et solid engasjement for sikkerheten i regionen, gjennom bidrag til FN-operasjonen Minusma i Mali.

Sultkriser og matmangel oppstår ikke i et vakuum. Heldigvis er ikke norsk utviklingspolitikk basert på silotankegang.